Forferdelig forskrekkelig….

…..min fars kraftuttrykk. Disse to adjektivene forsterker hverandre hvordan du enn snur og vender på de. Den optimale beskrivelse av det grusomste. I disse adjektivene havnet jeg da jeg ble hybelboer i en alder av 8 år. Heime ble jeg karakterisert som en storskriker og redd alt som var større enn kyllinger og nyfødte lam. I min nye situasjon var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg.
At jeg sto han a’ den første tiden var mye takket være Dagny på Dalborg. Henne hadde jeg sett før, de få gangene jeg hadde vært med mine foreldre på handletur. Ingevart også, mannen hennes. De hadde akkurat fått baby i huset, da kunne man få ekstramerker på hvetemel og sukker fra forsynings-nemda. Det som ikke babyen klarte å spise bakte Dagny hvetebrød av. Det var himmelrike og mer, å bli traktert med ei slik skive med margarin og rabarbrasyltetøy. Men helt gratis var den ikke. Både Minny og jeg skyllet mer en gjerne bleier og små plagg i den isbelagte bekken, for å få en smak. Og babyer produserer mye skittentøy, takk og pris.

image
Rasjoneringskort.

Av og til var Ingevart i butikken, men mest Dagny i sitt mørkeblå, silkeaktige butikkforkle. Det hadde lange ermer og knepping som en lagerfrakk, og to store lommer hvor hun hadde blyanten sin, og ei saks. Saksen brukte hun om noen for eksempel skulle kjøpe bukse-strikk, det var nemlig i «løs vekt» som det meste, men spesielt strikk i metervis er det bare ærlige folk som kan selge.
Blyanten er det viktigste i en kjøpmanns liv, og paragonblokka. Jeg ser henne for meg der hun står bøyd over disken og i dyp konsentrasjon driver og noterer. Hva skrev hun? Kanskje 1 stk. B-såpe, 200 line-angler, ei mark kaffe-erstatning osv.
Plutselig roper Ingevart ned gjennom trappa: Hvor har du slikkepotten? Hun fortsetter å skrive og snur ikke på sin kropp, men ut fra høyre munnvik, det var den som var nermest trappa, kommer det: Bruk fengern!

På skolen fikk vi tran å fysj, å fysj, og C-vitamin. Det var noen bittesmå gall-sure tabletter, ren ascorbinsyre sikkert. Vi fikk 2 hver dag så jeg gjemte det ene i penalet mitt for å ha noe godt å traktere mine mindre søsken med. I tillegg fikk vi svenskesuppe. Den vi fikk på vår skole var laget av tørrmelk og havregryn fra Sverige og vann fra Husby. Suppa ble tilberedt på de omkringliggende gårdene og hentet av de største elevene, to og to etter tur. De bar den i ei vanlig sink melk/vassbøtte med lokk som var laget av tre. En dag skjedde det u-unngåelige, de skled på en is-svull og mesteparten av innholdet fløt utover veien. Det var to gutter denne dagen, den ene var Karsten på Grindhågen, den andre husker jeg ikke. Men alle skulle ha mat og det nyttet ikke å komme med ei halvtom bøtte. Så de gav seg til å sope opp havregryn, gress og mye annet, og suppe fikk alle også den dagen.

Men uansett nye opplevelser, den første tiden var veldig traumatisk. Jeg savnet til og med pappa’s barnesanger: Dengel, dangel Dalamann, i morra kjem han……
den andre var: Sulla-lulla-lang- (han aspirerte ikke til de store operasener) skanken, støttskanken…
Av og til var vi i Nessa på kaia, spesielt når båter skulle losse storkveite, de var enorme, kveita altså. Og når «tyskertan» klappet til kai med sine krigsskip. Da snakket vi tysk: Hast du bon-bon? Det hente at vi fikk noe også.
…. langskanken, støttskanken. Lev du no til våren så blir du vel folk.

00082_husby1938 kai

Nesset slik det var.

Etter endt skoledag, lørdag, gikk vi de 9-10 km. heim. Noen ganger ble vi hentet eller møtt på halv-veien. I adventstiden kunne det være ganske mørkt om det ikke var fullmåne. Bare en gang var vi i ferd med å bli skremt til døde av et spøkelse, mellom Husby og Tomsvik. Det var vi tre fra Tomeidet, Minny, Olav og jeg. Det lusket inni krattskogen, grener knakk og vi hørte tydelig stønn og jammer. Av og til noe hvitt som flagret mellom buskene. Vi hylte og sprang, vi hadde jo mye og bære på. Skolerandsel og veske med skitne klær og forskjellig.
Og så var det bare Jens på Bursneset som var kommet for å møte oss.

Neste blogg kommer den 29.mai, kveld. Takk for i dag.

Denne linken er til en veldig interessant artikkel om Husby gårdskapell.

http://helgelandmuseum.no/archives/4376

2 kommentarer til «Forferdelig forskrekkelig….»

  1. Forferdelig forskrekkelig, artig .
    Ja dette var virkelig et kraftuttrykk fra en mann som
    aldri trengte å heve stemmen 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *