Fjæra vårres…

image

Mote-show i Pettervika anno 1947.

Antrekkene er nok ikke designet så mye med tanke på å vises fram, som med tanke på å sjule det man ikke ville vise fram. Pettervik-ungene har fått besøk av kusine Kjellaug fra Tomeidet, hun ytterst til høyre.

Dette bildet som er både fredfullt og harmonisk, åpner  en helt egen luke til mine minners verden. Et minne om en redselsfull natt, om anger, fortvilelse og skam. Om det ikke har vært fortrengt så har det i alle fall ikke vært flagget i utrengsmål.

Kjellaug sov på samme rom som mine søstre og jeg, to skravlende, sommerglade jenter i hver seng. Da mamma mente det var tid for nattero, kom hun inn og trakk gardinene for. Jeg som var noe eldre var glad da de sovnet, så kunne jeg endelig ta boka mi frem og lese noen sider. Jeg var glad i å lese, min mor bestilte bokpakker innimellom fra et bibliotek et eller annet sted. 5-6 bøker i slengen kom med posten. Det var ikke vi som eksakt bestemte bøkene, vi tok det vi fikk på en måte. Det ble veldig mye Olav Duun. Nynorsk gjorde jeg meg ferdig med da vi flyttet fra Tomma, og dessuten var vel ikke Juvikfolket det som fremmet leselysten hos en 10-12 åring, da leste jeg like godt Lofotposten. Men innimellom var det en bok som fanget interessen, Garman og Worse for eksempel. Gift.

Med gardinene trukket for ble det alt for mørkt til å lese, men jeg hadde en utvei som var prøvet før. Jeg snek meg ut av rommet og fant både et stearinlys og fyrstikker, men lysestake hadde jeg ikke. Jeg pleide derfor å dryppe noen dråper stearin på bord-kanten og holde lyset der til det størknet. Da satt det der. På bordet, som sto under vinduet med en seng på hver side, lå en hvit bomullsduk med broderte blomster i hjørnene, og blå kant fastsydd rundt. Jeg brettet duken til side og festet lyset. Gardinenene var av bomull med påtrykt blomstermotiv.

Jeg leste noen sider før jeg sovnet.

Min far var bortreist så mamma var alene med fem unger. Da hun våknet av røyk-lukt gikk hennes tanker med en gang til verkstedet i underetasjen hvor det fantes både det ene og det andre, utstyr til sveising, smie og alt mulig, så hun løp dit. Da hun til sist kom inn på vårt rom var det helt røykfylt, og den første hun grep etter var Kjellaug for i alle fall å redde henne som var gjest. Men vi var alle i god behold selv om halve duken var blitt til aske og bordet der lyset hadde stått i ferd med å ta fyr. Gardinen over hodet mitt var brent helt bort, tapeten svart av sot. Til og med på kryp-loftet var det røyk. Store og små ble satt til å bære vann fra bekken og under over alle undere så fikk vi stoppet det før det ble åpen ild. Mamma sa jeg burde hatt rund-juling men hun var så fortvilt, redd og sliten, og i tillegg halvveis i sitt femte svangerskap, at hun bare fikk gitt meg en skjenne-preken.

Jeg skulle gjerne hatt den rund-julingen, det ville gitt meg en følelse av å ha gjort opp og tatt min fortjente straff. I stedet ble jeg gående med denne skammen og angeren hengende over meg i årevis.

Tilbake til fjæra vårres: Den må vel nesten betraktes som et aktivitetssenter. Der var det liv og røre fra morgen til kveld, fra kjøkkenvinduet hadde min mor full oversikt, der hadde hun sin kommandosentral. Men løftet hun blikket et lite hakk, kunne hun rett over Mærralorten se det fine hvite huset og den røde brygga i Snertneset, sitt barndomshjem.

image
Snertnes.

Var det ikke unger som skrek og hylte, så var det måse i alle størrelser. Min far hatet stormåsen når den i lyse sommernetter trampet over takpappen, gaulende som ei ku. Det var som gikk den på senge-gavlen.
Og hanen!! Jøsses som den kunne skrike tidlig på morran. Pappa satte den engang i fengsel i ei des-armert hornmine for å lære den folkeskikk. Det første som skjedde da den slapp ut, var et skikkelig og langt kykkeli-ky.

Å sitte ved kjøkkenvinduet var som å ha orkester-plass i et teater. En dag oppdaget mamma en merkelig, ballong-lignende figur som kom pesende rundt odden av Lofothågen. Det var nabokona i bare bh’en. Skjørtet hadde hun på, men hadde stappet nerkanten inn i buksestrikken rundt lårene, det var det vanlige antrekket når man var i beit for badedrakt. Et makeløst skue når skjørtet ble fylt med luft og blåste seg opp. Men framover gikk det.

En annen gang var det yngste sønnen hennes som kom. Vi oppdaget han fra den samme kommando-posten, eller kanskje heller vindus-posten. Det var midt-vinters og veldig kaldt. Han kom fra den andre kanten, hadde vært i Osa-bekken og seglet på is-flak og plutselig var han i drift. Han kunne ikke være gamle karen. Flaket hadde vært av brukbar størrelse da ferden startet, men hadde hatt diverse kalvinger underveis forsto vi, og det var ikke rare greiene han hadde igjen der han sto med gummistøvler på beina og ei sei-trøa til å stake med, mens bølgene skvulpet. Færingen vår var ikke der så vi kunne ikke komme ut, men han kom seg i land ved egen hjelp og da skulle man vel tro at han sprang heim for å skifte og tørke seg? Men neida, han tok av seg støvlene og tømte ut vannet, ullsokkene slo han to-tre ganger mot berget. Snøen var ny og løs og lett så han sopte bort nok til å få en bar-flekk å sitte på, mens han dro de på igjen.
En måse kom seilende innover vika og slo seg ned like ved. Han spratt opp og skrek og viftet med armene til den motvillig kom seg på vingene og fant seg en bedre plass å sitte, på staken borte på Mærralorten.

Og livet gikk videre, sin vante gang.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 17. juli.

 

 

1 kommentar til «Fjæra vårres…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *