Else og Anton

IMG_0692 (Redigert)

Else og Anton. De får meg til å minnes et gammelt dikt av Arnulf Øverland:

Jeg går omkring
og tar på en og annen ting,
som mine hender er fortrolig med-
en gammel snadde og en lysestake.
Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;
det er de eldste tingene jeg har.
De bringer stunder av mitt liv tilbake.

Dette paret var en del av tilværelsen. Selv om de bare var av tre var de med på det meste. De tilhørte ingen og hadde vært på gården siden min far var barn, så da vi flyttet derfra ble de igjen i heimen sin. Men jeg fikk de aldri ut av tankene så en gang spurte jeg onkel Bjarne om å lage meg nye, etter hukommelsen. Disse har han smidd i april 1986, mange 10-år etter at jeg måtte skilles fra originalene. Det gamle paret hadde sånn nydelig patina etter et langt og tøylesløst liv. Hvor mange ganger måtte vi ikke begrave de? På en liten sandbanke ved bekken, akkurat bred nok til et par graver av passe størrelse, hadde vi ofte krans-nedleggelse og salmesang. Og like fort sto de opp fra de døde og forsvant, seilte nedover de små stryk til de havnet i en eller annen bakevje hvor de ble funnet igjen i beste velgående.

image

Onkel Bjarne med båtene sine.

Mens Else og Anton var på rømmen var det mye annet å ta seg til. En del av fjøset var innredet til hønsehus med netting til vegger, utenfor nettingen stod hestene. Midt oppå veggen var en rad med kasser til hønene som skulle avlevere dagens produksjon. De brukte trapp for å komme seg dit opp, vingene er bare til pynt. I stallen kunne vi sitte i evigheter og vente til ei høne eller to hadde lagt seg ned, håpet var jo at de la seg i riktig retning med hodet vendt fra oss for det var ingen aktivitet i den enden. Så kom det store øyeblikk, høna løftet så vidt på stjerten, og  plopp så lå det der, egget.

Maten deres ble blandet i ei sinkbøtte, hønsefor og vann. Når deigen var tømt ut ble noe gjerne sittende igjen i bøtta og det måtte utnyttes. Høner er jo veldig dumme, det lille hodet er der bare for å holde nebbet fast i halsen. Så om vi la bøtta på bakken og oss selv bak, tok det ikke lang tid før det kom ei for å forsyne seg. Og visp, snudde man bøtta fort nok så hadde man fangst og fikk poeng. Men hanen…..stolt og kry med løftet hode, langbeint og krønsk. Den vinglet ikke småtrippende hit og dit som hønene, den orienterte seg og var ikke lettlurt. Allikevel, om du var utholdene nok! Da ble det et svare spetakkel inni bøtta og den heldige poeng-jeger hoppet og jublet.

IMG_3028
I verandadøra hos bestemor og bestefar i Snertneset, Onøy. Jeg hadde to dukker, de var bare til pynt når jeg ble eldre.

En dag jeg gikk til Gropen for å besøke Minny, fant jeg henne både sint og opprørt, monsen hadde kverket en liten spurv så hun hadde bestemt seg for å gjøre det av med katten. Den skulle halshugges, kort og godt. Øksa hadde hun klar og at jeg dukket opp var veldig beleilig.  Katten ble klargjort med beroligende klapp og myk stemme før den ble lagt på huggestabben, jeg skulle holde dyret. Men det var lettere sagt enn gjort, av og til ble den til en rund ball som i neste øyeblikk var som en lang ål med klør. Jeg prøvde å snakke til den mens den slynget sin kropp hit og dit, jeg måtte jo holde på en slik måte at Minny ikke tok fingrene mine. Vi diskuterte om det kanskje var best at hun holdt katten, de var kjente og vel forlikt, så kunne jeg…… Heldigvis dukket mor Ingrid opp i skøtt-døra og jeg må si jeg var glad det ikke var jeg som holdt i økseskaftet. Minny  var 10 år og jeg 7, vi fikk nok en preken som ble sittende.

 

Takk for i dag. Neste blogg kommer den 24. Mai.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3 kommentarer til «Else og Anton»

  1. Jeg må virkelig si at du må være fra en annen verden – eller kanskje det er jeg? Ingenting av dette du skriver om tilhører min verden – og jeg er da født av den samme mor og har den samme far – og bodde i samme hus. Men nå er jo ikke jeg særlig observant heller og lever stort sett i min egen verden med mine egne ting ;)) Det kan jo være litt av forklaringen.
    Artig å lese – og artig å tenke på at jeg kanskje har vært med på noe av dette?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *