Learning by doing…

…eller motsatt, velg det som passer. Det gjelder bare å være kreativ nok og ikke gi opp. I gamle dager sa de Min tjener har og en tjener, han heter gjør det sjøl.

Min far var en utrolig oppfinnsom og praktisk innrettet person. Men, han var ikke villig til å gi deg mye hjelp før du hadde forsøkt alle utveier på egen hånd. Derfor hang jeg oppi nevene hans til stadighet for å se hvordan ting ble utført, spurte og grov. Omkvedet hans var at du er da ikke dårligere enn andre folk, det de har laget kan du også lage. Sånne ord gir selv-tillit, bokstavelig talt. Husker fra tiden på Tomeidet, når Olav i Øverstua og jeg hadde bestemt oss for å ha kappseiling i bekken, da dugde det ikke med en båt hver, vi trengte hver sin armada. Og hvem har en far som har tid til å bygge krigs-skip? Nei, det måtte vi nok ordne med selv, og om ikke de praktiske forståelser var helt inne enda, lærte jeg fort at det var bedre med en møbelstift heller enn en firtomspiker til mast, om skroget var en tynn treflis. Skulle det bli en tre-masting eller mer, var det best å slå stiften fra bunnen og opp, da ble tyngden lengst mulig ned og balansen bedre. Hvor mye spiker må ikke være tapt i den bekken….

Men, selv den beste kan ta munnen for full….

Strøm kom ikke til Lurøy før ut på 50-tallet, denne historien utspant seg i -55. Ho Gunvor i Olavika hadde fått seg vaskemaskin. Slike hendelser gikk ikke upåaktet hen, blant gode naboer deler man både sorger og gleder.
Nå var Olavika ikke akkurat Pettervikas nærmeste nabo, kanskje 1-2 kilometer unna. Det heftet ikke ho Gunvor fra å komme og demonstrere maskinen for mamma. Med vidunderet i en trillebår kom hun hes-blesende en dag, veien var både steinete, full av gress-tuster og med dype hjulspor.
Det var heller ikke bare enkelt å få den maskinen inn i 2. etage med en finurlig utvendig trappeløsning som vi hadde men, kjerringene var ustoppelige. Som en kuriositet må jeg nevne at det ikke var innlagt vann i Pettervika, det måtte bæres fra bekken, strøm var akkurat kommet.
image
Illustrasjons-foto.

Maskinen plasserte de midt på kjøkkengulvet og vann ble båret i bøtter og spann, varmet på komfyren og helt over i maskinen som ikke hadde varmeelement. Med nok vann, klær og rikelig vaskepulver i beholderen var det bare å trykke på knappen. En ny tid plasket bråkende inn på mammas kjøkken. Øynene skinte hos alle, var det ikke helt utrolig at man kunne få klesvaken så lettvint unnagjort?
Vrimaskinen besto av to gummivalser drevet med håndsveiv. De to ekspertene, hun som eide maskinen og hun som eide skittentøyet, fulgte nøye med.
Når de mente tøyet var rent, sveivet de det gjennom valsene og dett var dett. Men, skyllinga måtte gjøres på gammelmåten. Mens Gunvor ballanserte seg den lange veien heim igjen, med trillebår og vaskemaskin, bar mamma bøtter etter bøtter med vått tøy borti bekken, skyllet det, vridde denne gangen for hånd og hengte på snorer.

Farsan gjorde seg jo selvfølgelig opp diverse ideer om vaskemaskin, etter et overfladisk blikk på hva som foregikk.
Jeg bodde på Mo da, og travelt som jeg alltid har hatt det var jeg gift og vel forsørget, men var heime med min lille datter på knappe året. Og joda, da hadde han konstruert en vaskemaskin, motor med drivreim, rotor som bare gikk en vei inne på siden i maskinen. Beholderen han hadde var ganske mye større enn en vanlig vaskemaskin, og vannmengden måtte være deretter. Det gikk evigheter å få varmet opp alt det vannet på komfyren men, til syvende og sist var det klart. Masse Persil vaskepulver, ikke akkurat lavt-skummende ble hevet oppi sammen med det som skulle vaskes. Vi hadde ikke båret mer vann enn høyst nødvendig, det var langt bort til bekken og ei bratt trapp måtte forseres.
Mens spenningen steg blandt publikum, koplet pappa til strøm og så  var showet i gang. Og det skal sies, mye ble vasket den dagen. Når det kom tøy i beholderen trakk det til seg så mye vann at rotoren på langt nær var dekket, vannspruten sto helt opp i taket. Mitt stakkars lille barn som satt i en krok og lekte, ble helt skumlagt. Klær og løse knapper ble slengt vegg i mellom. Hvem turte nærme seg udyret for å sette det ut av spill?

Ja, det ble litt av en vask, for ikke å si oppvask. Konstruksjonen ble senere forsøkt brukt utendørs, til vask av arbeidstøy. Men, selv arbeidstøy fungerer best med knapper, spenner,  seler og hemper så det ble med prototypen.
Og takk for det!

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer når jeg får ånden over meg. Men det blir ikke regelmessig som nå.

 

 

 

Hon dansade en sommar.

Skoleferie kan være kjedsommelige greier. Etter et år på realskole i storbyen Mo i Rana hadde jeg blitt vant til det urbane liv, kino, venner, butikker du ikke hadde råd til å handle i, jenteklubb hos Carla Grønbeck  håndarbeislæreren, og mye annet. Heime på Lurøy skjedde det ingenting ble jeg plutselig klar over. Eneste utskeielse var å sitte på kjøkkenet å lytte til radioen som sto på ei hylle i kroken. En tidlig på natta syssel når alle var gått til sengs, snurre på søkeren i håp om å få inn litt annen musikk enn Davy Crocket med Arne Bendiksen, eller kanskje et eller annet med radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting etc.
Natta var reddet om du klarte å få inn Luxemburg på kortbølgen og kanskje strømmet Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye, bye love med Everly Brothers ut av eteren, iblandet knitring og sprak. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong med What a wonderful World. Helt til mamma kom og gjorde oppmerksom på at det var natt og at det måtte bli fred i huset.

Av og til kom Bygdekinoen og rigget til filmfremvisning på ungdomshuset. Var vi riktig flink å snakke for oss, kunne det hende de hadde noe dansemusikk de fortsatte med når filmen var slutt.

Sommerjobb var noe man nesten ikke snakket om, for det fantes ikke. Ei ukes tid eller noe sånt hadde jeg hjulpet drengen i Lurøygården med melkinga, forpakteren som var hans bror hadde ferie. Har glemt hvor mange kyr det var, men en del….Det gikk ikke bedre til enn at drengen satt på en kalv-stakke og fortalte dritt-vitser mens jeg melket. Vi lo veldig mye og halve dagen var gått før kyrne kunne slippes ut på beite, de fikk ikke mange timer i det fri før de måtte inn igjen.

En annen jobb jeg hadde hatt…jobb og jobb. Det var den tiden av året når bladene faller og skogen fargelegges i rød/gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst og drømmen om sol og varme fremstår som en visjon…..potetFERIE. Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tror vi fikk en femmer pr. dag og fri kost. Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad på Langveien. Han var ingen storbonde men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien. Det jeg husker best fra denne jobben var Konrads filosofiske forestilling om pauser, det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden. Sikkert til irritasjon både for familie og ikke minst kolleger, jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss. Bedre kan det ikke sies.

imageKaiet på Lurøy. Fotograf ukjent.

Men det dukket faktisk opp en jobbmulighet. Min far fikk vite at Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting og trengte ganere. Jeg og ei jente ved navn Marion kom inn som et av  lagene.

https://snl.no/ganing

Hovedregelen var at all sild skulle ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.
Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa. På Mo hadde «svenska synden» kommet rullende over grensen like før ferien, det var filmen Hon dansade en sommar.
Ikke noe for Pettersen, det var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til kino-kontrolløren.
For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…..Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson , hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele verden. Jeg rødmet på hennes vegne.
Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han.  Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.
Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.
Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter.
For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven.
Ei tønne med pent fl0lagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.  What a wonderful World.

imageDårlig arbeid.

Takk for i dag. Neste innlegg 21. august.

Hvit italiener i brun saus.

Nei, det er nok ikke snakk om hverken Pinot Gris eller Valpolicella men en helt annen italiener. Denne har sin opprinnelse i området rundt Livorno og er egentlig en Toscaner, videre-foredlet i USA og har derfra spredt seg over hele verden. Men det hadde vi ingen anelse om. Det er foresten heller ikke der historien begynner og dessuten helt uvesentlig.

Det hadde seg slik at hele familien var bortreist noen dager, smått og stort. Bare jeg var igjen heime for å passe hus og dyr. Som assistent hadde jeg ansatt Sine i Svinøya som var mitt søskenbarn og et år yngre,  12-13-14.

image

 

Avløser og assistent med sine familier. Assistent ytterst til høyre, avløser helt til venstre.

 

Kyr og høns og sånt var kjerring-business, ikke noe hver mann si høne, her var det hver kjerring si ku i tillegg til høna. De leide til og fra beite, til og fra oksen. Etterhvert lignet de på hverandre, var kua lut, salrygget og inntilbeins var kjerringa også det.
Å ha ferskvarene levende rundt seg var ikke bare greit, men nødvendig siden det ikke fantes verken kjøleskap eller frysere, ikke strøm heller. Og vanskelig hvis man ville reise bort noen dager. Det var nettopp problemet til mine foreldre, noen måtte stille opp som avløser.
Om vi ble kjøttsnål, dvs. fikk lyst på kjøtt mens de var borte, sa mamma at vi kunne kappe hodet av et par hanekyllinger. Fisk dro vi opp så mye vi ønsket rett utafor huset, fersk melk hadde vi fra kua, egg så mye vi orket, alt annet hadde hun ordnet før hun dro. Vi led ingen nød.

Vi hadde ikke tenk å slite oss ut disse dagene. For å slippe oppvasken brukte vi heller energien på å demme opp og mudre en sildrebekk borti fjæra. Det resulterte i et lite vann-fall hvor vi plasserte alt av kopper og kar, dekketøy og svartbrente kjeler. Resultatet sto ikke i forhold til innsatsen. Da gikk det  bedre med kjøkkenmatta som hadde vært utsatt for både saus og syltetøy. Vi rodde noen åretak og festet den til en bryggestolpe. Der ble den vasket med sjøens bevegelser både natt og dag, uten vår medvirkning.

Hvite italienere 017Hvit italiener.

Vi ble etterhvert ganske lei fiske-middager og satte kylling på søndagsmenyen. Hadde vi bodd nermere kirka ville sansynligvis kirkeklokkene overdøvet lydene fra to kyllinger som mistet hodet, det var omtrent der på døgnet avrettingen ble utført. Vi hadde blitt enige om at jeg skulle svinge øksa. Sine skulle holde vingene inntil kroppen, kyllingkroppen altså, og så var det bare en-to-tre…

Vi tok hvert vårt slakt og gikk opp på bakken for å ribbe de for fjær, det føk i alle retninger. Mage, tarmer og alt av innmat, kastet vi til stor-måsen som kretset rundt oss som sultne gribber. De slukte det i luften som den største delikatesse.

Kjøtt er kjøtt mente vi nok, og tenkte på mødrenes sose-middager som vi begge elsket, ihjelkokt bankekjøtt i brun saus.  Vår saus ble krydret med salt og pepper før vi slapp de oppkappede kyllingbitene i, så fikk det stå der og surre til benene løsnet. Tilbehør var kokte poteter. At vår hvite italiener i brun saus var italienerinner, det fikk vi senere vite.

Alt har en ende, også vår tid som avløsere. Olav på Sellot skulle skysse de heim fra hvor de nå enn hadde vært, han hadde en liten motorbåt. De måtte i alle fall krysse Sjona, og var det ikke det ene med det havstykket, var det i alle fall det andre. Og akkurat denne dagen kom havskodda sigende, tjukk og tung og der ble den liggende. Timene gikk uten at noen Olav dukket opp, og vi ble mer og mer engstelig. Det var ikke mye vi kunne gjøre, vi lyttet og strakte hals, sprang opp på de høyeste bakkene og speidet ut i grøten, ingenting verken å høre eller å se. Siste utvei var å finne fram  indre-eller var det kanskje ytremisjonens sangbok, et gammelt eksemplar fra emisærenes tid under krigen. På det høyeste punkt bak huset, med utsikt helt til Amerika om ikke lenger, i alle fall i klarvær, der satte vi oss til å synge ut i tåkeheimen: Tænk , naar en gang den Taage er forsvunden, som her sig sænker over Livet ned, Naar dagen, evigklar er hist oprunden, og Lys omstraaler hvert av mine Fjed…
Sann….

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag den 14. august.