Dagen jeg mistet barnetrua.

Det var unger i hvert et hus, små og store, men jordmor fantes ikke. Hun måtte uansett vær hentes fra Glein på Dønna, ei øy litt lenger sør. Man fikk hjelpe hverandre som best man kunne og stole på selvlærte fødsels-assistenter. Krafskjerringer ble de kalt, og mamma måtte flere ganger trå til når jordmora var forsinket. Verst var det jo under lofot-sesongen når de fleste mannfolka i bygda var borte, da var gode råd dyre. Det som vil ut, kommer ut okkesom….

Lege hadde vi ikke heller. Men det kom en kar til Husby, ei mils vei fra Tomeidet, og hadde doktordag som man sa. Kontoret var på Minde, selveste Gidske-godset. Selv var jeg et friskt barn som ikke trengte lege, bortsett fra en gang. Egentlig var det tannlege jeg behøvde men de to proffesjonene var tydeligvis å finne i en og samme person. Jeg hadde hatt fryktelig tannpine i en melketann, en jeksel. Den hadde plaget både meg og mine foreldre i lange tider, og til sist var det ikke annen utvei enn å få den fjernet, ta ondet ved roten.

Pappa måtte spenne for litl-mærra, hun var den raskeste. I mangel av karjol fjernet han karmene på høyvogna for at det skulle skramle mindre og så bar det av sted.

image

 

Pasientbefordring/høyvogn.

Jeg hadde på forhånd blitt både trøstet og oppmuntret av min mor, om hvor bra det kom til å bli, jeg ville bli bedøvet og ikke kjenne noen verdens ting. Huh…..jeg var allerede bedøvet der jeg satt og klamret meg til vogna. Bedøvet av skrekk!

Jeg ser for meg denne multikunstneren av en medisinmann som en liten tynn person i svart dress. Kan hende det ikke stemmer, at han i min hukommelse har mutert og at bare hornene mangler.

Så til verket! Dette var lenge før elektrisiteten var oppfunnet, i alle fall på Tomma. Heller ikke hadde man innlagt vann. Jeg ble plassert i en stol som kunne snurres rundt sin egen akse for å bli høyere, eller lavere. Jeg måtte noen omdreininger oppover. Stolen hadde heldigvis armlener som man kunne klamre seg fast til, ikke rart med tanke på hva den ble brukt til. Noe verktøy som minnet veldig om pappas smie, lå på bordet ved siden av.  Medisinmannen var grav alvorlig, ikke et eneste beroligende ord slapp ut gjennom hans stramme, blodløse lepper. Han griper denne heste-sprøyta si og kjører den inn i munnen min. Pasienten hyler noe aldeles ubeskrivelig, dette var jeg ikke forespeilet. I samme bevegelse som han legger fra seg sprøyta, griper han rørleggertanga. Hylene blir ikke mindre, ropene kunne høres over hele Minde: Å gud, å gud, Herre Gud kom og hjelp meg. Men jeg ble ikke bønnhørt, tanna ble dratt ut mens blod, snørr og tårer rant og tok med seg hele barnetrua.  Fru Gidske, godseierfruen som hadde hørt mine bønnerop tolket de på sin måte og ble tydeligvis helt imponert: Jeg har nå hørt at barn har ropt på både far og mor, men at noen har ropt på Gud har jeg aldri hørt.

IMG_3064

Torturkammer. (Bårstua på Minde). Bilde fra Frode’s  slektsider.

Det var godt å bli kvitt smertene, noen spesielle remedier for å lindre tannpine fantes knapt. Voksne la en bit skråtobakk på tanna, for barn var en dråpe nafta eller to på en bomullsdott bedre enn ingenting.

Smertefri kunne jeg tre inn i hverdagslivet igjen. Olav i Øverstua og jeg lekte mye sammen, han var et år eller så eldre enn meg. Når vi fikk følelsen av at det nærmet seg kveld og leggetid, forsvant vi gjerne inn på utedoen deres, det var en tre-seter om ikke mer, med fine bilder av konger og dronninger spikret på veggene. Der inne var vi i god avstand til våre mødres overdimensjonerte ører, og skråle av full hals våre do-rim og-sanger. De greiene var ikke godtatt innomhus.  Hva med denne: Min broder Mass døde på dass, han oppgav ånden med driten i hånden. Eller denne: Kan du huske den gang da de hodeløse sang og de fingerløse spilte på klaver. På trappa satt en mann og gjentok gang på gang, vil du bli med meg i grava når jeg dør, og de neseløse snøt seg så snørret det slang, mens de blinde sto utafor og keik (Det høres ut som noe mangler innimellom her). Og så denne skillingsvisa som nok opprinnelig har en annen tekst: På blomsterkledd bakke satt Hjalmar og dreit, så kom der ei floga i ræva og beit. Hysterisk morsom hvis vi byttet ut Hjalmar med en av naboene. Til sist gjorde vi noen gymnastiske øvelser med ansiktet og tyggebevegelser med lukket munn. Dette for å produsere så mye spytt det var plass til. Så gikk vi ut og sendte ei skikkelig klyse på hverandre.

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 11.mai. Til da kan dere prøve dere på å lage

SALTFISKBAILL. 1 del lettsaltet eller utvannet sei. 1 del kokte poteter og litt løk sveives gjennom  kjøttkverna et par ganger. Bland grynmel i deigen til den blir passe fast og lag boller på størrelse med egg. Trekkes i fiskekraft.

Lykke til.