En skjønnhetsreise!

Denne historien utspant seg i 1950.
Jeg skulle konfirmeres, og da måtte ting være på stell. Min mor hadde sikkert sine problemer, mye var jo fremdeles rasjonert etter krigen. Hos forsynings-nemden fikk hun ekstra-kvote for innkjøp av diverse matvarer. Mener det samme gjalt sko.
Selv var jeg mest opptatt av eksteriøret!


Å konfirmere seg med glatt hår, var utenkelig. Jeg måtte selvfølgelig ha permanent, men det er ingen quick fix når du bor på ei lita øy, Lurøy … et steinkast sør for polarsirkelen.
Og om du bor på ei øy er havet din vei, hvor du enn skal! Vår vei var stort sett SJONA, stormenes hav. Framkomstmiddelet var bygderuta Nordtomma, etter mine begreper et forferdelig eggeskall som rullet selv på blankt hav.
Frisørdamen holdt til på Nesna og man måtte avsette en hel dag.


Så dro vi da, tidlig på morgenen i akseptabelt vær. Tok vel en time eller to å komme til Nesna, for meg var uansett alle turer i båt som evigheter.
Permanenteringen skal jeg ikke komme inn på, det er en historie i seg selv, men det duftet så deilig av salmiakk og kostbare ingredienser, så jeg drømte om både Liz Taylor og andre skjønnheter der jeg satt i den reneste nordavindskuling under hårtørreren.
Nordavind, ja… hadde ikke jeg sett at trærne utenfor var begynt å røre på seg. I skjønnhetsrusen hadde jeg ikke fått det helt med meg, enda jeg visste at jeg skulle til sjøs igjen. Både Litlj-Sjona og den store skulle tilbakelegges før jeg var heime.


Da alle de reisende var ferdig med sine gjøremål utpå ettermiddagen en gang, og hadde karret seg ombord, var vi klar til avgang. Også jeg med min nye Hollywood-look måtte entre denne simple farkost. Alle spennende dufter fra frisørens salong skulle brått forderves av oljelukt, og etter hvert det som verre var.
Knærne var allerede begynt å skjelve og bena mine var myke som strå.


Jeg mente beste sted å oppholde seg for å bevare frisyren, var nede i salongen. Dessuten var ikke båtens rulling så merkbar under dekk. Men mine med-passasjerer forsvant raskt, også jeg stakk hodet opp i friluft av og til for ikke å bli sjøsjuk.
Bølgene ble stadig høyere, og de som var på dekk våtere og våtere. Plutselig startet et fryktelig spetakkel, noen skrek og jeg tenkte det var best å komme seg opp, ville ikke være den eneste som gikk ned med båten!
Som tenkt så gjort, jeg klamret meg fast der det var mulig. Liz Taylor var for lengst glemt, nå var det livet om å gjøre.


Skipperen var en stødig kar som sikkert hadde stått til rors siden fødselen, han kunne i hvert fall sette sjøbein. Men her hadde han stukket hodet litt for langt ut av styrhus-døra og ei vindrosse hadde dratt av sted med kasjettlua hans, akkurat da vi passerte Svaleng. For alt jeg visste kunne lua være ny. Jeg hadde ikke lagt så nøye merke til den, for slike luer hadde alle. Men selv om den skulle være kjøpt på Nesna samme dag, om svettreima ikke hadde en eneste liten flekk som bevis på at den hadde vært i bruk, og den svarte lakkskjermen var uten skjolder og riper…selv det var ikke nok til å sette livene våre i spill for å få tak i den.
Lua viste seg av og til på en bølgetopp og han styrte båten etter, vi ble slengt i alle retninger. Foran beina hans i styrhuset, lå den sjøsjuke svigermora. Hun skreik og spydde! Skreik og spydde ut av døra i medvind, motvind og sidevinder. Noen karer sto strategisk plassert med båtshaker i håp om å fange lua på det opprørte havet. Skipperen hyttet med neven til svigermora som forstyrret konsentrasjonen hans: Hold fre, no hold du fre for fan!


Jeg var glad for skrikene hennes, vi hadde noe til felles der og da, i vår redsel. Og hun forsatte og fortsatte helt til skipperen syntes det fikk være nok, han tok bitte-litt ekstra i: Hold du itje din svarte, helvetes kjeft, hiv eg deg over bord. Satans tytjekjerring måtte hain perkjel ta deg!
Det hjalp, men lua gikk til bunns og det gjorde også min nykjøpte skjønnhet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.