Familien på prærien

IMG_3046Her er de….

…bestemor Tora og hennes 4 barn. Fra venstre: Sigrid, Berit (Bibbi), min far og Bjarne. Bilde fra begynnelsen av 30-tallet.

Huset vårt lå ved et veikryss. Sjy-veien gikk rett forbi kjøkkentrappa, og bygdas sporete hovedveien mellom oss og Øverstua. Ett spor ytterst på hver veikant etter voghjulene og ett mitt på etter hestene. Selve veien var hvit som fjæresand, men mellom sporene vokste gress og løvetann. Om vinteren måtte man for det meste bruke slede.

Øverstua huset 2 familier. I sørenden Harald med kona Bertha og deres datter Solveig. Broren Kristian bodde i den andre enden med sin kone Anny. De fikk tolv barn. Ofte så jeg henne gå forbi på veien, hun strikket alltid. Garn-nøstet hadde hun i forkle-lomma slik alle husmødre, og fingrene beveget seg i rasende fart. Mange par sokker og votter ble nok strikket slik, på veien til og fra.  Om kveldene når mamma og Solveig var ute med drikke til kalvene, hørte jeg jodlingen deres på lang avstand, de sang alltid og ekkoet fra Breitomma holdt liv i tonene lenge, lenge….

Kanskje kom Bertha ut døra si, stoppet litt opp på øverste trappetrinn før hun satte kursen over veien ned mot oss. Hun ville kan hende låne litt saup som hun blandet okerpulver i, for å male veggene på kjøkkenet.

Og når Magne på Jæle tok sommerbadet sitt. Naken og blåkvit kom han hylende ut døra, sprang med lange skritt over den uslåtte gressbakken og kastet seg i bekken, drikkevannet til resten av bygda. Han duppet seg et par ganger, stadig med skrik og skrål som en små-måse i parringstida, helt til han forsvant inn igjen.

Bekken ja, den rant strake veien fra fjellet og ned gjennom hele bygda og ut i havet ved Likholmen. De fleste andre sognet også til denne bekken der den rant forbi utedasser og fjøs, møkker og drit ble kastet utover åker og eng om våren. Ble vi syke? Nei, ikke mer enn andre, vi var sikkert immune.

Nei her gikk ingen fine folk forbi, men hva gjorde det når det var sommer for det meste, og verden utenfor ei lita jentes kjøkkenvindu var fylt med tablåer.

IMG_3054

En pust i bakken, slottonn 1940. I stabel til venstre: pappa, min bror Roald og mamma. Deretter ligger onkel Bjarne, Kamilly (taus) med min søster Frida.  Meg foran med Marie Børsheim ytterst til høyre.

I mange år hadde vi en barnevennlig og veldig artig dreng, Osvald fra Risvær. En gang laget han pilbørse til min bror. Ei pilbørse kan man lett konstruere av en pløyd plankestump, lag et hull litt utenfor midten og tre buen gjennom og spenn snora på. Lag noen hakk i planken for å holde snora når den er spent. Det er arbeidsbeskrivelsen, men man må ha pil og det er ingen jobb for hvermansen. Den ble smidd etter alle kunstens regler, ble veldig spiss og fin, glatt og smidig uten fliser. Pusset og pusset med fineste sand-papir til den passet perfekt i sporet. Det var om og gjøre å skyte langt og presist. Resultatet ble behørig beundret og godtatt, både av 4-åringen som eier og hans far ikke minst.

Hvordan jeg fikk fingrene i underverket er ikke godt å si.  I alle fall satt jeg der på bislagtrappa med et ladd skytevåpen i fanget da Harald i Øverstua kom fra sjyen med ei hank fersk-auår i neven. Han var barbeint. Som vanlig. De sa at han brukte å tjærebre fotsålene men det ryktet kan jeg ikke bekrefte.  I midlertid, akkurat da han passerte gikk skuddet av. Han var barbeint som sagt, men han hadde skinnlue med lange hengende øreklaffer og det ble nok hans redning for dette var en skikkelig  innertier. Pila kunne lett ha forsvunnet inn i hans venstre øre. Unger mente han var en sinnatagg, jeg ble kald av skrekk og alt for redd til å ta beina fatt, jeg satt som limt til steintrappa, kom meg ikke av flekken. Han var rasende og jeg kunne se neseborene vibrere som kaninører. Men han tok ikke meg, han slapp fisken, snudde seg rundt og greip pila. Knekk-knekk, det var den. Bedre pil har ikke vært smidd på Eia.

image

 

Bislagtrappa.

Det hadde sikker vært bedre om jeg holdt meg til de mer feminine sysler. Mamma var medlem i bygdas kvinne-forening og de hadde møter sånn dan og van. Medlemmene kjøpte lodder hvis de hadde noe å kjøpe for, inntekta gikk til indremisjonen. Elen på Bursneset var formann men jeg tror ikke medlemstallet var særlig høyt, i alle fall startet de møtene med å synge «Hvor to og tre forsamlet er i navnet ditt o Herre». Når det kom emisærer til bygda ble de gjerne mottatt av den samme foreninga. Husker spesielt en som het Paul Grønbeck. Det ble redd opp på et loft eller i et eller annet kammers, gratis både kost og losji. Møtene ble avholdt i finstua, hos oss det som alt annet. Det var sang og bønn. Det eneste jeg ba om var at ingen i min familie skulle finne på å bli «omvendt», det var en skremmende tanke. Når alt kommer til alt var jeg sikkert den eneste som ble bønnhørt. Vi måtte be fadervår og «Gud som har oss småbarn kjær» hver kveld og jeg for min del syntes det klarte seg.

Foruten drengen Osvald hadde vi ei taus, navnet hennes var Kamilly. Jeg tror pappa og hans bror drev litt ap med henne en gang i blant, i alle fall kan jeg huske de sendte henne til Øverstua for å låne øyemålet til Wiggo, han sto og saget ved utenfor fjøset. Hun gikk glad av sted, han var en stram kar som hun gjerne tok en prat med. Slukkøret kom hun tilbake og fortalte at han hadde bruk for det sjøl.  Men mamma spant strømpegarn til henne. Tynt to-trådet garn som hun strikket på tynne stålpinner. Et evighetsarbeid spesielt når hun brukte så mye tid på å måle og prøve.

 

(Takk for i dag. Neste blogg blir lørdag 7.mai)