Da oldemor måtte vike for telegrafen.

IMG_3043

Min vakre oldemor, Inger Ellerine Benjaminsdatter. F. 8. februar 1848 i Ugelfoden, Herøy.  D. 2. oktober 1947, Strengjerdet, Tomma.

De første årene av mitt liv bodde også hun i gården på Tomeidet. Da var vi 4 generasjoner under samme tak. Hun må ha vært utrolig vakker, da dette bildet ble tatt har hun sikkert ingen tenner i munnen. Alle hadde hun trukket ut selv sa min far, og hun fikk aldri noe slags protese meg bekjent. Hun pleide å duppe brødskiven i kaffekoppen for hver tugge hun tok kan jeg huske.

Da bestemor og Peder flyttet til sitt nye hus på Strengjerdet ble hun med dit. Rommet hennes på Eia fikk Telegrafverket bruke da de skulle installere telefon. Oldemorkammerset ble telefonkammers, rart for hun var jo omtrent inngrodd i veggene der så sjelden som hun forlot rommet. Der satt hun og spiste kamferdrops av en fin boks overmalt med blomster i de flotteste farger. Boksen oppbevarte hun i kommodeskuffen der hun også hadde kokesjokolade med naftalinsmak. Det luktet naftalin i hele rommet.
Men av og til tok hun sine inspeksjonsturer og likte dårlig utviklingen rund seg: Å fysj-å fysj, det e berre urin (ruin)i kor eg ser. Hun hespet med seg sine lange, svarte skjørt og forsvant inn i kammerset sitt.
På veggen der inne hang en svart kjole på henger, fotsid som de andre kjolene hennes.  Denne hadde knapping fra navlen til opp under haka, og fra håndledd til albu. Det kunne jo hende en sjelden gang, at et streif av luft dro seg gjennom rommet og plagget beveget seg forsiktig der det hang. Da mente oldemor bestemt at man snart ville få «spør en døing». D.vs. at noen kom til å dø og at kjolen måtte brukes i begravelsen. Ikke rart at jeg er overtroisk.
Noen ganger satt hun på torv-kassen ved komfyren på kjøkkenet. Da hun en dag oppdaget at noe mørkebrunt, seigt stoff kom sigende sakte nedover ovnsrøret, stakk hun fingeren borti og smakte. Å fysj- å fysj og så for hun inn i sin hule. Gutta, min far og onkel Bjarne hadde satt øldunken sin til gjæring inntil skorsteinen på kjøkkenloftet, og der hadde det visst blitt fart i sakene. Å fysj-å fysj….

Telefon, ja. Det ble kalt Talestasjon, et slags knutepunkt for naboenes kontakt med utenverdenen og et viktig kommunikasjonssted. Under krigen helt nødvendig for varsling av flyaktivitet.
Sentralen lå i Husby og flere måtte dele linje. Tomsvik kom først, så vi, Finnvik og Sellot i den orden de lå i avstand til sentralen. Hver talestasjon hadde sitt signal slik at man visste når røret skulle løftes av.
Når noen ringte og for eksempel ville snakke med Ole på Moa, så ble noen (les jeg) fysisk sendt ut for å banke på døra hans og si at han måtte melde seg i telefonen klokka da og da, for noen ville snakke med han. Dette systemet var faktisk i bruk enkelte steder til ut på 80-tallet. Det samme om noen skulle ringe ut. Da måtte mamma ringe til Husby og si at hun hadde en samtale til kanskje Waldemar i Trondheim klokka fem.
Foruten selve telefonen, som bare var en kasse med sveiv på skrudd fast i veggen, så ble det laget et lite avlukke i ene kroken der inne, kalt boksen. Den var for de som skulle snakke. På Mo f. eks hadde de flere bokser, til og med en på gangen. Satt du der og ventet så kunne telefondamen plutselig skrike i høytaleren: Ålesund, Ålesund i boksen på gangen. Fantastisk for de som skulle snakke hemmelig kjæresteprat.

IMG_3224

Husby i mine dager.

Men sånt hadde ikke vi, og heller ingen abonnenter. De som skulle snakke kom til oss. Det var ingen dagligdags affære for folk, og noen tok det svært høytidelig. Som han som skulle etterlyse en kasse agnsild han hadde bestilt fra Sandnessjøen. Da han endelig fikk forbindelse med leverandøren, var dialekten lagt om til det uforståelige: Kommer sild hertil i morgen.
Sildesnurperne derimot var mer verdensvante. De kom trampende i sine silderist-sølvglinsende trebottninger for å melde om fangst. De leverte bl.a. til Vikholmen og måtte sjekke om ledig kapasitet. Dette var folk fra andre kanter av landet, Hardanger, Sunnmøre……vi skjønte knapt hva de sa. De hadde både epletrær og plommer ble det snakket om. Epler…hva var det for noe, det så ikke vi noe til før Johan i Valvika begynte med sine frukt-turer på slutten av 40-tallet. Med båt.

http://helgelandmuseum.no/archives/8959

Nå hadde vi plutselig fått hele verden inn i kammerset der oldemor før hadde vært enerådende, og godt var det. Radioene var jo beslaglagt, bortsett fra de som var bortgjemt i fjellhuler og beksvarte kjellere. Henning på Strengjerdet hadde sin inne i fjellet et sted. Der kunne han sitte og hutre og fryse for å høre nyheter fra London. Da krigen sluttet og han hentet den fram, var alle invitert til å komme og høre. Og tenk, iblandet skrap og skurring fikk vi høre Lyktemannen synge. Mamma og de andre damene var i ferd med å dåne. Jeg vet nå ikke helt…Trygve på Gropen hadde sveivegrammofon og ei plate havaii-musikk, det var mer i min smak.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 1. juni.

Forferdelig forskrekkelig….

…..min fars kraftuttrykk. Disse to adjektivene forsterker hverandre hvordan du enn snur og vender på de. Den optimale beskrivelse av det grusomste. I disse adjektivene havnet jeg da jeg ble hybelboer i en alder av 8 år. Heime ble jeg karakterisert som en storskriker og redd alt som var større enn kyllinger og nyfødte lam. I min nye situasjon var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg.
At jeg sto han a’ den første tiden var mye takket være Dagny på Dalborg. Henne hadde jeg sett før, de få gangene jeg hadde vært med mine foreldre på handletur. Ingevart også, mannen hennes. De hadde akkurat fått baby i huset, da kunne man få ekstramerker på hvetemel og sukker fra forsynings-nemda. Det som ikke babyen klarte å spise bakte Dagny hvetebrød av. Det var himmelrike og mer, å bli traktert med ei slik skive med margarin og rabarbrasyltetøy. Men helt gratis var den ikke. Både Minny og jeg skyllet mer en gjerne bleier og små plagg i den isbelagte bekken, for å få en smak. Og babyer produserer mye skittentøy, takk og pris.

image
Rasjoneringskort.

Av og til var Ingevart i butikken, men mest Dagny i sitt mørkeblå, silkeaktige butikkforkle. Det hadde lange ermer og knepping som en lagerfrakk, og to store lommer hvor hun hadde blyanten sin, og ei saks. Saksen brukte hun om noen for eksempel skulle kjøpe bukse-strikk, det var nemlig i «løs vekt» som det meste, men spesielt strikk i metervis er det bare ærlige folk som kan selge.
Blyanten er det viktigste i en kjøpmanns liv, og paragonblokka. Jeg ser henne for meg der hun står bøyd over disken og i dyp konsentrasjon driver og noterer. Hva skrev hun? Kanskje 1 stk. B-såpe, 200 line-angler, ei mark kaffe-erstatning osv.
Plutselig roper Ingevart ned gjennom trappa: Hvor har du slikkepotten? Hun fortsetter å skrive og snur ikke på sin kropp, men ut fra høyre munnvik, det var den som var nermest trappa, kommer det: Bruk fengern!

På skolen fikk vi tran å fysj, å fysj, og C-vitamin. Det var noen bittesmå gall-sure tabletter, ren ascorbinsyre sikkert. Vi fikk 2 hver dag så jeg gjemte det ene i penalet mitt for å ha noe godt å traktere mine mindre søsken med. I tillegg fikk vi svenskesuppe. Den vi fikk på vår skole var laget av tørrmelk og havregryn fra Sverige og vann fra Husby. Suppa ble tilberedt på de omkringliggende gårdene og hentet av de største elevene, to og to etter tur. De bar den i ei vanlig sink melk/vassbøtte med lokk som var laget av tre. En dag skjedde det u-unngåelige, de skled på en is-svull og mesteparten av innholdet fløt utover veien. Det var to gutter denne dagen, den ene var Karsten på Grindhågen, den andre husker jeg ikke. Men alle skulle ha mat og det nyttet ikke å komme med ei halvtom bøtte. Så de gav seg til å sope opp havregryn, gress og mye annet, og suppe fikk alle også den dagen.

Men uansett nye opplevelser, den første tiden var veldig traumatisk. Jeg savnet til og med pappa’s barnesanger: Dengel, dangel Dalamann, i morra kjem han……
den andre var: Sulla-lulla-lang- (han aspirerte ikke til de store operasener) skanken, støttskanken…
Av og til var vi i Nessa på kaia, spesielt når båter skulle losse storkveite, de var enorme, kveita altså. Og når «tyskertan» klappet til kai med sine krigsskip. Da snakket vi tysk: Hast du bon-bon? Det hente at vi fikk noe også.
…. langskanken, støttskanken. Lev du no til våren så blir du vel folk.

00082_husby1938 kai

Nesset slik det var.

Etter endt skoledag, lørdag, gikk vi de 9-10 km. heim. Noen ganger ble vi hentet eller møtt på halv-veien. I adventstiden kunne det være ganske mørkt om det ikke var fullmåne. Bare en gang var vi i ferd med å bli skremt til døde av et spøkelse, mellom Husby og Tomsvik. Det var vi tre fra Tomeidet, Minny, Olav og jeg. Det lusket inni krattskogen, grener knakk og vi hørte tydelig stønn og jammer. Av og til noe hvitt som flagret mellom buskene. Vi hylte og sprang, vi hadde jo mye og bære på. Skolerandsel og veske med skitne klær og forskjellig.
Og så var det bare Jens på Bursneset som var kommet for å møte oss.

Neste blogg kommer den 29.mai, kveld. Takk for i dag.

Denne linken er til en veldig interessant artikkel om Husby gårdskapell.

http://helgelandmuseum.no/archives/4376

Farfar og noen til.

image

Farfar og noen til.

Mange har bedt meg si litt om hvem som befinner seg på dette bildet, så derfor tar jeg det frem igjen. I hvilke anledning har de pyntet seg og stilt opp til fotografering? Hesten som står og hviler seg like inntil hagegjerdet, kan tyde på at det er en vanlig arbeidsdag, det samme at en av husmennene er til stede. Men det blir bare gjetninger.

I midten står min farfar som var enkemann, flankert av sine to døtre fra 1. ekteskap. Jenny (i Svinøya) til venstre og Frida til høyre, hun døde som 12-åring bare noen uker før min far ble født i 1911. Jeg kan tenke meg at bildet må være tatt i 1908 eller -09. Damen ytterst til venstre er farfars svigerinne Antonette, og litl-tante er av hennes familie.  Tausa står og holder katten, og ytterst til høyre Isak Cornelius Olsen. Han var etter det jeg har forstått husmann og bodde i ei jordgamme på Strenggjerdet. Pappa snakket ofte om Isak, han var født i 1857 og døde bare tre år før jeg ble født. I folketellingene fra 1900 står han opført som krøpling (låghalt). Frode Holte (han med slektsidene) forteller meg at jeg, gjennom min mormor Kristine Edvardsen Buschmann har samme stamfar som Isak. Han levde mest sansynlg i Nord-Rana på 1600-tallet. Senere har jeg jo truffet en annen Isak, nemlig Hamsun’s Isak Sellanrå som også bodde i ei jordgamme. Han beskrives ikke akkurat som krøpling, men som en «gruelig kvernkall, ja han var som set gjennem en hvirvel i ruten, ….han var en kubbe med hænder på». Men det er mye annet fra Eia som også gir meg følelsen av å være født og oppvokst i en av Hamsuns romaner.

Tre av mine søsken ble også født her. Jeg husker nok bare den siste, Evelyn i februar 1943. Da kom Lovise på Strenggjerdet med barsengmat da det var gått 2-3 dager, mamma var fortsatt sengeliggende. I de dager var det skikk at slekt og naboer kom med barsengmat så fort den fødende var kommet til hektene. Det skulle helst vært rømmegrøt eller noe annet godt og «nærende», lefse med gomme, fine kaker osv. Men det var sviskegrøt med fløtemelk Lovise hadde med, og hvem andre hadde sett svisker midt i krigen? Jeg håpet og ba inni meg at mamma ikke skulle klare å spise alt, og denne gangen ble jeg bønnhørt.
En ting er å ligge der i et lite rom med skalkede luker midt-vinters, så kommer ei gammel tante og byr på emmen søt fløtemelk. Når hun i tillegg, på småkårs vis utbryter: Jeg håper du ikke vil forsmå det ei gammel kjerring har prestert, du veit vespen kan no va forskjellig.
Og vespen, den var laget av løypet bjørkeris, alle tiders redskap som man må på husfliden for å få kjøpt i våre dager. Men Lovise hentydet selvfølgelig til rengjøringen og dermed ble det mer en nok barsengmat til meg.

Jeg har også et svakt minne av dåpen i Husby kapell. Det var veldig spennende og en sjelden opplevelse og treffe så mange mennesker. Mor og barn, og sikkert gudmor oppholdt seg i sakristiet og det mener jeg må ha vært inne hos Gidtske. Vi andre gikk inn i kapellet for å sette oss. Men like innenfor døra ble jeg adskilt fra min far, og fikk beskjed om å sette meg på kvinnesiden som var til venstre når vi kom inn. Sånn var det uten at jeg har tenkt over hvorfor. I bibelen står det at på dommedag skal sauene gå til høyre og geitene til venstre. Kan det være noe der? Sauer og geiter kan vel bli hipp som happ, kanskje derfor skikken har blitt borte.

image

Husby kapell. Bilde fra Frodes sliktside.

Men en vakker dag kom alvoret også inn i midt liv, det heter skolegang. Jeg hadde blitt hold heime et år ekstra fordi min mor mente jeg var alt for lita til å flytte på «hybel». Skolen vår var 2-delt, d.vs at vi gikk 3 år i første og 4 år i andre klasse. Kun 1 lærer. Hans navn var Jens Fiksdal og var etter sigende nasist.
Mamma kjørte meg til Husby. Vi satt der alvorstynget på høyvogna, på en fiske-kasse som for anledningen hadde et sammenbrettet ullfilt som sittepute. Vi stanset først ved skolen hvor hun lot hesten stå forspent bare knyttet til en grindstolpe. Etter en prat med læreren dro vi til Nils hvor jeg skulle avleveres med mitt lille pikkpakk, klær for en uke, men også brød og pålegg, ja til og med matpapir. Der måtte hun spenne fra og ta greiet av hesten, det ville ta noen timer med kaffedrikking og diverse før hun kunne tenke på heimveien.
Det var ikke mulig å dra heim hver dag for de barna som hadde lengst vei, og det var oss fra Eia, og kanskje Kvervan. For min del ble det innkvartering hos Nils Nilsen i Gåla, et elskelig ektepar med en voksen datter, og hund. Da ble det ei uke i Husby og ei heime, hele skoleåret. Vi hadde skole også på lørdager. Men overgangen var ikke helt knirkefri og vi hadde noen samtaler, mamma og jeg før hun dro heim. Den siste praten var på utedoen hans Nils. Der fikk jeg overrakt 2 blad hun hadde kjøpt i Nesset. Husker bare det ene som var om Bliberg og Stribart, tegneserie av Odd Harrong, eller Harr-Hansen som han kalte seg da. Vi ble mange år senere inngiftet i samme familie, og det er ikke få ganger han har bodd hos oss på Mo da han reiste rundt med sine salgsutstillinger.

Som sagt, begynnelsen var stormfull. Jeg kjente bare Olav i Øverstuen og Minny på Gropen. De var veteraner og tok til på 3. året. Det ble mye grining og heimlengsel. Jeg hadde med «kvell-sett-arbeid», håndarbeid for å ha noe å pusle med ettermiddag og kveld. Et par sokker skulle gjøres ferdig, men da jeg kom til hel-fellinga var det plent umulig å huske teknikken, å be om hjelp var alt for pinlig. Strikke-tøyet ble forsiktig gjemt i veska mi i påvente av heimreise.
Og så måtte jeg pugge fadervåret på nytt, det som jeg hadde kunnet på rams siden jeg var i 3-års alderen. Vi skulle lære nynorsk. «Heilage vorde ditt navn», det lignet ikke grisen.

image

Nils Nilsen’s hus. Til høyre midt på bildet.

 

Takk for i dag, neste blogg blir 27. mai.

Om noen har spørsmål i sammenheng med det jeg forteller, så ta det gjerne i kommentarfeltet. Det vil jeg sette stor pris på.

 

 

Else og Anton

IMG_0692 (Redigert)

Else og Anton. De får meg til å minnes et gammelt dikt av Arnulf Øverland:

Jeg går omkring
og tar på en og annen ting,
som mine hender er fortrolig med-
en gammel snadde og en lysestake.
Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;
det er de eldste tingene jeg har.
De bringer stunder av mitt liv tilbake.

Dette paret var en del av tilværelsen. Selv om de bare var av tre var de med på det meste. De tilhørte ingen og hadde vært på gården siden min far var barn, så da vi flyttet derfra ble de igjen i heimen sin. Men jeg fikk de aldri ut av tankene så en gang spurte jeg onkel Bjarne om å lage meg nye, etter hukommelsen. Disse har han smidd i april 1986, mange 10-år etter at jeg måtte skilles fra originalene. Det gamle paret hadde sånn nydelig patina etter et langt og tøylesløst liv. Hvor mange ganger måtte vi ikke begrave de? På en liten sandbanke ved bekken, akkurat bred nok til et par graver av passe størrelse, hadde vi ofte krans-nedleggelse og salmesang. Og like fort sto de opp fra de døde og forsvant, seilte nedover de små stryk til de havnet i en eller annen bakevje hvor de ble funnet igjen i beste velgående.

image

Onkel Bjarne med båtene sine.

Mens Else og Anton var på rømmen var det mye annet å ta seg til. En del av fjøset var innredet til hønsehus med netting til vegger, utenfor nettingen stod hestene. Midt oppå veggen var en rad med kasser til hønene som skulle avlevere dagens produksjon. De brukte trapp for å komme seg dit opp, vingene er bare til pynt. I stallen kunne vi sitte i evigheter og vente til ei høne eller to hadde lagt seg ned, håpet var jo at de la seg i riktig retning med hodet vendt fra oss for det var ingen aktivitet i den enden. Så kom det store øyeblikk, høna løftet så vidt på stjerten, og  plopp så lå det der, egget.

Maten deres ble blandet i ei sinkbøtte, hønsefor og vann. Når deigen var tømt ut ble noe gjerne sittende igjen i bøtta og det måtte utnyttes. Høner er jo veldig dumme, det lille hodet er der bare for å holde nebbet fast i halsen. Så om vi la bøtta på bakken og oss selv bak, tok det ikke lang tid før det kom ei for å forsyne seg. Og visp, snudde man bøtta fort nok så hadde man fangst og fikk poeng. Men hanen…..stolt og kry med løftet hode, langbeint og krønsk. Den vinglet ikke småtrippende hit og dit som hønene, den orienterte seg og var ikke lettlurt. Allikevel, om du var utholdene nok! Da ble det et svare spetakkel inni bøtta og den heldige poeng-jeger hoppet og jublet.

IMG_3028
I verandadøra hos bestemor og bestefar i Snertneset, Onøy. Jeg hadde to dukker, de var bare til pynt når jeg ble eldre.

En dag jeg gikk til Gropen for å besøke Minny, fant jeg henne både sint og opprørt, monsen hadde kverket en liten spurv så hun hadde bestemt seg for å gjøre det av med katten. Den skulle halshugges, kort og godt. Øksa hadde hun klar og at jeg dukket opp var veldig beleilig.  Katten ble klargjort med beroligende klapp og myk stemme før den ble lagt på huggestabben, jeg skulle holde dyret. Men det var lettere sagt enn gjort, av og til ble den til en rund ball som i neste øyeblikk var som en lang ål med klør. Jeg prøvde å snakke til den mens den slynget sin kropp hit og dit, jeg måtte jo holde på en slik måte at Minny ikke tok fingrene mine. Vi diskuterte om det kanskje var best at hun holdt katten, de var kjente og vel forlikt, så kunne jeg…… Heldigvis dukket mor Ingrid opp i skøtt-døra og jeg må si jeg var glad det ikke var jeg som holdt i økseskaftet. Minny  var 10 år og jeg 7, vi fikk nok en preken som ble sittende.

 

Takk for i dag. Neste blogg kommer den 24. Mai.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da krigen kom til Eia.

Når krigen kom til Eia har jeg ikke noe minne av, men derimot da den sluttet. Pappa hadde funnet fram flagget som hadde vært gjemt i låvegulvet i 5 år. I mangel av flaggstang festet han det til en hesjestaur som ble spikret fast i mønet på låven. Og der ble det hengende å vaie i pur glede både natt og dag. Det satt nok en liten usikkerhet innerst inne hos de fleste: Vil de skyte fra festninga på Dønna? (dvs. Heia Kystfort). Det ville de nok ha gjort bare dager tidligere.

Noen dager senere samlet bygda seg til fredsfest og jeg fikk for første gang i mitt nesten 10-årige liv se en mann som var full.  Full og full….men det var ikke dagligdags å komme ned loftstrappa om morgenen å oppdage en snorkende mann på gangulvet. Til og med Wiggo i Øverstua, naboen, helt ulik seg selv der han lå. Alt henger sammen, sies det, og det gjorde det sikkert her også. Tante Anna og mamma måtte i alle fall rundt og låne sukker når de skulle bake bløtkaka, den obligatoriske når noe skulle feires.

image

Jenter i bestemors hage, sommeren 1944. Bak fra v. Inger Brattland, meg. Sittende foran fra v. Ragnhild Petersen, Frida Bentzen, Evelyn Bentzen, Kjellaug Bentzen, Laila Haukø. Søstre, kusiner, tremenninger.

At det var krig må vi ikke glemme. Men om somrene når mødre med sine barn kom, var det lek og moro dagen lang. Det som er mest spesielt med dette bildet, kan man ikke se. Jeg har nemlig nye sko, de var litt store så mamma puttet papir inni tuppen. Å få noe nytt var ingen hverdags-affære, alt var mangelvare og dessuten rasjonert. Man måtte søke om kjøpetillatelse på både det ene og det andre, behandlingstida var lang og kanskje ble det avslag. Men sko hadde jeg i alle fall fått. De var av fiskeskinn med tresåler. Ikke sånne tresko-såler, disse var leddet omtrent som klokkelenkene i dag.

IMG_3004

Skulle man ut og reise trengtes reisetillatelse, hvor man skulle og for hvor lenge og formål med turen. Vi reiste til Mo for å besøke tante Bibbi i blant, men svippturer kan det neppe kalles. Den gamle holken DS Haarek tok oss både fram og tilbake, den anløp hvert et tjyv-høl som fantes inn gjennom Ranfjorden, den dro faktisk fra Husby til Løkte før den begynte å snegle seg inn fjorden. Eneste lille snev av fornøyelse var at vi måtte ha sovelugar. Ferden startet utpå ettermiddagen en gang, etter ei mils vei med hest og vogn først, og målet ble nådd neste morgen. Det var jo veldig mye snakk om Oliver Rinnan og Rinnan-banden, naturlig nok på den tiden. Jeg fulgte med og studerte hver person om bord om det var noe bandittaktig ved dem. Og når det ble kveld og man var vel og vakkert i køya, var det å lytte etter rare lyder og skraping mot skroget. Alle visste at det var hornminer som drev i sjøen, traff man en slik var slutt.

IMG_3079 (Redigert)

DS Haarek.

Å komme til Mo en tur var utrolig spennende. For det første hadde de både strøm og innlagt vann, og biler. Hos tante og onkel hang de flotteste lampetter på stueveggen, med gjennomsiktig skjerm, når man slo på lyset så man elg i solnedgang. Og så hadde de brød kjøpt på Coopen. Noen ganger marsjerte tyske soldater taktfast og med sang forbi, da fikk vi ikke gå ut. Men når det var russe-fanger som ble drevet fram var det ikke mye sang. Da kunne det hende tante Bibbi gav oss en brødbit som vi kunne smugle til dem, fra vår plass ved stakittgjerdet. Men ofte turte de ikke ta imot.

På en tur heim en sommer reiste jeg sammen med min kjære tante og hennes lille datter. På dekket sto det en del kasser med grønnsaker som skulle til festninga, bl.a. blomkål under bevoktning av noen soldater. En av kassene var litt skadet og i et ubevoktet øyeblikk klarte tante og lirke til seg en slik sjeldenhet. Men hun var nok ikke så ubevoktet som hun trodde, straks hun hadde brukket løs en bit til hver av oss kom en av vaktene og strengt beordret henne om å legge den tilbake.

Takk for idag. Neste blogg blir 21. mai.

 

 

 

 

 

Nesten to begravelser.

image

Begravelse utenfor huset hos oss. Ytterst til venstre: Trygve på Gropen (han druknet i 1960 sammen med sin 15-årige sønn) Deretter pappa. Nest ytterst  på høyre side er jeg, og deretter min bror Roald.

Som dere har sett på oversiktsbildet fra Tomeidet var det ikke akkurat overbefolket, her er bygdefolket samlet for å si farvel til Edvard Orsa. Han bodde  på Gjæle i huset som senere ble overtatt av nakenbaderen Magne. Da han ble enkemann gikk det ikke lang tid før han begynte å skrante og fikk problemer med å ivareta seg selv. Mamma begynte derfor å sende middag til han og jeg fikk oppdraget med å bringe maten. Var det snø dro jeg spannet på kjelken. I regn og vind hente det jeg ble søkkvåt på turen, vannet silte nedover nakken og mine syv-årige fingre var iskalde der de krummet seg rundt hanken på spannet.

Etter hvert flyttet de han heim til oss der han fikk bo i tauskammerset vegg i vegg med kjøkkenet, og mamma pleiet han til han døde vinteren 1942-43.

Kista han ble gravlagt i, tilhørte oldemor Inger. Det var ikke den første kista hun hadde, men andre som døde før henne måtte låne når de var i nøden. Selv om man er langt oppi 90-årene er det nødvendig å tenke framover. Og som de pleide å si: Best som du går så ligg du der, og har du ikke kiste så står du der.

Kista ble oppbevart i ved-skøtet hos oss, på ei hylle litt opp fra gulvet. I alle fall ikke jeg var glad for å bli sendt ut for å hente ved så skummelt som det var der, uten vindu og lys bare fra noen sprekker i veggene og døra. Der hang økser og sager i flere størrelser, tannlause river som skulle repareres, og ljåer. Huggestabber for både høye og lave, sagflis, spon, muselort og spindelvev. Og lukten av død.

Men vi hadde en noe eldre nabogutt, Jens på Bursneset. Foretaksom som få og småungnes læremester. Han klarte å skru av kistelokket og så fikk vi prøveligge i det fine hvite silkeforet. Så sang han et par strofer fra» Her kommer dine arme små, » og la på lokket. Min gud da ble det mørkt, var det slik å være død? Jeg husker jeg skrek og banket innenfra og heldigvis ble seremonien kort.

image

Bursneset. Utsnitt fra et gammelt Widerø-bilde.

Vår do var i fjøset under låvebrua, en vanlig 3-seter med 2 store hull og et for barn. Hverdags-avtredet. Der pleide jeg å lese Skib o`hoi. Spesielt var jeg interessert i spalten til Skipper Skuteløs, han svarte på spørsmål fra leserne om ulike kjærlighets-problemer. Mamma mente det ikke var for unger så derfor foregikk studiene mine på do. Nord for buret ble det bygget et frittstående lite hus med hjerte i døra, sannsynligvis da onkel Bjarne stiftet familie og gjorde nordenden i stand for seg og sine. Men den var lite brukt selv om den var finere innredet, litt maling på veggene og støtte for beina slik at de ikke bare hang der og dinglet.

En barfrost-kveld i måneskinn og med mye nord-lys, ble jeg låst inne der. Nord-lys var farlige greier som vi måtte omgås med forsiktighet. Men den samme Jens hadde hvite filler han veivet med, og da  ble nord-lyset  stort og flagrende og flammet over hele himmelen. For å redde skinnet styrtet jeg inn på do og dermed satt jeg i saksa. Hørte han hektet på kroken, og selv om det var måneskinn var jeg vettskremt der jeg satt i mørket. Til sist måtte jeg gå til det nedverdigende skritt og ta meg ut bakveien, gjennom underetasjen for å si det sånn. Takk og pris at det var frost.

Da sier jeg takk for i dag. Det blir ikke ny blogg før 18. mai. Jeg ønsker dere her og nå god pinse og en fortreffelig grunnlovsfeiring.

Ser jeg har en del lesere i USA, spesielt til dere må jeg få si: Ha en riktig flott 17. mai.

Dagen jeg mistet barnetrua.

Det var unger i hvert et hus, små og store, men jordmor fantes ikke. Hun måtte uansett vær hentes fra Glein på Dønna, ei øy litt lenger sør. Man fikk hjelpe hverandre som best man kunne og stole på selvlærte fødsels-assistenter. Krafskjerringer ble de kalt, og mamma måtte flere ganger trå til når jordmora var forsinket. Verst var det jo under lofot-sesongen når de fleste mannfolka i bygda var borte, da var gode råd dyre. Det som vil ut, kommer ut okkesom….

Lege hadde vi ikke heller. Men det kom en kar til Husby, ei mils vei fra Tomeidet, og hadde doktordag som man sa. Kontoret var på Minde, selveste Gidske-godset. Selv var jeg et friskt barn som ikke trengte lege, bortsett fra en gang. Egentlig var det tannlege jeg behøvde men de to proffesjonene var tydeligvis å finne i en og samme person. Jeg hadde hatt fryktelig tannpine i en melketann, en jeksel. Den hadde plaget både meg og mine foreldre i lange tider, og til sist var det ikke annen utvei enn å få den fjernet, ta ondet ved roten.

Pappa måtte spenne for litl-mærra, hun var den raskeste. I mangel av karjol fjernet han karmene på høyvogna for at det skulle skramle mindre og så bar det av sted.

image

 

Pasientbefordring/høyvogn.

Jeg hadde på forhånd blitt både trøstet og oppmuntret av min mor, om hvor bra det kom til å bli, jeg ville bli bedøvet og ikke kjenne noen verdens ting. Huh…..jeg var allerede bedøvet der jeg satt og klamret meg til vogna. Bedøvet av skrekk!

Jeg ser for meg denne multikunstneren av en medisinmann som en liten tynn person i svart dress. Kan hende det ikke stemmer, at han i min hukommelse har mutert og at bare hornene mangler.

Så til verket! Dette var lenge før elektrisiteten var oppfunnet, i alle fall på Tomma. Heller ikke hadde man innlagt vann. Jeg ble plassert i en stol som kunne snurres rundt sin egen akse for å bli høyere, eller lavere. Jeg måtte noen omdreininger oppover. Stolen hadde heldigvis armlener som man kunne klamre seg fast til, ikke rart med tanke på hva den ble brukt til. Noe verktøy som minnet veldig om pappas smie, lå på bordet ved siden av.  Medisinmannen var grav alvorlig, ikke et eneste beroligende ord slapp ut gjennom hans stramme, blodløse lepper. Han griper denne heste-sprøyta si og kjører den inn i munnen min. Pasienten hyler noe aldeles ubeskrivelig, dette var jeg ikke forespeilet. I samme bevegelse som han legger fra seg sprøyta, griper han rørleggertanga. Hylene blir ikke mindre, ropene kunne høres over hele Minde: Å gud, å gud, Herre Gud kom og hjelp meg. Men jeg ble ikke bønnhørt, tanna ble dratt ut mens blod, snørr og tårer rant og tok med seg hele barnetrua.  Fru Gidske, godseierfruen som hadde hørt mine bønnerop tolket de på sin måte og ble tydeligvis helt imponert: Jeg har nå hørt at barn har ropt på både far og mor, men at noen har ropt på Gud har jeg aldri hørt.

IMG_3064

Torturkammer. (Bårstua på Minde). Bilde fra Frode’s  slektsider.

Det var godt å bli kvitt smertene, noen spesielle remedier for å lindre tannpine fantes knapt. Voksne la en bit skråtobakk på tanna, for barn var en dråpe nafta eller to på en bomullsdott bedre enn ingenting.

Smertefri kunne jeg tre inn i hverdagslivet igjen. Olav i Øverstua og jeg lekte mye sammen, han var et år eller så eldre enn meg. Når vi fikk følelsen av at det nærmet seg kveld og leggetid, forsvant vi gjerne inn på utedoen deres, det var en tre-seter om ikke mer, med fine bilder av konger og dronninger spikret på veggene. Der inne var vi i god avstand til våre mødres overdimensjonerte ører, og skråle av full hals våre do-rim og-sanger. De greiene var ikke godtatt innomhus.  Hva med denne: Min broder Mass døde på dass, han oppgav ånden med driten i hånden. Eller denne: Kan du huske den gang da de hodeløse sang og de fingerløse spilte på klaver. På trappa satt en mann og gjentok gang på gang, vil du bli med meg i grava når jeg dør, og de neseløse snøt seg så snørret det slang, mens de blinde sto utafor og keik (Det høres ut som noe mangler innimellom her). Og så denne skillingsvisa som nok opprinnelig har en annen tekst: På blomsterkledd bakke satt Hjalmar og dreit, så kom der ei floga i ræva og beit. Hysterisk morsom hvis vi byttet ut Hjalmar med en av naboene. Til sist gjorde vi noen gymnastiske øvelser med ansiktet og tyggebevegelser med lukket munn. Dette for å produsere så mye spytt det var plass til. Så gikk vi ut og sendte ei skikkelig klyse på hverandre.

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 11.mai. Til da kan dere prøve dere på å lage

SALTFISKBAILL. 1 del lettsaltet eller utvannet sei. 1 del kokte poteter og litt løk sveives gjennom  kjøttkverna et par ganger. Bland grynmel i deigen til den blir passe fast og lag boller på størrelse med egg. Trekkes i fiskekraft.

Lykke til.

 

Familien på prærien

IMG_3046Her er de….

…bestemor Tora og hennes 4 barn. Fra venstre: Sigrid, Berit (Bibbi), min far og Bjarne. Bilde fra begynnelsen av 30-tallet.

Huset vårt lå ved et veikryss. Sjy-veien gikk rett forbi kjøkkentrappa, og bygdas sporete hovedveien mellom oss og Øverstua. Ett spor ytterst på hver veikant etter voghjulene og ett mitt på etter hestene. Selve veien var hvit som fjæresand, men mellom sporene vokste gress og løvetann. Om vinteren måtte man for det meste bruke slede.

Øverstua huset 2 familier. I sørenden Harald med kona Bertha og deres datter Solveig. Broren Kristian bodde i den andre enden med sin kone Anny. De fikk tolv barn. Ofte så jeg henne gå forbi på veien, hun strikket alltid. Garn-nøstet hadde hun i forkle-lomma slik alle husmødre, og fingrene beveget seg i rasende fart. Mange par sokker og votter ble nok strikket slik, på veien til og fra.  Om kveldene når mamma og Solveig var ute med drikke til kalvene, hørte jeg jodlingen deres på lang avstand, de sang alltid og ekkoet fra Breitomma holdt liv i tonene lenge, lenge….

Kanskje kom Bertha ut døra si, stoppet litt opp på øverste trappetrinn før hun satte kursen over veien ned mot oss. Hun ville kan hende låne litt saup som hun blandet okerpulver i, for å male veggene på kjøkkenet.

Og når Magne på Jæle tok sommerbadet sitt. Naken og blåkvit kom han hylende ut døra, sprang med lange skritt over den uslåtte gressbakken og kastet seg i bekken, drikkevannet til resten av bygda. Han duppet seg et par ganger, stadig med skrik og skrål som en små-måse i parringstida, helt til han forsvant inn igjen.

Bekken ja, den rant strake veien fra fjellet og ned gjennom hele bygda og ut i havet ved Likholmen. De fleste andre sognet også til denne bekken der den rant forbi utedasser og fjøs, møkker og drit ble kastet utover åker og eng om våren. Ble vi syke? Nei, ikke mer enn andre, vi var sikkert immune.

Nei her gikk ingen fine folk forbi, men hva gjorde det når det var sommer for det meste, og verden utenfor ei lita jentes kjøkkenvindu var fylt med tablåer.

IMG_3054

En pust i bakken, slottonn 1940. I stabel til venstre: pappa, min bror Roald og mamma. Deretter ligger onkel Bjarne, Kamilly (taus) med min søster Frida.  Meg foran med Marie Børsheim ytterst til høyre.

I mange år hadde vi en barnevennlig og veldig artig dreng, Osvald fra Risvær. En gang laget han pilbørse til min bror. Ei pilbørse kan man lett konstruere av en pløyd plankestump, lag et hull litt utenfor midten og tre buen gjennom og spenn snora på. Lag noen hakk i planken for å holde snora når den er spent. Det er arbeidsbeskrivelsen, men man må ha pil og det er ingen jobb for hvermansen. Den ble smidd etter alle kunstens regler, ble veldig spiss og fin, glatt og smidig uten fliser. Pusset og pusset med fineste sand-papir til den passet perfekt i sporet. Det var om og gjøre å skyte langt og presist. Resultatet ble behørig beundret og godtatt, både av 4-åringen som eier og hans far ikke minst.

Hvordan jeg fikk fingrene i underverket er ikke godt å si.  I alle fall satt jeg der på bislagtrappa med et ladd skytevåpen i fanget da Harald i Øverstua kom fra sjyen med ei hank fersk-auår i neven. Han var barbeint. Som vanlig. De sa at han brukte å tjærebre fotsålene men det ryktet kan jeg ikke bekrefte.  I midlertid, akkurat da han passerte gikk skuddet av. Han var barbeint som sagt, men han hadde skinnlue med lange hengende øreklaffer og det ble nok hans redning for dette var en skikkelig  innertier. Pila kunne lett ha forsvunnet inn i hans venstre øre. Unger mente han var en sinnatagg, jeg ble kald av skrekk og alt for redd til å ta beina fatt, jeg satt som limt til steintrappa, kom meg ikke av flekken. Han var rasende og jeg kunne se neseborene vibrere som kaninører. Men han tok ikke meg, han slapp fisken, snudde seg rundt og greip pila. Knekk-knekk, det var den. Bedre pil har ikke vært smidd på Eia.

image

 

Bislagtrappa.

Det hadde sikker vært bedre om jeg holdt meg til de mer feminine sysler. Mamma var medlem i bygdas kvinne-forening og de hadde møter sånn dan og van. Medlemmene kjøpte lodder hvis de hadde noe å kjøpe for, inntekta gikk til indremisjonen. Elen på Bursneset var formann men jeg tror ikke medlemstallet var særlig høyt, i alle fall startet de møtene med å synge «Hvor to og tre forsamlet er i navnet ditt o Herre». Når det kom emisærer til bygda ble de gjerne mottatt av den samme foreninga. Husker spesielt en som het Paul Grønbeck. Det ble redd opp på et loft eller i et eller annet kammers, gratis både kost og losji. Møtene ble avholdt i finstua, hos oss det som alt annet. Det var sang og bønn. Det eneste jeg ba om var at ingen i min familie skulle finne på å bli «omvendt», det var en skremmende tanke. Når alt kommer til alt var jeg sikkert den eneste som ble bønnhørt. Vi måtte be fadervår og «Gud som har oss småbarn kjær» hver kveld og jeg for min del syntes det klarte seg.

Foruten drengen Osvald hadde vi ei taus, navnet hennes var Kamilly. Jeg tror pappa og hans bror drev litt ap med henne en gang i blant, i alle fall kan jeg huske de sendte henne til Øverstua for å låne øyemålet til Wiggo, han sto og saget ved utenfor fjøset. Hun gikk glad av sted, han var en stram kar som hun gjerne tok en prat med. Slukkøret kom hun tilbake og fortalte at han hadde bruk for det sjøl.  Men mamma spant strømpegarn til henne. Tynt to-trådet garn som hun strikket på tynne stålpinner. Et evighetsarbeid spesielt når hun brukte så mye tid på å måle og prøve.

 

(Takk for i dag. Neste blogg blir lørdag 7.mai)