Hvit italiener i brun saus.

Nei, det er nok ikke snakk om hverken Pinot Gris eller Valpolicella men en helt annen italiener. Denne har sin opprinnelse i området rundt Livorno og er egentlig en Toscaner, videre-foredlet i USA og har derfra spredt seg over hele verden. Men det hadde vi ingen anelse om. Det er foresten heller ikke der historien begynner og dessuten helt uvesentlig.

Det hadde seg slik at hele familien var bortreist noen dager, smått og stort. Bare jeg var igjen heime for å passe hus og dyr. Som assistent hadde jeg ansatt Sine i Svinøya som var mitt søskenbarn og et år yngre,  12-13-14.

image

 

Avløser og assistent med sine familier. Assistent ytterst til høyre, avløser helt til venstre.

 

Kyr og høns og sånt var kjerring-business, ikke noe hver mann si høne, her var det hver kjerring si ku i tillegg til høna. De leide til og fra beite, til og fra oksen. Etterhvert lignet de på hverandre, var kua lut, salrygget og inntilbeins var kjerringa også det.
Å ha ferskvarene levende rundt seg var ikke bare greit, men nødvendig siden det ikke fantes verken kjøleskap eller frysere, ikke strøm heller. Og vanskelig hvis man ville reise bort noen dager. Det var nettopp problemet til mine foreldre, noen måtte stille opp som avløser.
Om vi ble kjøttsnål, dvs. fikk lyst på kjøtt mens de var borte, sa mamma at vi kunne kappe hodet av et par hanekyllinger. Fisk dro vi opp så mye vi ønsket rett utafor huset, fersk melk hadde vi fra kua, egg så mye vi orket, alt annet hadde hun ordnet før hun dro. Vi led ingen nød.

Vi hadde ikke tenk å slite oss ut disse dagene. For å slippe oppvasken brukte vi heller energien på å demme opp og mudre en sildrebekk borti fjæra. Det resulterte i et lite vann-fall hvor vi plasserte alt av kopper og kar, dekketøy og svartbrente kjeler. Resultatet sto ikke i forhold til innsatsen. Da gikk det  bedre med kjøkkenmatta som hadde vært utsatt for både saus og syltetøy. Vi rodde noen åretak og festet den til en bryggestolpe. Der ble den vasket med sjøens bevegelser både natt og dag, uten vår medvirkning.

Hvite italienere 017Hvit italiener.

Vi ble etterhvert ganske lei fiske-middager og satte kylling på søndagsmenyen. Hadde vi bodd nermere kirka ville sansynligvis kirkeklokkene overdøvet lydene fra to kyllinger som mistet hodet, det var omtrent der på døgnet avrettingen ble utført. Vi hadde blitt enige om at jeg skulle svinge øksa. Sine skulle holde vingene inntil kroppen, kyllingkroppen altså, og så var det bare en-to-tre…

Vi tok hvert vårt slakt og gikk opp på bakken for å ribbe de for fjær, det føk i alle retninger. Mage, tarmer og alt av innmat, kastet vi til stor-måsen som kretset rundt oss som sultne gribber. De slukte det i luften som den største delikatesse.

Kjøtt er kjøtt mente vi nok, og tenkte på mødrenes sose-middager som vi begge elsket, ihjelkokt bankekjøtt i brun saus.  Vår saus ble krydret med salt og pepper før vi slapp de oppkappede kyllingbitene i, så fikk det stå der og surre til benene løsnet. Tilbehør var kokte poteter. At vår hvite italiener i brun saus var italienerinner, det fikk vi senere vite.

Alt har en ende, også vår tid som avløsere. Olav på Sellot skulle skysse de heim fra hvor de nå enn hadde vært, han hadde en liten motorbåt. De måtte i alle fall krysse Sjona, og var det ikke det ene med det havstykket, var det i alle fall det andre. Og akkurat denne dagen kom havskodda sigende, tjukk og tung og der ble den liggende. Timene gikk uten at noen Olav dukket opp, og vi ble mer og mer engstelig. Det var ikke mye vi kunne gjøre, vi lyttet og strakte hals, sprang opp på de høyeste bakkene og speidet ut i grøten, ingenting verken å høre eller å se. Siste utvei var å finne fram  indre-eller var det kanskje ytremisjonens sangbok, et gammelt eksemplar fra emisærenes tid under krigen. På det høyeste punkt bak huset, med utsikt helt til Amerika om ikke lenger, i alle fall i klarvær, der satte vi oss til å synge ut i tåkeheimen: Tænk , naar en gang den Taage er forsvunden, som her sig sænker over Livet ned, Naar dagen, evigklar er hist oprunden, og Lys omstraaler hvert av mine Fjed…
Sann….

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag den 14. august.

 

4 kommentarer til «Hvit italiener i brun saus.»

  1. Du har levert enda en gang?Saftig beskrivelse med humor og nord norsk snert. Jeg synes det er spesielt moro siden jeg kan se for meg Pettervika og ungeflokken.

    1. Takk, Ragnhild. Må visst ta en skrivepause snart. Det blir med meg som med gamle Arne Næss, han måtte slutte med skrivingen fordi han ikke husket hva han hadde skrevet tidligere. ??

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *