Mitt liv som Helgelending.

imageDet var her det hele startet…

…i juli 1935. Eller litt før for å si det sånn.

De husklyngene man kan se på bildet er Øverstua og Nergården.  Nergården var hjemmet mitt. Huset som var et vanlig, rødmalt nordlanshus hadde inngang i begge ender og veranda på midten mot sjøen. Torvtak og smårutete vinduer. På kjøkkenet hadde vi grue og overalt var det takbjelker. Voksne menn måtte bøye hodet når de skulle gjennom de lave dørene. Jeg har et svakt minne av at torvtaket ble skiftet ut med stein, kanskje sensommeren 1939. Da ble også den store grua fjernet, så det må ha vært en større renovering.

På bildet ser man også fjøset, bur og smie. I bekken, i sørenden av fjøset sto et lite mølle-hus men den ene møllesteinen manglet.

imageBrødrene Brothers overtar.

Bygningene var av eldre dato, om ikke så gamle som det eldste dokumentet i Statsarkivet knyttet til eiendommen. Det er et skifte-dokument helt tilbake til 1688.

imageRegistreringskort 1688

Selve skiftedokumentet er hieroglyfisk uleselig, registreringskortet som viser arvelater og arvinger er muligens en avskrift så det tar jeg med her.

Eiendommen hadde vært i min families eie siden 1897. Da kom min farfar, Paul Fredrik Bentzen til bygda og giftet seg med eldste datter på gården, hennes far var død et år tidligere. De fikk 2 døtre men han ble dessverre enkemann da den yngste var 5-6 år. Syv år senere giftet han seg på nytt, da med henne som ble min farmor, Tora Bernhof Nicolaisdatter fra Dønna. Hun var enke men hadde ingen barn.

imagePaul m/fam. Ca 1909

Da jeg kom til verden som hennes første barnebarn, hadde min farfar vært død i mer enn 10 år og hun hadde allerede vært gift med en ny mann i noen år. Hennes mor, min oldemor Inger bodde på den tiden også på gården.

Som sagt var det to innganger på huset, det var sørenden som ble brukt til daglig. Gikk vi inn fra nord kom vi også der inn i et bislag, men rommet innenfor som egentlig var et kjøkken, ble på den tiden brukt som snekkerverksted. Der fantes både en stor og en liten høvelbenk, høvler av alle slag og størrelser, tappjern, skomakerverktøy, forskjellig til garnbøting og mye annet. Og god lukt av høvelspon, kitt, linolje, terpentin og tjære. I det verkstedet har jeg flekket opp mitt venstre kinn med ei høveltang, minnet sitter der som et arr den dag i dag. Videre kom man inn i ei stue vi ikke brukte, en mellomgang med loftstrapp, ei ny stue og så kjøkenet vårt. I tillegg var det to kammers. Rommene i andre etage ble kalt loftsgang, stueloft, kammersloft, kjøkkenloft alt etter som det passet.

image Fredor Dahl Bentzen, konfirmant 1926

Det  var et eldorado, å ta springfart i nordenden og løpe slalom som en gal gjennom stuer og loft, opp og ned trapper og hodestups ut gjennom kjøkkendøra.

Dører ja…spesielt på loftene manglet dørene både lås og slå. Bare runde hull du kunne stikke fingeren gjennom og dra døra igjen etter deg. Låsene hadde nemlig min far i sin barndom tatt ut, demontert for å studere mekanismen, dissekert rett og slett, og sånn gikk det med de dørlåsene.

image Bjørg f. Buschmann. Ungfruen.

Kjøkkenet var det normale oppholdssted, stua ble brukt bare ved høytider. Da jeg var så lita at jeg kunne legge haka i vinduskarmen når jeg satt der og betraktet min verden utenfor, var det kjøkkenvinduet som ble brukt. Det var forresten to vinduer på den siden, mot fjellet og mot de fleste av de andre få husene i bygda. Øverst under fjellet lå gården Moen, eller Moa som vi sa, og Gjæle. Litt lenger sør kom man til Gropen. Øverstua og Skrubbhåjen var de nærmeste. Og så var det ikke flere, bortsett fra Bursneset som lå ved sjøen og kunne sees bare fra den andre siden, fra stuevinduene.

Rett utenfor vinduene der jeg satt, lå det vi kalte Øverhagen. Den var på en måte delvis inngjerdet med store stabbesteiner og grov netting. Der sto et romantisk lite tømmerhus under et like romantisk lerketre. Jeg drømmer om det treet som var så vakkert og som min far elsket. Jeg kan føle det myke, kjølige baret mot huden bare jeg tenker på det. Det lille lysthuset lekte vi mye i, vi brukte papplater i stedet for dør, og gardiner kan man henge opp selv om vinduet mangler glass.

Bak lysthuset og steingjerdet sto smia hvor pappa drev med sine ting, reparerte redskaper for både seg selv og naboene, smidde hestesko og skodde hester. I Øverhagen hadde mamma tørkestativ som var laget av hesjetråd spent opp mellom fire stolper. Om våren ble de så fint omkranset av hvitveis og blåklokker. Hun kom med sinkbalja på hofta, den samme balja som hun badet ungene i, full med våte klær hun hadde skyllet i bekken, ristet de ut og fikk alt møysommelig hengt på snorene.  Var det varmt i været sto kjøkkenvinduene åpne, slik at de ekle halv-daue fluene jeg hadde plukket vingene av, ramlet ut. Hun luftet filleryene ved å la de ligge på gresset, eller hengte de over netting-gjerdet. Om kvelden luktet det friskt av sol og vind når de var på plass igjen på det sand-skurte kjøkkengulvet. I solskinn hente det nok at laken og putevar, hådklær og duker ble lagt rett på bakken for å blekes, bare holdt på plass med noen steiner i hjørnene.

 

(Da sier jeg takk for i dag. Neste blogg kommer onsdag 4. mai.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt liv som Helgelending.

Som sikkert mange husker, publiserte jeg en del fortellinger fra min oppvekst under vignetten «Det var en gang» i Rana Blad. Disse tekstene har jeg nå bearbeidet en del og redigert slik at de blir mer sammenhengende. Noe er fjernet og mye lagt til. Men samtidig legger jeg vekt på at det er barnets opplevelser og observasjoner som kommer til uttrykk, uten å fargelegges av vurderinger som voksen.

Jeg har nå bestemt meg for å blogge historien. Det vil komme litt hver uke, men ikke hver dag. Første avsnitt blir lørdag 30. april.