Learning by doing…

…eller motsatt, velg det som passer. Det gjelder bare å være kreativ nok og ikke gi opp. I gamle dager sa de Min tjener har og en tjener, han heter gjør det sjøl.

Min far var en utrolig oppfinnsom og praktisk innrettet person. Men, han var ikke villig til å gi deg mye hjelp før du hadde forsøkt alle utveier på egen hånd. Derfor hang jeg oppi nevene hans til stadighet for å se hvordan ting ble utført, spurte og grov. Omkvedet hans var at du er da ikke dårligere enn andre folk, det de har laget kan du også lage. Sånne ord gir selv-tillit, bokstavelig talt. Husker fra tiden på Tomeidet, når Olav i Øverstua og jeg hadde bestemt oss for å ha kappseiling i bekken, da dugde det ikke med en båt hver, vi trengte hver sin armada. Og hvem har en far som har tid til å bygge krigs-skip? Nei, det måtte vi nok ordne med selv, og om ikke de praktiske forståelser var helt inne enda, lærte jeg fort at det var bedre med en møbelstift heller enn en firtomspiker til mast, om skroget var en tynn treflis. Skulle det bli en tre-masting eller mer, var det best å slå stiften fra bunnen og opp, da ble tyngden lengst mulig ned og balansen bedre. Hvor mye spiker må ikke være tapt i den bekken….

Men, selv den beste kan ta munnen for full….

Strøm kom ikke til Lurøy før ut på 50-tallet, denne historien utspant seg i -55. Ho Gunvor i Olavika hadde fått seg vaskemaskin. Slike hendelser gikk ikke upåaktet hen, blant gode naboer deler man både sorger og gleder.
Nå var Olavika ikke akkurat Pettervikas nærmeste nabo, kanskje 1-2 kilometer unna. Det heftet ikke ho Gunvor fra å komme og demonstrere maskinen for mamma. Med vidunderet i en trillebår kom hun hes-blesende en dag, veien var både steinete, full av gress-tuster og med dype hjulspor.
Det var heller ikke bare enkelt å få den maskinen inn i 2. etage med en finurlig utvendig trappeløsning som vi hadde men, kjerringene var ustoppelige. Som en kuriositet må jeg nevne at det ikke var innlagt vann i Pettervika, det måtte bæres fra bekken, strøm var akkurat kommet.
image
Illustrasjons-foto.

Maskinen plasserte de midt på kjøkkengulvet og vann ble båret i bøtter og spann, varmet på komfyren og helt over i maskinen som ikke hadde varmeelement. Med nok vann, klær og rikelig vaskepulver i beholderen var det bare å trykke på knappen. En ny tid plasket bråkende inn på mammas kjøkken. Øynene skinte hos alle, var det ikke helt utrolig at man kunne få klesvaken så lettvint unnagjort?
Vrimaskinen besto av to gummivalser drevet med håndsveiv. De to ekspertene, hun som eide maskinen og hun som eide skittentøyet, fulgte nøye med.
Når de mente tøyet var rent, sveivet de det gjennom valsene og dett var dett. Men, skyllinga måtte gjøres på gammelmåten. Mens Gunvor ballanserte seg den lange veien heim igjen, med trillebår og vaskemaskin, bar mamma bøtter etter bøtter med vått tøy borti bekken, skyllet det, vridde denne gangen for hånd og hengte på snorer.

Farsan gjorde seg jo selvfølgelig opp diverse ideer om vaskemaskin, etter et overfladisk blikk på hva som foregikk.
Jeg bodde på Mo da, og travelt som jeg alltid har hatt det var jeg gift og vel forsørget, men var heime med min lille datter på knappe året. Og joda, da hadde han konstruert en vaskemaskin, motor med drivreim, rotor som bare gikk en vei inne på siden i maskinen. Beholderen han hadde var ganske mye større enn en vanlig vaskemaskin, og vannmengden måtte være deretter. Det gikk evigheter å få varmet opp alt det vannet på komfyren men, til syvende og sist var det klart. Masse Persil vaskepulver, ikke akkurat lavt-skummende ble hevet oppi sammen med det som skulle vaskes. Vi hadde ikke båret mer vann enn høyst nødvendig, det var langt bort til bekken og ei bratt trapp måtte forseres.
Mens spenningen steg blandt publikum, koplet pappa til strøm og så  var showet i gang. Og det skal sies, mye ble vasket den dagen. Når det kom tøy i beholderen trakk det til seg så mye vann at rotoren på langt nær var dekket, vannspruten sto helt opp i taket. Mitt stakkars lille barn som satt i en krok og lekte, ble helt skumlagt. Klær og løse knapper ble slengt vegg i mellom. Hvem turte nærme seg udyret for å sette det ut av spill?

Ja, det ble litt av en vask, for ikke å si oppvask. Konstruksjonen ble senere forsøkt brukt utendørs, til vask av arbeidstøy. Men, selv arbeidstøy fungerer best med knapper, spenner,  seler og hemper så det ble med prototypen.
Og takk for det!

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer når jeg får ånden over meg. Men det blir ikke regelmessig som nå.

 

 

 

3 kommentarer til «Learning by doing…»

  1. woow-for en fin blogg,
    min kone hadde sine barndoms ben på Helgelandskysten,
    hun tok meg dit i 2015 der vi hadde med kajakker,
    FOR EN OPPLEVELSE!!- det vakre landet våret satte prikken over ièn med
    en fantastisk skjærgård.
    Øyene i rundt og den nydelige sommeren er brent inn i hukommelsen for alltid..
    Det var en fin blogg du har her 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *