Da oldemor måtte vike for telegrafen.

IMG_3043

Min vakre oldemor, Inger Ellerine Benjaminsdatter. F. 8. februar 1848 i Ugelfoden, Herøy.  D. 2. oktober 1947, Strengjerdet, Tomma.

De første årene av mitt liv bodde også hun i gården på Tomeidet. Da var vi 4 generasjoner under samme tak. Hun må ha vært utrolig vakker, da dette bildet ble tatt har hun sikkert ingen tenner i munnen. Alle hadde hun trukket ut selv sa min far, og hun fikk aldri noe slags protese meg bekjent. Hun pleide å duppe brødskiven i kaffekoppen for hver tugge hun tok kan jeg huske.

Da bestemor og Peder flyttet til sitt nye hus på Strengjerdet ble hun med dit. Rommet hennes på Eia fikk Telegrafverket bruke da de skulle installere telefon. Oldemorkammerset ble telefonkammers, rart for hun var jo omtrent inngrodd i veggene der så sjelden som hun forlot rommet. Der satt hun og spiste kamferdrops av en fin boks overmalt med blomster i de flotteste farger. Boksen oppbevarte hun i kommodeskuffen der hun også hadde kokesjokolade med naftalinsmak. Det luktet naftalin i hele rommet.
Men av og til tok hun sine inspeksjonsturer og likte dårlig utviklingen rund seg: Å fysj-å fysj, det e berre urin (ruin)i kor eg ser. Hun hespet med seg sine lange, svarte skjørt og forsvant inn i kammerset sitt.
På veggen der inne hang en svart kjole på henger, fotsid som de andre kjolene hennes.  Denne hadde knapping fra navlen til opp under haka, og fra håndledd til albu. Det kunne jo hende en sjelden gang, at et streif av luft dro seg gjennom rommet og plagget beveget seg forsiktig der det hang. Da mente oldemor bestemt at man snart ville få «spør en døing». D.vs. at noen kom til å dø og at kjolen måtte brukes i begravelsen. Ikke rart at jeg er overtroisk.
Noen ganger satt hun på torv-kassen ved komfyren på kjøkkenet. Da hun en dag oppdaget at noe mørkebrunt, seigt stoff kom sigende sakte nedover ovnsrøret, stakk hun fingeren borti og smakte. Å fysj- å fysj og så for hun inn i sin hule. Gutta, min far og onkel Bjarne hadde satt øldunken sin til gjæring inntil skorsteinen på kjøkkenloftet, og der hadde det visst blitt fart i sakene. Å fysj-å fysj….

Telefon, ja. Det ble kalt Talestasjon, et slags knutepunkt for naboenes kontakt med utenverdenen og et viktig kommunikasjonssted. Under krigen helt nødvendig for varsling av flyaktivitet.
Sentralen lå i Husby og flere måtte dele linje. Tomsvik kom først, så vi, Finnvik og Sellot i den orden de lå i avstand til sentralen. Hver talestasjon hadde sitt signal slik at man visste når røret skulle løftes av.
Når noen ringte og for eksempel ville snakke med Ole på Moa, så ble noen (les jeg) fysisk sendt ut for å banke på døra hans og si at han måtte melde seg i telefonen klokka da og da, for noen ville snakke med han. Dette systemet var faktisk i bruk enkelte steder til ut på 80-tallet. Det samme om noen skulle ringe ut. Da måtte mamma ringe til Husby og si at hun hadde en samtale til kanskje Waldemar i Trondheim klokka fem.
Foruten selve telefonen, som bare var en kasse med sveiv på skrudd fast i veggen, så ble det laget et lite avlukke i ene kroken der inne, kalt boksen. Den var for de som skulle snakke. På Mo f. eks hadde de flere bokser, til og med en på gangen. Satt du der og ventet så kunne telefondamen plutselig skrike i høytaleren: Ålesund, Ålesund i boksen på gangen. Fantastisk for de som skulle snakke hemmelig kjæresteprat.

IMG_3224

Husby i mine dager.

Men sånt hadde ikke vi, og heller ingen abonnenter. De som skulle snakke kom til oss. Det var ingen dagligdags affære for folk, og noen tok det svært høytidelig. Som han som skulle etterlyse en kasse agnsild han hadde bestilt fra Sandnessjøen. Da han endelig fikk forbindelse med leverandøren, var dialekten lagt om til det uforståelige: Kommer sild hertil i morgen.
Sildesnurperne derimot var mer verdensvante. De kom trampende i sine silderist-sølvglinsende trebottninger for å melde om fangst. De leverte bl.a. til Vikholmen og måtte sjekke om ledig kapasitet. Dette var folk fra andre kanter av landet, Hardanger, Sunnmøre……vi skjønte knapt hva de sa. De hadde både epletrær og plommer ble det snakket om. Epler…hva var det for noe, det så ikke vi noe til før Johan i Valvika begynte med sine frukt-turer på slutten av 40-tallet. Med båt.

http://helgelandmuseum.no/archives/8959

Nå hadde vi plutselig fått hele verden inn i kammerset der oldemor før hadde vært enerådende, og godt var det. Radioene var jo beslaglagt, bortsett fra de som var bortgjemt i fjellhuler og beksvarte kjellere. Henning på Strengjerdet hadde sin inne i fjellet et sted. Der kunne han sitte og hutre og fryse for å høre nyheter fra London. Da krigen sluttet og han hentet den fram, var alle invitert til å komme og høre. Og tenk, iblandet skrap og skurring fikk vi høre Lyktemannen synge. Mamma og de andre damene var i ferd med å dåne. Jeg vet nå ikke helt…Trygve på Gropen hadde sveivegrammofon og ei plate havaii-musikk, det var mer i min smak.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 1. juni.

4 kommentarer til «Da oldemor måtte vike for telegrafen.»

  1. Husker ho Inger,ho gammel enger, som ho ble kalt.Husker og telefonkammerset, eg va livredd den telefonen.Du skriver så levende, tusentakk

  2. Svake men gode minner av ho oldemor Enger (Inger), som ble så skikkelig gammel.
    Husker at hun hadde så fint, langt hår som dere eldre jenter fikk lov til å kamme, med litt problemer underveis. Knuter og floker var ikke helt smertefrie, med en kanskje litt dårlig kam 😉 Og mangel på teknikk.
    Ei vakker dame.

  3. Forferdelig artig!
    Forskrekkelig morsomt!
    Jeg setter stor pris på det du skriver fordi jeg vet ingenting om hva som skjedde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *