Brev til min elskede…

Jeg har tidligere fortalt at vi hadde talestasjon. Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på  kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom.  Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, må jeg ta først.

image

En dag i slottonna. Bildet tilhører Paul Pettersen, Strengjerdet.

Mamma hadde ei yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna.  At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga.
Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og onkel Bjarne fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama?
De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?  Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta!  De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.

image

Pappa og 2 ungkarer, Wiggo i Øverstua i midten, Ole på Moa til høyre. (Bildet tilhører Kitty Nordvoll Lauritzen, Leknes)

Slottonn var en spesiell tid med mye aktivitet. Det begynte egentlig flere uker i forveien med å etterse og reparere ljåer og river, slipesteinen måtte ikke være tyngre å dra enn nødvendig, Josefine og Borghild på Moa kom for å bake flatbrød, de var noen resere. Om været tillot det ble bakstebordet flyttet fra sin vante plass i buret, og ut i nerhagen. Det var akkurat plass til de to og kjevle ved siden av hverandre. De utbakte leivene ble lagt i stabel og båret inn på kjøkkenet til steking. Etter at grua ble fjernet fikk vi en stor vedkomfyr med stekeplate på det største kokehullet, spesielt beregnet til flatbrød og lefsesteking.

Et halvstekt flatbrød ble kalt bakste-lefse. Det var fremdeles mykt; smurt med møss-smør var det en delikatesse som man skal lete lenge etter. (Møss-smør: etter at osten er skilt ut fra melka er det myse som er igjen. Når den kokes sammen og får en prim-lignende konsistens har man møss-smør. Tilsettes sukker og ev. vaniljesukker.)

Flatbrød ble som regel brukt til non. Frokost var i sju-tiden, middag presis klokka tolv, og nåde den husmor som ikke var i rute. Non klokka fire og kveldsmat når det var mulig å forlate slottmarka. Om man hadde tørr-høy som skulle berges kunne kvelden bli lang.

Til flatbrødet brukte man tjukk-melk eller tette.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Tettemelk
Tette fungerer slik at man må ha en skje av den «gamle» melka i bunnen av skåla, og slå frisk helmelk over. Etter et døgn er den ferdig, fløten har samlet seg på toppen og melka er tykk og fin. Så tar man skjeen og visper den godt sammen til den blir seig, knuser flatbrød og blander i. Noen sukkerkorn på toppen gjorde susen, men det fikk man ikke hver dag.

Det var hyller festet under bjelkene i kjøkkentaket. Disse var beregnet til tjukkmelk-tallerknene. Når oppvasken var unnagjort ble fatene på nytt fylt opp med en klatt tette og ny melk og plassert på hyllene.
Kveldsmat var stort sett alltid grøt.

Middag kunne være stekt, salt flesk og poteter, betasuppe, fersk fisk eller spekesild. Eller kanskje stekt sild, nam. Kleppmelk (kleppsuppe) var ofte brukt, melboller som ble kokt i melk tilsatt litt salt. Men det var mange andre varianter.
Etter middag var det gjerne en liten pause i arbeidet. Karene kunne halle seg, (å nei, ikke sånt haill) i en krok eller i høyet på låven.

http://baatplassen.no/i/topic/93030-hvordan-f%C3%A5-mer-fisk-forklaringen-p%C3%A5-haill-viktig-%C3%A5-vite/

Men å ta for lange hall var lite populært, oldemor passet på. Da tok hun seg en tur ut på bislagtrappa eller i kjøkkenvunduet: Kara, no regna det i Havstein! (ligger på nord-vestsiden av Dønna. Vandve, Slapøy og Havstein) Når det regnet der var det ikke langt til tørrhøyet på Tomeidet.

Etter hvert trengte den nye tid seg inn i Nergården. Rakararjentene ble skiftet ut til fordel for slepriver.

IMG_3074

Ikke mye romantikk i en slik. Det ble kjøpt både slåmaskin, høyvender og annet, så slåttekarene ble også utfaset som det heter. Ingen spennende brev i utposten, heller ingen bankende unkarshjerter. Eia var blitt et lut-fattig sted.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag den 8. juni.

 

 

6 kommentarer til «Brev til min elskede…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *