Ved Valens rand…

…der sto et spann med Dagmars vann.  En av min mors gamle regler, uten opphav og uten mening.
Men ved Valens rand sto også min oldemors knøttlille hus hvor hun bodde med sin mann Johan Anton. Dette er oldemor 2, Johanna, og ikke hun i telefonkammerset.

IMG_3018

Johanna Marie Johannesdatter Hervik. F. 25/5-1870   D. 8/5 1955

At hun står der i døra viser jo godt størrelsen på huset. Det lå helt nede ved valen (sundet) mellom Lurøy og Onøy og bare et steinkast fra brua. Her skulle jeg bo de første ukene etter skolestart, frem til resten av familien var klar til å flytte.  1. etasje inneholdt stue med komfyr, gang og spiskammers, oppe fant man 2 loft og loftgang. Oldemor brukte det ene rommet selv, det andre skulle jeg dele med ei skolevenninne, hennes navn var Ingeborg Edvardsen. Hun var i samme situasjon som jeg hadde vært på Tomma, skoleveien var for lang og man måtte innkvarteres der det var mulig. Johan Anton var «skral» så lenge jeg husker, han brukte divanen på stua om natta, og satt i gyngestolen om dagen.

Om huset var lite så var hjerterommet stort, både hun og Johan Anton var enormt snille og gjestfrie. De stelte med tingene sine som om det var smykker. På do (litt ut av bildet til høyre) sto alltid ei lita bøtte med skjell-sand som hun brukte til å skure gulvene med, til og med do-gulvet. Sånne fine gulv har jeg ikke sett andre steder, sandskurte med innslag av grønnsåpe. Om man hadde orket….
Det var ikke bare gulvene hun skurte, også Ingeborg og meg hadde jeg følelsen av. Ofte var det lus blant elevene, og når vi kom heim fra skolen var det ned i knestående med hodet i hennes brede fang. Og så tok hun til med kjem-kammen…det kjentes som både hud og hår ble skrapt bort. Makan til hodebunns-massasje..
Johan Anton hadde en liten bindaling som han omtalte som Gullskåla, sett med mine øyne var den også det.

image

Bindaling. (Eksempel-bilde)

Rett over veien bodde en av hennes sønner, Bernhard. Hans hus var ikke noe større, kanskje fordi kona hans, Anna var veldig lita og han ikke hadde sett behovet for å bygge så stort? Mamma sa han var arbeiderpartist. Jeg kunne se på ansiktsutrykket hennes da hun fortalte det, at dette var noe man ikke snakket høyt om. Jeg snudde meg derfor ikke den veien når jeg gikk forbi. Sånne -tist ord var ikke bra. Spiri-tist f.eks og cirkusar-tist…folk som kunne finne på hva som helst. Nei, takke seg til!

Jeg er faktisk født i dette oldemor-huset, oppe på loftet. Som jeg har skrevet tidligere var det ikke jordmor på Tomma, men det hadde de i Lurøy. At mamma, som førstegangsfødene søkte tryggheten av å ha en jordmor i nærheten, kan hvem som helst forstå. Til og med en som var hennes nabo før hun giftet seg. I Snertneset hadde mormor også nedkommet som man sa, bare noen måneder i forveien så der var det vel styr nok kan jeg tenke meg, derfor åpnet jeg mine øyne for første gang her, eller gjorde jeg det? Det har versert flere teorier om den hendelsen. Men enten jeg nå var et stork-dropp som ble funnet i Pollan-marka, eller om det skjedde under overvåkning av fru jordmor Sund og tante Jenny i Svinøya, så var i alle fall oldemor sterkt involvert.

Så var det bare å komme seg fra Tomma til Lurøy først og fremst. Pappa var smått her og smått der med sine forberedelser. Siden han ikke hadde sin egen båt måtte han leie noen til å skysse seg, ofte Olav på Sellot. En mann som elsket å fortelle røverhistorier for å få latteren i gang,  hans kjennemerke var flere årganger av mai-blomsten i kasjettlua. Men da pappa hentet meg var det ikke Olav men en av sønnene til Petra i Finnvika som skulle sette oss over Sjona og borti Svinøy-landet. Jeg likte ikke Sjona, ikke bare på grunn av fare for høye bølger. Selv om krigen var slutt var det fremdeles mye horn-miner som drev om kring, kanskje mer enn tidligere med tanke på alt tyrskerne dumpet på sjøen da de forlot Dønna. I blant både så og hørte vi når en slik smalt av mot et skjær eller en holme.

imageHornmine.

Vi gikk fra Eia de 4-5 km. til Finnvika utpå formiddagen og klatret om bord i farkosten, ikke mye større enn en toroms færing. Motoren i kasse, ikke styrehus eller noe.
image
To-roring (eksempel-bilde)

Fremst i båten lå en masse tauverk i en haug og der fikk jeg satt meg. Litt sjøvann skvulpet under plektene, jeg bare håpet at nula var tett.  Motoren hans var ikke god å få start på, han sveivet og sveivet på svinghjulet og med et par-tre host så kom vi av gårde.
Det var jo en bruksbåt, hvilket betyr at den til tider fraktet en god del fisk av forskjellig slag. Småsei var det nok av, uer i Nebban, juksafiske og line, alt mulig. Skjønner ikke hva Petter Dass i sin tid egentlig drev med at han fikk så lite fisk: Det hender vel ofte jeg kaster fra tofte mitt snøre……men har ikke lykke til flyndren at rykke…Han var nok en syte-prest. Men det er ikke min sak selv om det er lov å lure og selv om vi har felles aner, Dass og jeg.

Det skal ikke mye fiskeslo til før fluene finner fram i sommervarmen. Det hadde de gjort også her hvor jeg lå sammenkrøllet for å holde meg unna sjøskvett. Vi var ikke kommet mer en halvveis da jeg oppdaget at det var liv i taukveilen. Plutselig så jeg sånne ekle, kvite makk som krøp rund omkring, også oppover sidene i båten. Hadde dette vært en dag eller to senere hadde de muligens vært store svarte fluer i ferd med å formere seg, også de. Å fysj, å fysj som hun sa…i telefonkammerset.
Da var det godt å komme i land i Svinøya før man ble helt makk-spist. Tante Jenny hjalp meg å få vasket bort stanken og så serverte hun koka-mat. Vi ble der natta over.

 

Takk for i dag. Neste innlegg i bloggen blir den 15. juni.