Geita hennes Perorste.

Perorste er navnet på en kvinne. Slik ble det i alle fall uttalt. Jeg har ofte lurt på dette navnet, vedkommende som ble titulert slik var eneboer i et lite hus i Tomsvik. Kanskje hadde hun vært gift med Per Olsen en gang, på dialekt Perorsa, og at hun var en ting som tilhørte han, hørte Perorsa te. Eller om Perorsa hadde vært hennes far og at hun var gammeljente. Hun hadde nok et navn fra dåpen, men det har jeg aldri hørt. Foruten sitt lille hus eide hun ei geit.
Enkelte personer blir offer for en oppmerksomhet som de sikker kunne tenkt seg å være foruten. Slik var det også med Perorste. Ungdommer elsket å erte henne med å kaste grus eller snø på vinduet, og når de hadde plaget henne lenge nok, rev hun opp den lille døra si og kom ut med baksiden fram, for og si det sånn. Kastet stakken over nakken, flerret ned det som var under og klappet seg på bare messingen til de fremmøtte.

Da jeg startet på mitt 2. skoleår ble jeg ikke lenger boende i Husby. Jeg nærmet meg heimen og ble inkvartert på Remmen i Tomsvik hos Agnes og Karl Vold. Det ligger midt mellom Tomeidet og Husby.
Deres datter Ragnhild skulle begynne på skole det året, bra for oss begge å slippe å gå helt alene den lange veien. Gidtske-godset hadde ofte oksene sine gående på beite i utmarka. De svømte vel egentlig fra holmene utenfor, så det var best å være på vakt når vi kom ned Steinskaret og videre innover mot Moan. Vi følte oss aldri helt trygge, oksene var noen store beist og vi var små, det kunne bli mange og lange omveier i ulendt terreng før vi følte oss i sikkerhet.

Men det var alikevel geita til Perorste som virkelig fikk skremt oss. Den var mannevond, det visste vi, men den pleide ikke å gå i utmarka. Vi traff den på Moan. På motsatt side av veien der hvor det senere kom et ungdomshus, hadde skytterlaget en gang i sine velmaktsdager tatt til og bygge klubbhus. De kom aldri lengre enn til grunnmuren, og det gjorde ikke vi heller bokstavelig talt. Det var noen plankebiter spikret for det som skulle bli vinduer og dør men helt åpen mot den blå himmel. Det var en nedbørsfri og lun høstdag, heldigvis. Vegetasjonen rundt besto for det meste av store einkaver (enerkratt) med dyretråkk i mellom. Da geita plutselig kom brasende fram for å ta oss, var vi heldigvis så nært dette festningsverket at vi klarte å redde oss over muren.
Den var veldig utholdende. Tiden gikk men ikke geita så vi begynte med leksene våre. Jeg var viderekommen men Ragnhild skulle skrive æ, både store og små, linje etter linje. Hun skrev og skrev æ æ æ. Utenfor sa det mæ mæ mæ.
Udyret ble til sist hentet heim til melking og vi kunne ta fatt på siste etappe.

Etter juleferien gikk vi inn i året 1945. Både Ragnhild og jeg flyttet til Husby. Jeg fikk innkvartering hos Borghild Holte. Kan huske at hun laget «middag» også til kvelds fordi brødmelet var både dårlig og rasjonert. Fisk i alle varianter var veldig godt, 2 ganger daglig. Om kveldene hjalp jeg til med å rense edder-dun. Av alt jeg har syslet med i mitt liv, fremstår dette ennå som det kjedeligste.
Lite visste jeg om at dette var siste skoleåret mitt i Husby. Jeg var blitt varm i trøya og trivdes godt. Men vi skulle flytte…til Lurøy.

Vi flyttet, 2 generasjoner ble igjen.
IMG_3257 (2)
4 generasjoner kvinner. Oldemor, farmor, tante Bibbi med Ragnhild på armen. ( Bildet tilhører Ragnhild Malm, Lier)

Det var omtrent som å forlate de alle. Ingen hadde noe naturlig ærend til Lurøy, og om vi skulle til Mo var det ikke bare å gå om bord i skranglekassa Haarek, det fantes ingen raske forbindelser enda.

Takk for i dag. Neste blogg kommer 11. juni.