Hvordan ble det med den krigen?

Jeg har ikke skrevet mye om krigen, og det kan kanskje komme av at tyskertan mente de hadde kontroll på oss fra Dønna, og lot oss i fred. Ingen rassia eller noe slikt som på Onøy.

Det mest dramatiske som jeg kan huske, var da 8-10 soldater kom marsjerende, vi så de da de rundet Innerkleiva, eller Heimerkleiva som vi sa. Mamma hadde kvinneforening, de som pleide å synge «Hvor to og tre forsamlet er»… En gutt begynte å hyle av skrekk og lurte på om mora hadde med passet. Dette var på slutten av krigen da soldatene hadde lite mat, og kom på de reneste tiggerferder rundt i bygdene. Denne gjengen kom fra festninga. Som jeg tidligere har fortalt hadde vi masse høns så de fikk byttet til seg en haug med egg for en rød barne-sydvest. Jeg sto med store øyne og så hvordan de knuste egg etter egg opp i ei jerngryte og blandet i noen biter salt flesk de selv hadde, og stekte på komfyren hos oss. Måltidet ble inntatt i ei sand-grop bortafor bislag-trappa, gryta satte de i midten og alle mann rundt. De hadde noe surbrød som vi fikk smake, men jeg sier som oldemor: å fysj-å fysj.

Mens dette pågikk kom bestefar Peder fra laksnota. Fangsten var en storsei, i alle fall var det den han hadde med seg fra sjyen. Soldatene trodde det var laks og de ble ikke motsagt. Denne fisken fortærte de også mens de var hos oss. Samtlige fikk overnatte på flatsenger rundt om på loftene og neste morgen vandret de videre nordover, til Finnvik og Sellot.

Alle gårdene måtte levere av sin avling til tyskerne. Jens Fiksdal, vår lærer kom med masse skjema for å notere hvor mange dyr den enkelte hadde, og jeg tror nesten han tellet poteter og alt som var, for å se hvor mye man kunne avse.

image

En side fra karakterboken min med Fiksdal’s autograf.  Skammer meg når jeg ser hvor mange dager jeg har vært fraværende. Sangferdighetene er stadig de samme, Gk står for godkjent, eller Ng.

En gang hadde pappa gjemt en gris i naustet for å holde den unna tellinga. Da de kom til oppsumeringa og satt rundt kjøkkenbordet for å undertegne, var selvfølgelig jeg også der med mine lange ører. Ja, da skulle det være alt, sa Fiksdal. Men da våknet overkontrolløren, jeg spratt opp ivrig gestikulerende: Men grisen da…GRISEN! Det kan ikke være lett å oppdra barn til å være ærlige og løgnaktige på en og samme tid.

Poteter skulle de også ha. Tomsekker av mange lag papir ble mottatt og så var det bare å fylle opp det antall man var pålagt. Hadde man vært uheldig og fått frost i potetbingene, var valget enkelt og bare de øverste potetene var menneskeføde. Det var nok tungt å gi fra seg det man hadde slitt og strevet med i flere måneder, og som skulle brøfø en etterhvert voksende familie så det er forståelig.
Sildesuppe var min livrett, vanlig «betasuppe» hvor kjøttet var byttet ut med salt sild. Oppfinnsomheten og kreativiteten var stor. Mamma stekte vafler med rå fiskerogn som erstatning for en del av det dårlige melet. Korn ble ristet, malt og brukt som kaffe.  Å bruke potetene til å lage potetmel av, var strengt forbudt, men pappa laget hvert eneste år.  Såpe ble fremstilt på kjøkkenet av fåretalg, kaustiksoda og forskjellige andre tilsetninger som ble kokt. De som ikke hadde fåretalg brukte sel-spekk, men det luktet jo harsk sild av deg om klærne var vasket med noe slikt. B-såpe var den rasjonerte toalettsåpe som var å få kjøpt. Den skummet omtrent ikke og føltes som om den var iblandet sand.

image

Bestefar Peder Westvoll med 3 av mine barn. 1958

Men tobakk var for mange det største savnet. «Alle» skaffet seg rasjoneringskort på tobakk, selv ikke-røkere, det var fine greier å klire med (tuskhandel). Ka du har å klire med? spurte man.
Bestefar Peder røykte ikke mange pipestapp før pipa ble knust og malt og brukt til snus.

Det er en spesiell hendelse jeg har tenkt mye på. Flyalarm ble meldt over telefon og da var det bare å komme seg i skjul. Vi brukte potetkjelleren under buret, den var delvis over marka med et lite vindu i den tjukke steinmuren. Og så dør, naturligvis. Der var vi samlet, hele familien. Ute ved Åsvær og nordover kunne vi skimte mastre og piper av forhatte krigsskip mot horisonten. Duren fra motorene var skummel og enerverende selv om det var langt borte, kan fremdeles høre den lyden når jeg tenker på det.
Plutselig kom et fly i lav høyde og strøk nærmest åkeren utenfor der vi sto. Pappa trodde ikke det ville komme seg over åskammen mot Kvervan, men borte ble det.
Siden dette skjedde på vinteren, har jeg i voksen alder mange ganger lurt på om denne unormale aktiviteten kan ha hatt noen forbindelse med den tragiske bombingen av DS Riegel på førjuls-vinteren 1944, sør for Tjøtta.

Men det får jeg nok aldri vite.

Takk for i dag. Neste blogg blir søndag den 5. Juni.