En skjønnhetsreise.

Jeg tror min mor må ha hatt dårlig samvittighet for å ha født en datter med glatt hår. De somrene under krigen når jeg besøkte tante Bibbi på Mo, var det på forhånd avgjort at jeg skulle til frisørdamen å få gjort noe med det. Permanent var ikke gjort i en fei men tok flere timer, man lærte seg fort hvordan det var å lide for skjønnheten.
imageSånn så det ut, tilnærmelsesvis. Man kunne ta seg en røyk men det hjalp ikke meg noe særlig som ikke hadde fylt 10 år.

 

Foruten de tunge metall-spolene, eller kanskje var det porselen, og alle ledningene luktet det voldsomt av salmiakk, og ofte kom man heim med brann-blemmer i hodebunnen.

Men nå var det seriøse ting på gang. Jeg skulle konfirmeres og like viktig som det var for guttene å få sin første kasjett-lue, var det for jentene å få permanent.
Jeg ba om å få fri en hel dag fra konfirmasjons-skolen. Vår faste prest var sykemeldt så vi hadde vikar, han kom fra Bodø, liten og blid men ikke sikkert det hadde noen sammenheng. Det var undervisning i 2 økter hver dag, formiddag med presten, og ettermiddag med Harald Kvalstad som i tillegg til å være læreren vår, også var klokker. Dette pågikk i 3 sammenhengende uker og det var konfirmanter fra hele kommunen, 52 i tallet. Vanligvis fikk man hvert sitt eksemplar av Det nye testamentet, men reservepresten, Sivertsen var navnet, mente at det var for ingenting å regne, det var som en båt uten motor, så han ordnet det slik at vi fikk hver vår bibel.  En dag spurte han om det var noen av oss som hadde lest denne bok, fra perm til perm. Som nevnt var vi 52 stykker og med lett hoderegning finner en at den samlete flokk var i besittelse av 104 armer. Spørsmålet var ikke før uttalt så spratt den ene i været og akkurat denne ene var festet til min høyre skulder. Sivertsen nikket men sa ikke noe, guskjelov. Løgn eller sannhet, han ga meg i alle fall fri for å dra til Nesna å få permanent.

Vi hadde bestilt time hos fru Hilling Iversen, men først skulle jeg kjøpe meg kåpe i en butikk mamma hadde hatt telefonkontakt med en tid. Min far og jeg la ut på denne ferden som skulle ta en hel dag. Hva han bestilte vet jeg ikke, men han var i alle fall ikke hos frisørdamen.
Vi gikk fra Pettervika til Pollan tidlig på morgenen, 3-4 km for å ta bygde-ruta til Nesna. Det var Nord-Tomma, etter mine begreper en forferdelig båt som rullet som et eggeskall. Nå var det sommers tid og finvær og bortimot flatt hav.
Vel ankommet Nesna tuslet jeg meg opp til butikken og valgte meg en nydelig, dueblå ullkåpe, lett utskrådd med belte og stor krage, den rakk meg til mitt på leggen. Mitt første kjøpe-plagg noen gang. Jeg bar den store pakken mens jeg gliste fra øre til øre og nøt følelsen av å ha tatt et lite skritt inn i en ny verden. Og slik kom jeg inn i salongen til Hilling Iversen. Jeg ble øeblikkelig anvist plass i den elektriske stol og hun tok til å vikle håret mitt på mange, mange tynne spoler, det tok en evighet av tid. Når alle spoler og ledninger var på plass kunne jeg knapt holde hodet oppreist. Frisørdamen dyttet litt bomull innimellom og dæsjet rikelig av salmiakkblandingen sin på hver eneste rull. Så koblet hun til strømmen. Dærsken da ble det varmt, men som sagt jeg hadde lært meg kunsten å lide…
Det tok sin tid, hun la inn litt mer bomull mellom spolene og spurte hvordan det gikk.
Trinn 2 var hårvask, plutselig var salmiakklukta borte og jeg svevet i en verden av bare velduft og velbehag. Nå skulle den store og virkelige forandringen ta til!

imageDrømmen

Frisørdamen var blid og hyggelig, hun svinset og svanset og ble enig med seg selv om hvilke spoler som var best egnet i neste prosess. Hun skrøt litt av det gode permanenthåret mitt og jeg svarte jada, jada. Det jeg mente var bli nå ferdig, jeg var så spent at føttene ristet.
Med andre og lettere spoler kom jeg inn i tørketrommelen, den gikk ikke rundt men bråket veldig. Det blåste som en hel nordavinds-kuling.
Nordavind, ja… hadde ikke jeg sett at trærne utenfor huset hadde begynt å bevege seg? I skjønnhets-rusen hadde jeg ikke fått det helt med meg enda jeg visste jeg skulle til sjøs igjen. Både Litlj-Sjona og den store skulle tilbakelegges før jeg var heime.

Da alle en gang ut på ettermiddagen var ferdig med sine ærender og fikk karret seg om bord, var vi klar til avgang. Også jeg med min nye Hollywood-look måtte entre denne  simple farkost. Alle spennende nye dufter fra Hilling Iversens salong skulle brått forderves av oljelukt og etter hvert det som verre var.
Allerede mens jeg sto der på kaikanten og stirret utover Litlj-Sjona som allerede hadde hvite topper, kjente jeg at magen begynte å slå knute på seg. Jeg la plutselig merke til at jeg skalv i knærne, at bena mine var myke som strå. Det var da forbasket at det skulle blåse opp akkurat denne dagen, men det fantes ingen annen utvei en å ta seg sammen.

Jeg kalkulerte med at det var best å oppholde seg nede i salongen for å bevare frisyren, dessuten var ikke båtens rulling så merkbar under dekk. Men mine medpassasjerer forsvant raskt, også jeg stakk hodet opp i friluft av og til for ikke å bli sjøsjuk. Bølgene ble stadig høyere, og de som var på dekk våtere og våtere av sjøsprøyt. Plutselig startet et fryktelig spetakkel, noen skrek og jeg tenkte det var best å komme seg ut av salongen og opp slik at ikke jeg ble den eneste som gikk ned med båten.
Som tenkt så gjort, jeg klamret meg fast der det var mulig. Liz Taylor var for lengst glemt nå gjaldt det å redde livet. Det var Kåre på Langveien som sto til rors, og det var ikke første gang. Han kunne sette sjøbein den karen. Men nå hadde han stukket hodet for langt ut av styrhus-døra og ei vind-rosse hadde blåst av sted med kasjett-lua hans akkurat da vi hadde passert Svaleng.
For alt jeg visste kunne den være ny. Jeg hadde ikke lagt så nøye merke til den for slike luer hadde alle. Men selv om den skulle være kjøpt på Nesna samme dag, om ikke svettreima hadde en eneste liten flekk som bevis på at den hadde vært i bruk og den svarte lakk-bremmen var uten skjolder og riper… selv det var ikke nok til å sette livene våre på spill for å få tak i den. Lua viste seg av og til på en bølgetopp og han styrte båten etter, vi ble kastet i alle retninger. Foran beina hans i styrehuset lå den sjøsjuke svigermora. Hun skreik og spydde, skreik og spydde ut av døra, både i medvind, motvind og sidevinder. Noen gubber sto strategisk plassert med båtshaker i håp om å få huket lua der den ble kastet rundt på det opprørte havet. Kåre hyttet til svigermora som forstyrret konsentrasjonen hans: Hold fre, no hold du fre for fan. Jeg var glad for skrikene hennes, vi hadde noe felles der og da i vår redsel. Hun fortsatte med hylingen til skipperen syntes det kunne være nok, han tok bitte-litt ekstra i : Hold du itje din svarte helvetes kjeft, hiv eg deg over bord. Satans kjerring…
Det hjalp.

Lua gikk nok til bunns, det samme gjorde min nykjøpte skjønnhet.
image… og her er resultatet.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 7. august.

 

 

Tout Paris Vals.

Dere gir bare lite når dere gir av deres eiendeler. Det er først når dere gir noe av dere selv, at dere virkelig gir ( Kalhid Gibran)

image

Onkel Anfinn’s patefon.

Han var min mors onkel, men han ble kalt onkel Anfinn av hele familien. Jeg kan ikke vite hva han tenkte da han gav meg denne spille-dåsen, men jeg tror det måtte føles som å gi noe av seg selv.

Helt så langt tilbake som jeg kan huske, beundret jeg gramofonen og ønsket at den var min eller i det minste at jeg kunne hatt en som var lik. Oppdratt som jeg var til ikke å drive med tigging av noe slag, må jeg alikevel ha hatt et kropps-språk som ikke har vært til å misforstå. Men det skulle gå mange år inn i voksen alder, før Anfinn tok sin Emma med seg i enerom til en seriøs prat en gang vi var på besøk, og resultatet ses her på bildet over.

image
Emma og Anfinn, før krigen. I midten Julianna på Valhauan, mor til Viktor.

Den bærer sterkt preg av å ha vært flittig i bruk, trakta er bulket og vanskelig å feste, og selv om den ikke ser det minste mobil ut har den gjort tjeneste som musikk-anlegg både her og der langs norske-kysten. Tidligere eier fortalte om en omflakkende tilværelse, både på storsilda, feitsilda, lofotfisket og sikkert andre steder. Det kunne gå måneder og år uten at han visste hvor den befant seg, men den dukket alltid opp igjen, før eller siden.
Det fulgte også med 5-6 velbrukte plater. En liten men god vals med Ungarsk Rheinlænder på den andre siden, av trekkspill-virituos Henry Erichsen.
En annen er Tout Paris Vals nr 1 og nr. 2, av Waldteufel. Waldteufel var født i Alcase i 1837, fra 25 års-alderen var han hoffball-direktør i Paris og keiserinne Eugenies kammerpianist. Men han dugde like godt og kanskje bedre som komponist med bl.a flere valser og ble satt pris på så vel i fiskebåter som i keiserinne-kammer.
Anfinn skrøt veldig av at gramofonen hadde dobbel fjærkasse, men han var kanskje ikke klar over at den ene fjæra var av.   Man må derfor sveive med stor forsiktighet. I bunnen av den fine kassen lå det foruten en eske med noen få gramofon-stifter, en sammenbrettet Adresseavis med gotisk skrift, hele avisen. Den hadde noen få brune flekker, noen dråper olje som hadde oppnådd denne fargen etter å ha ligget på samme sted i mange 10-år.

image

En gang kom jeg i kontakt med en pelementmaker som tilbød seg å fikse fjæra. Det klarte han ikke men han satte andre spor etter seg: han kastet avisen!

Tenk om denne spilledåsen kunne snakke. Hvor mange låvedanser og bryggedanser har den ikke vært med på. I avkroker og trange fjordarmer hvor adspredelsene var ytterst få, var sjansen til å få seg en svingom på kaia noe som trakk både unge og ikke fullt så unge over bakkar og berg. Da ble kasjett-lua hengt på knaggen for noen muntre timer, og frem fra kofferter kom både kvitskjorter og konfirmasjonsdresser. Finskoene som sjelden var i bruk, klemte både foran og bak. Luften fyltes av musikk, det var tonene av Tout Paris Vals som strømmet ut av trakta, litt raskere takt når man akkurat hadde trukket opp fjæra kanskje, men roligere mot slutten. Fnisende og rødmene ungjenter fikk fiskergutten til å glemme både gnagsår og slitne armer.
Lukten av sjø og tang og fisk blandet seg med svettelukt, hårkrem og Nivea; den vidunderlige Nivekremen fra den flate, runde blå blikk-esken. En duft fra den fine verden.

Men for å få litt ekstra sus i serken som Anfinn sa, så pleide gutta å være godt utrustet med et spesielt pulver. Det ble fremstilt av tørket brenn-manet som de knuste til fint mel, til bruk i påkommende tilfeller. Påkommende tilfelle var i særdeleshet bryggedans. Dette pulveret utløste en intens og langvarig kløe om du var så uheldig å komme i berøring med det, så derfor strødde de det ut på kai-plankene. Med noen omdreininger etter både Tout 1 og 2 og hvirvlende sommerskjørt, hadde forhåpentligvis pulveret fått sin virkning. Sa han….

Linken under er til fortellingen min bror skrev i forbindelse med frigjøringsjubileet i 2015: Da onkel Anfinn ble torturert.

://www.facebook.com/notes/%C3%B8ystein-bentzen/da-onkel-anfinn-ble-torturert/10152987309482762

Takk for i dag. Neste innlegg søndag 31. juli.

Her under hviler støvet…

Å flytte fra Tomma til Lurøy på den tiden var det samme som å bli kirkegjenger. På Tomma var det bare kapellet i Husby, og under krigen tror jeg ikke det var så ofte gudstjenester. Dessuten ei mil unna oss og veien ikke den beste. Enten måtte man gå eller kjøre hest og vogn.
Men på Lurøya derimot…

image

Min mor utenfor Lurøy kirke i 2011. Hun døde i mars året etter.

Jeg vet ikke hva andre barn opplevde i kirken, selv syntes jeg det var gudsforjammelig kjedelig. Presten gjorde sikkert sitt aller beste, mitt aller beste var å sitte ordentlig. Benken var av tre og malt med den glatteste maling de hadde funnet. Beina mine rakk ikke i gulvet hvis jeg ikke satt fremst på kanten, ryggen fikk ikke støtte om jeg ikke satt helt innerst på benken. Vekslingen mellom diverse sittestillinger utløste irriterte hvisk ut av munnviken fra min far: Sitt i ro.

Jeg skjønte at vi hadde blitt kirke-gjengere, hva nå det måtte innebære. Hadde ordet gjengere noen forbindelse med gjengangere? Hm, ikke godt å vite.
Å kjede seg i kirken gav meg dårlig samvittighet, antall ruter i hvert vindu ganger antall vinduer var rene matte-treninga. Siden sko fremdeles var rasjonert og alle måtte gå for å komme til kirken, forsøkte jeg å regne meg fram til hvor mange skosåler, totalt sett, som var utslitt på denne søndagsturen. Trøsten min var at jeg kunne fadervåret fra før, på tre språk: det vanlige, på nynorsk og røverspråket, mamma mente det var finsk eller samisk, uten sammenligning for øvrig: Akje finale, fin hena kjenadona, goksta bås, kjette deri….osv.
Som jeg før har fortalt fikk jeg Ng. i sang av lærer Fiksdal i Husby, men det er uproblematisk å gape i takt med resten av kyrkjelyden, og reise seg og sette seg til rett tid er heller ingen sak. Måtte man på do, og det måtte man jo heldigvis, var det ikke lov å gå ut hvis presten sto på prekestolen, under bønn osv. Bare når menigheten sang salmer kunne man forsiktig liste seg ut.

Men utenfor kirken… Kirkegårder har alle dager fasinert meg, bortsett fra i mørke morgentimer på vei til skolen. Ikke langt fra Peterhead, en liten by i Scotland litt nord for Aberdeen, besøkte jeg en gang en kirkegård , den lå vakkert og fint plassert på en høyde med utsikt over åpne havet. På en grav der kunne jeg lese hele historien om en mor og en far og de største barna, som var ute for å dra garn en tidlig morgen. Bare to småbarn var igjen heime i det lille huset langt fra folk, de mistet både foreldre og søsken den morgenen.
På kirkegården på Lurøy er det to graver som er dekket med tunge støpejernplater, og hvor inskripsjonene er støpt i godset. Der har jeg tilbrakt mer enn en kirkesøndag.
For det første var det jo veldig betryggende med de tunge platene, de hadde ligget der siden midten av 1800-tallet bortimot. Men teksten var jo fantastisk og satte min fantasi i sving.
Herunder hviler støvet af den i livet men nu med døden salig hensovende mand xxxx. Død på gården Kvinen i Lurø 31/5-1870. Levende i ægteskab i 50 aar, 3 måneder og nogle dage med een hustru.
Nu har jig vundet og stridt den gode strid og afskedstunden er kommen rød og blid. Gak til din hvile min sjel av verden kjed, leg dine pile, sjold og bue ned. Kom nu at ile til himlens herlighed. Fred med dit støv. Velsignet være dit minde.

Javel…hvorfor hadde de skrevet een hustru? Var det vanlig på hans tid med flere? Kunne han tenkt seg å skifte henne ut kanskje, har hun vært en belastning og en stor byrde? Skulle han vært hedret på noen måte?
Om han hadde vært sjømann kunne han ….ja, det var nå bare sånt kjerringene pratet om seg i mellom, om sjømenn som var ute i både måneder og år før de kom heim.
Han ble kvitt henne til sist, det ser man ved å lese hennes gravskrift. Men ha-ha, det varte ikke lenge.
Xxxx kvinde. Død paa gaarden Kvinen i Lurø 28/5-1869. Rødrummens lyd i ørkens bolig skal een gang vendes til fryd. Vær stille sjel for Herren rolig, du sjunge skal med engle lyd. Naar vi i sovkammer staa til brudkammer vi ingaa. (Rødrumme=Hegre).

Men det er ikke alle som får en slik hilsen med på veien. Enkelte graver er som bøker med bare permer: Ola Bortistuen  F 14.10.1861 D 23.08. 1928. Hvil i fred.
image

 

 

 

 

2 slike smijerns-kandelabre står i Lurøy kirke. De har min far laget.

 

Veien fra Pettervika og opp til Osen gikk langs en smal teig kalt Likosen. Min far kunne få mareritt, om natta altså, hvor han så seg selv gående der og grav etter grav åpnet seg og noen steg opp.
Ja, ja stakkars mann, ikke rart kanskje. En kirkesøndag var vel et mareritt i seg selv. Smått og stort skulle ha i seg mat og komme seg i finstasen, nystrøkne hårsløyfer knytes og alt mens han ventet på at barberspeilet skulle bli ledig. Da kunne det hende han kom et av sine visdomsord: Akk ja sann. Det ekje snarjort å sale purka te hest.

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag 24. juli.

 

Fjæra vårres…

image

Mote-show i Pettervika anno 1947.

Antrekkene er nok ikke designet så mye med tanke på å vises fram, som med tanke på å sjule det man ikke ville vise fram. Pettervik-ungene har fått besøk av kusine Kjellaug fra Tomeidet, hun ytterst til høyre.

Dette bildet som er både fredfullt og harmonisk, åpner  en helt egen luke til mine minners verden. Et minne om en redselsfull natt, om anger, fortvilelse og skam. Om det ikke har vært fortrengt så har det i alle fall ikke vært flagget i utrengsmål.

Kjellaug sov på samme rom som mine søstre og jeg, to skravlende, sommerglade jenter i hver seng. Da mamma mente det var tid for nattero, kom hun inn og trakk gardinene for. Jeg som var noe eldre var glad da de sovnet, så kunne jeg endelig ta boka mi frem og lese noen sider. Jeg var glad i å lese, min mor bestilte bokpakker innimellom fra et bibliotek et eller annet sted. 5-6 bøker i slengen kom med posten. Det var ikke vi som eksakt bestemte bøkene, vi tok det vi fikk på en måte. Det ble veldig mye Olav Duun. Nynorsk gjorde jeg meg ferdig med da vi flyttet fra Tomma, og dessuten var vel ikke Juvikfolket det som fremmet leselysten hos en 10-12 åring, da leste jeg like godt Lofotposten. Men innimellom var det en bok som fanget interessen, Garman og Worse for eksempel. Gift.

Med gardinene trukket for ble det alt for mørkt til å lese, men jeg hadde en utvei som var prøvet før. Jeg snek meg ut av rommet og fant både et stearinlys og fyrstikker, men lysestake hadde jeg ikke. Jeg pleide derfor å dryppe noen dråper stearin på bord-kanten og holde lyset der til det størknet. Da satt det der. På bordet, som sto under vinduet med en seng på hver side, lå en hvit bomullsduk med broderte blomster i hjørnene, og blå kant fastsydd rundt. Jeg brettet duken til side og festet lyset. Gardinenene var av bomull med påtrykt blomstermotiv.

Jeg leste noen sider før jeg sovnet.

Min far var bortreist så mamma var alene med fem unger. Da hun våknet av røyk-lukt gikk hennes tanker med en gang til verkstedet i underetasjen hvor det fantes både det ene og det andre, utstyr til sveising, smie og alt mulig, så hun løp dit. Da hun til sist kom inn på vårt rom var det helt røykfylt, og den første hun grep etter var Kjellaug for i alle fall å redde henne som var gjest. Men vi var alle i god behold selv om halve duken var blitt til aske og bordet der lyset hadde stått i ferd med å ta fyr. Gardinen over hodet mitt var brent helt bort, tapeten svart av sot. Til og med på kryp-loftet var det røyk. Store og små ble satt til å bære vann fra bekken og under over alle undere så fikk vi stoppet det før det ble åpen ild. Mamma sa jeg burde hatt rund-juling men hun var så fortvilt, redd og sliten, og i tillegg halvveis i sitt femte svangerskap, at hun bare fikk gitt meg en skjenne-preken.

Jeg skulle gjerne hatt den rund-julingen, det ville gitt meg en følelse av å ha gjort opp og tatt min fortjente straff. I stedet ble jeg gående med denne skammen og angeren hengende over meg i årevis.

Tilbake til fjæra vårres: Den må vel nesten betraktes som et aktivitetssenter. Der var det liv og røre fra morgen til kveld, fra kjøkkenvinduet hadde min mor full oversikt, der hadde hun sin kommandosentral. Men løftet hun blikket et lite hakk, kunne hun rett over Mærralorten se det fine hvite huset og den røde brygga i Snertneset, sitt barndomshjem.

image
Snertnes.

Var det ikke unger som skrek og hylte, så var det måse i alle størrelser. Min far hatet stormåsen når den i lyse sommernetter trampet over takpappen, gaulende som ei ku. Det var som gikk den på senge-gavlen.
Og hanen!! Jøsses som den kunne skrike tidlig på morran. Pappa satte den engang i fengsel i ei des-armert hornmine for å lære den folkeskikk. Det første som skjedde da den slapp ut, var et skikkelig og langt kykkeli-ky.

Å sitte ved kjøkkenvinduet var som å ha orkester-plass i et teater. En dag oppdaget mamma en merkelig, ballong-lignende figur som kom pesende rundt odden av Lofothågen. Det var nabokona i bare bh’en. Skjørtet hadde hun på, men hadde stappet nerkanten inn i buksestrikken rundt lårene, det var det vanlige antrekket når man var i beit for badedrakt. Et makeløst skue når skjørtet ble fylt med luft og blåste seg opp. Men framover gikk det.

En annen gang var det yngste sønnen hennes som kom. Vi oppdaget han fra den samme kommando-posten, eller kanskje heller vindus-posten. Det var midt-vinters og veldig kaldt. Han kom fra den andre kanten, hadde vært i Osa-bekken og seglet på is-flak og plutselig var han i drift. Han kunne ikke være gamle karen. Flaket hadde vært av brukbar størrelse da ferden startet, men hadde hatt diverse kalvinger underveis forsto vi, og det var ikke rare greiene han hadde igjen der han sto med gummistøvler på beina og ei sei-trøa til å stake med, mens bølgene skvulpet. Færingen vår var ikke der så vi kunne ikke komme ut, men han kom seg i land ved egen hjelp og da skulle man vel tro at han sprang heim for å skifte og tørke seg? Men neida, han tok av seg støvlene og tømte ut vannet, ullsokkene slo han to-tre ganger mot berget. Snøen var ny og løs og lett så han sopte bort nok til å få en bar-flekk å sitte på, mens han dro de på igjen.
En måse kom seilende innover vika og slo seg ned like ved. Han spratt opp og skrek og viftet med armene til den motvillig kom seg på vingene og fant seg en bedre plass å sitte, på staken borte på Mærralorten.

Og livet gikk videre, sin vante gang.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 17. juli.

 

 

No kjem dampen.

Kløverbåten
M/S «Firkløveren».

Dette er ingen dampbåt. Den tilhørte grossist-firmaet Kløverhuset i Bergen og de brukte den som reisende-båt langs kysten etter krigen og utover. Det var ikke helt sjelden den dukket opp, den var et vakkert syn som vakte stor oppstandelse enten det var sol eller ruskevær.  Fra kjøkkenvinduet kunne vi se når den kom inn Røssøysundet og la til kai på Onøy. Når Alfred på Jarvollen var ferdighandlet gikk turen over Vika til Lurøykaia og Riddervold Pettersen. Da var det tid for oss å snøre igjen tøyskoene og få opp farta. Glemt var lekser, vedbæring, mat og oppvask. Mammas bønner og formaninger prellet av som vann på gåsa, det var livet om å gjøre å være på kaia når båten la til.

Men dampen… eller lokalbåten som man også sier, enten det nå var Haarek eller en annen traver, og selv om de ikke hadde den minste eksotiske snert og heller ikke vakte oppstandelse, var det utenkelig å ikke stå der når den klappet til kai. Hva skulle vi der? Stå og henge og se på sildetønner som ble lastet, tomme melkespann (transport-spann) kom i land og ble byttet med fulle. Fiskekasser det rant is-vann fra når de hang der og dinglet, vi var innhyllet i lukten av eksos, fisk, sjø og tang. Aldri så vi en frukt-kasse eller noe som lignet. Heller ikke grønnsaker og slike ting. Men om vi hadde en heldig dag ble kanskje ei ku heist i land, eller om bord for å sendes til slakteriet. Og bare ikke tro at det var uten spenning, for dekksgutta sto og passet på at alt gikk som det skulle. Ei ku som blir heist opp til langt over bakken er ganske vettskremt, og det gir seg utslag i utrolig løs mage under trykk. Såååå….

Vi visste alltid hvem som reiste og hvem som kom. Om noen hadde vært på sykehuset i Sandnessjøen og kom levende tilbake, hadde vi i alle fall en positiv nyhet å ta med heim. Pettersen med sin post-sekk hjalp oss å holde kontakt med slekt og venner, en gang kom han i land med mitt første kjærlighetsbrev. De som var uheldige fikk ei regning eller to.

Disse timene på Lurøykaia var av stor verdi i en barndom med veldig få impulser utenfra. Radio og aviser var absolutt ikke barne-tilpasset, ikke noe annet heller som jeg kan komme på. Og selv om lokalbåtene ikke  var de store hendelser, fikk vi et lite pust av noe utenom vår egen lille hverdag.

Dekksgutta ja! Med bryl-sleik og Tiedemanns gul i pappeske på baklomma. Kasjettlue og glorete skjerf i halsen. Det kunne jo hende at der var en nykommer, en du ikke hadde sett trynet på tidligere, uke etter uke. Og om han nå ikke var fra Sleneset eller Kvitvær eller Kvarøya og sånne kjedelige plasser, så kanskje det var en Sandnessjø-væring. Gosj…! Noe å bite seg merke i for ettertiden. Man ble litt mer oppmerksom på hullet i skotuppen, prøvde å skjule det ved å stå på sin egen fot, dra håret bak øret og sette nesen opp. Litt varmere i kroppen selv i austavinds-rokk. Akk ja sann, et tut i fløyta til avgang det var det hele. Så var han vekk for alltid. For alltid!

 

Takk for i dag. Det blir ikke nytt innlegg før om en uke, søndag den 10. juli.