Her under hviler støvet…

Å flytte fra Tomma til Lurøy på den tiden var det samme som å bli kirkegjenger. På Tomma var det bare kapellet i Husby, og under krigen tror jeg ikke det var så ofte gudstjenester. Dessuten ei mil unna oss og veien ikke den beste. Enten måtte man gå eller kjøre hest og vogn.
Men på Lurøya derimot…

image

Min mor utenfor Lurøy kirke i 2011. Hun døde i mars året etter.

Jeg vet ikke hva andre barn opplevde i kirken, selv syntes jeg det var gudsforjammelig kjedelig. Presten gjorde sikkert sitt aller beste, mitt aller beste var å sitte ordentlig. Benken var av tre og malt med den glatteste maling de hadde funnet. Beina mine rakk ikke i gulvet hvis jeg ikke satt fremst på kanten, ryggen fikk ikke støtte om jeg ikke satt helt innerst på benken. Vekslingen mellom diverse sittestillinger utløste irriterte hvisk ut av munnviken fra min far: Sitt i ro.

Jeg skjønte at vi hadde blitt kirke-gjengere, hva nå det måtte innebære. Hadde ordet gjengere noen forbindelse med gjengangere? Hm, ikke godt å vite.
Å kjede seg i kirken gav meg dårlig samvittighet, antall ruter i hvert vindu ganger antall vinduer var rene matte-treninga. Siden sko fremdeles var rasjonert og alle måtte gå for å komme til kirken, forsøkte jeg å regne meg fram til hvor mange skosåler, totalt sett, som var utslitt på denne søndagsturen. Trøsten min var at jeg kunne fadervåret fra før, på tre språk: det vanlige, på nynorsk og røverspråket, mamma mente det var finsk eller samisk, uten sammenligning for øvrig: Akje finale, fin hena kjenadona, goksta bås, kjette deri….osv.
Som jeg før har fortalt fikk jeg Ng. i sang av lærer Fiksdal i Husby, men det er uproblematisk å gape i takt med resten av kyrkjelyden, og reise seg og sette seg til rett tid er heller ingen sak. Måtte man på do, og det måtte man jo heldigvis, var det ikke lov å gå ut hvis presten sto på prekestolen, under bønn osv. Bare når menigheten sang salmer kunne man forsiktig liste seg ut.

Men utenfor kirken… Kirkegårder har alle dager fasinert meg, bortsett fra i mørke morgentimer på vei til skolen. Ikke langt fra Peterhead, en liten by i Scotland litt nord for Aberdeen, besøkte jeg en gang en kirkegård , den lå vakkert og fint plassert på en høyde med utsikt over åpne havet. På en grav der kunne jeg lese hele historien om en mor og en far og de største barna, som var ute for å dra garn en tidlig morgen. Bare to småbarn var igjen heime i det lille huset langt fra folk, de mistet både foreldre og søsken den morgenen.
På kirkegården på Lurøy er det to graver som er dekket med tunge støpejernplater, og hvor inskripsjonene er støpt i godset. Der har jeg tilbrakt mer enn en kirkesøndag.
For det første var det jo veldig betryggende med de tunge platene, de hadde ligget der siden midten av 1800-tallet bortimot. Men teksten var jo fantastisk og satte min fantasi i sving.
Herunder hviler støvet af den i livet men nu med døden salig hensovende mand xxxx. Død på gården Kvinen i Lurø 31/5-1870. Levende i ægteskab i 50 aar, 3 måneder og nogle dage med een hustru.
Nu har jig vundet og stridt den gode strid og afskedstunden er kommen rød og blid. Gak til din hvile min sjel av verden kjed, leg dine pile, sjold og bue ned. Kom nu at ile til himlens herlighed. Fred med dit støv. Velsignet være dit minde.

Javel…hvorfor hadde de skrevet een hustru? Var det vanlig på hans tid med flere? Kunne han tenkt seg å skifte henne ut kanskje, har hun vært en belastning og en stor byrde? Skulle han vært hedret på noen måte?
Om han hadde vært sjømann kunne han ….ja, det var nå bare sånt kjerringene pratet om seg i mellom, om sjømenn som var ute i både måneder og år før de kom heim.
Han ble kvitt henne til sist, det ser man ved å lese hennes gravskrift. Men ha-ha, det varte ikke lenge.
Xxxx kvinde. Død paa gaarden Kvinen i Lurø 28/5-1869. Rødrummens lyd i ørkens bolig skal een gang vendes til fryd. Vær stille sjel for Herren rolig, du sjunge skal med engle lyd. Naar vi i sovkammer staa til brudkammer vi ingaa. (Rødrumme=Hegre).

Men det er ikke alle som får en slik hilsen med på veien. Enkelte graver er som bøker med bare permer: Ola Bortistuen  F 14.10.1861 D 23.08. 1928. Hvil i fred.
image

 

 

 

 

2 slike smijerns-kandelabre står i Lurøy kirke. De har min far laget.

 

Veien fra Pettervika og opp til Osen gikk langs en smal teig kalt Likosen. Min far kunne få mareritt, om natta altså, hvor han så seg selv gående der og grav etter grav åpnet seg og noen steg opp.
Ja, ja stakkars mann, ikke rart kanskje. En kirkesøndag var vel et mareritt i seg selv. Smått og stort skulle ha i seg mat og komme seg i finstasen, nystrøkne hårsløyfer knytes og alt mens han ventet på at barberspeilet skulle bli ledig. Da kunne det hende han kom et av sine visdomsord: Akk ja sann. Det ekje snarjort å sale purka te hest.

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag 24. juli.

 

1 kommentar til «Her under hviler støvet…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *