Da krigen kom til Eia.

Når krigen kom til Eia har jeg ikke noe minne av, men derimot da den sluttet. Pappa hadde funnet fram flagget som hadde vært gjemt i låvegulvet i 5 år. I mangel av flaggstang festet han det til en hesjestaur som ble spikret fast i mønet på låven. Og der ble det hengende å vaie i pur glede både natt og dag. Det satt nok en liten usikkerhet innerst inne hos de fleste: Vil de skyte fra festninga på Dønna? (dvs. Heia Kystfort). Det ville de nok ha gjort bare dager tidligere.

Noen dager senere samlet bygda seg til fredsfest og jeg fikk for første gang i mitt nesten 10-årige liv se en mann som var full.  Full og full….men det var ikke dagligdags å komme ned loftstrappa om morgenen å oppdage en snorkende mann på gangulvet. Til og med Wiggo i Øverstua, naboen, helt ulik seg selv der han lå. Alt henger sammen, sies det, og det gjorde det sikkert her også. Tante Anna og mamma måtte i alle fall rundt og låne sukker når de skulle bake bløtkaka, den obligatoriske når noe skulle feires.

image

Jenter i bestemors hage, sommeren 1944. Bak fra v. Inger Brattland, meg. Sittende foran fra v. Ragnhild Petersen, Frida Bentzen, Evelyn Bentzen, Kjellaug Bentzen, Laila Haukø. Søstre, kusiner, tremenninger.

At det var krig må vi ikke glemme. Men om somrene når mødre med sine barn kom, var det lek og moro dagen lang. Det som er mest spesielt med dette bildet, kan man ikke se. Jeg har nemlig nye sko, de var litt store så mamma puttet papir inni tuppen. Å få noe nytt var ingen hverdags-affære, alt var mangelvare og dessuten rasjonert. Man måtte søke om kjøpetillatelse på både det ene og det andre, behandlingstida var lang og kanskje ble det avslag. Men sko hadde jeg i alle fall fått. De var av fiskeskinn med tresåler. Ikke sånne tresko-såler, disse var leddet omtrent som klokkelenkene i dag.

Skulle man ut og reise trengtes reisetillatelse, hvor man skulle og for hvor lenge og formål med turen. Vi reiste til Mo for å besøke tante Bibbi i blant, men svippturer kan det neppe kalles. Den gamle holken DS Haarek tok oss både fram og tilbake, den anløp hvert et tjyv-høl som fantes inn gjennom Ranfjorden, den dro faktisk fra Husby til Løkte før den begynte å snegle seg inn fjorden. Eneste lille snev av fornøyelse var at vi måtte ha sovelugar. Ferden startet utpå ettermiddagen en gang, etter ei mils vei med hest og vogn først, og målet ble nådd neste morgen. Det var jo veldig mye snakk om Oliver Rinnan og Rinnan-banden, naturlig nok på den tiden. Jeg fulgte med og studerte hver person om bord om det var noe bandittaktig ved dem. Og når det ble kveld og man var vel og vakkert i køya, var det å lytte etter rare lyder og skraping mot skroget. Alle visste at det var hornminer som drev i sjøen, traff man en slik var slutt.

Å komme til Mo en tur var utrolig spennende. For det første hadde de både strøm og innlagt vann, og biler. Hos tante og onkel hang de flotteste lampetter på stueveggen, med gjennomsiktig skjerm, når man slo på lyset så man elg i solnedgang. Og så hadde de brød kjøpt på Coopen. Noen ganger marsjerte tyske soldater taktfast og med sang forbi, da fikk vi ikke gå ut. Men når det var russe-fanger som ble drevet fram var det ikke mye sang. Da kunne det hende tante Bibbi gav oss en brødbit som vi kunne smugle til dem, fra vår plass ved stakittgjerdet. Men ofte turte de ikke ta imot.

På en tur heim en sommer reiste jeg sammen med min kjære tante og hennes lille datter. På dekket sto det en del kasser med grønnsaker som skulle til festninga, bl.a. blomkål under bevoktning av noen soldater. En av kassene var litt skadet og i et ubevoktet øyeblikk klarte tante og lirke til seg en slik sjeldenhet. Men hun var nok ikke så ubevoktet som hun trodde, straks hun hadde brukket løs en bit til hver av oss kom en av vaktene og strengt beordret henne om å legge den tilbake.

Takk for idag. Neste blogg blir 21. mai.