Dilemma uten sidestykke!

En ruskete dag sist i oktober 1945 kom resten av familien med sitt pikk-pakk og ei ku. Muligens også en sau for å slakte til jul. Ei skøyte sto for flytte-transporten, jeg tror det må ha vært Tomsvik-skøyta. Min tid som borte-boer var definitivt over, vi var igjen en samlet familie på 6.

image

En småruskete dag på Demma. Sett mot Lurøy.

Mine foreldre hadde fått leie forpakterboligen i Lurøygården hvor vi skulle bo til utpå vårparten. Reidar Arntzen hjalp til med snekring i Pettervika, men det var stadig mye som gjensto før der var innflyttingsklart.

http://luroygaarden.blogspot.no/

Skoleveien var lang men ikke uoverkommelig. Har aldri tenkt på hvor mange km. det kunne være, kanskje 3-4 eller muligens 5. Mange gikk jo lenger.
For egen del var det et par ting som hadde blitt ned-tonet helt til jeg sto midt i det. For å komme meg til skolen måtte jeg enten passere kirkegården eller gå gjennom Grindskaret. Helt utenkelig i mørket, alene og tidlig på morgenen. I adventstiden var det mørkt både fram og tilbake. Men må man så må man. Hadde en yngre bror som gikk i 1. klasse, men våre skoleuker var aldri de samme. Kanskje han også var mørkeredd, men slikt snakket man ikke høyt om.

image

Lurøygården, Korsveien, Kirka.  Copyright Torill Nordås.

På bildet kan man se de to dilemmaer. Lurøygården ligger nærmest i bildet og kirka ved enden av veien. Tar man til venstre i Korsveien er Grindskaret ikke langt unna. Går man rett fram må man svinge til venstre ved kirkegårdsmuren.
Helt siden skolen begynte på høsten hadde jeg hørt historier om Grindskar-hunden som tilhørte de underjordiske. At ingen av historie-fortellerne hadde egne erfaringer å varte opp med, kom av at ingen hadde gått der alene, ellers viste den seg ikke. Men de hadde gruoppvekkende annenhånds opplysninger, noen mente den var hodeløs og andre at den hadde de forferdeligste hugg-tenner.
Første dagen valgte jeg Grindskaret. Gikk med raske skritt fra Lurøygården og helt til Korsveien, derfra ble det litt mer stakkato. Vel inne i den mørke skogen måtte jeg tenke på både Hans og Grete men mest på Rødhette og ulven. Jeg hørte dette dyret sikle like i helene på meg og helt tydelig at det slepte beina i sørpe-snøen. Forsøkte å gå rolig men hadde lyst til å springe. Om jeg nå satte opp farta, ville den da hugge gift-tennene sine inn i tykkleggen min? Stiv som en pinne listet jeg meg gjennom, øynet huset til Georg Arntzen som et lys i tunellen og følte meg frelst. Bestemte meg der og da for å bruke ner-veien i fortsettelsen, kirkegård eller ikke.

Var det så lurt da? Veien mot Osen kliner seg som ei svang katte helt opp i kirkegårdsmuren. Jeg elsker kirkegårder, det har jeg alltid gjort. Stille, fredelig, drømmende…i dagslys. Bare suset fra trærne og vakker fuglesang, blomsterduft.
Men i mørket…hva smalt, hva var det som banket? Ikke godt å høre forskjellen på ei grein som knekker i vinden og et kistelokk som spretter opp. Og lyden av egne fot-trinn i snøen er akkurat lik lyden av knirkende treverk, når den rustne værhanen på kirkespiret tar en halv omdreining  stikkes kniver langt inn i ryggen. Nei, jeg skulle nok ikke prøveligget den kista til oldemor på Eia. Og hadde ikke jeg sett et lys, levende spøkelse komme hvitt og flagrende ut av kirkegården i Husby og skremme vettet av 3-4 småunger? At det senere viste seg at en av Grindhåg-karan var inne i lakenet var uten betydning her jeg forsøkte å snike meg langs en annen kirkegård.

Det var sikkert en utfordrene tid for flere enn meg. Snart skulle vi feire jul for første gang på et fremmed sted. Vanligvis var det spinning og strikking  på denne tiden, og søm av klær. Mamma sendte en del av ulla fra sauene til Arne Fabrikker, Ytre Arna ved Bergen og fikk metervarer tilbake,  nøye utvalgt fra små prøvelapper hun hadde. Som agent for fabrikken sørget hun også for å ta imot både ull og bestillinger fra naboene, og få det ekspedert. Alle måtte jo ha nye klær til jul, uansett. Men denne jula var spesiell med flytting kloss oppi advent. Jeg husker hun bekymret seg for strømper til alle 4 ungene, sånne ting var jo nesten umulig å få fatt i.
Men min kreative far fikk en smart ide’. Han var en tur på Jarvoll-butikken på Onøy, og der hadde Alfred vært heldig å få inn et parti herrestrømper. Han kjøpte like godt med seg noen par og mente gledes-strålene at mamma kunne sy de om. Men der traff han husmoræren på hjemmebane og ingen var gladere enn jeg. Mannfolk-hossa og rødt foldeskjørt til min første juletrefest!
Julebakst var en annen ting, stort sett alt var jo rasjonert. En stor boks ble i alle fall fylt med bondebrød, tante Jennys spesialitet om jeg ikke tar mye feil. Men også annen julebakst, lefse, gomme. Sylta-flesk, saue-rull…ja det ble jul.

Bondebrød smaker like godt til alle årstider, så jeg legger ved oppskrifta her:
image

Må få tilføye at det er en slags kjeks. Kjevles ganske tykt, stikk ut med et glass og stek til ganske lys farge. Lykke til!

Neste innlegg i bloggen kommer 25. juni.

2 kommentarer til «Dilemma uten sidestykke!»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *