Nesten to begravelser.

image

Begravelse utenfor huset hos oss. Ytterst til venstre: Trygve på Gropen (han druknet i 1960 sammen med sin 15-årige sønn) Deretter pappa. Nest ytterst  på høyre side er jeg, og deretter min bror Roald.

Som dere har sett på oversiktsbildet fra Tomeidet var det ikke akkurat overbefolket, her er bygdefolket samlet for å si farvel til Edvard Orsa. Han bodde  på Gjæle i huset som senere ble overtatt av nakenbaderen Magne. Da han ble enkemann gikk det ikke lang tid før han begynte å skrante og fikk problemer med å ivareta seg selv. Mamma begynte derfor å sende middag til han og jeg fikk oppdraget med å bringe maten. Var det snø dro jeg spannet på kjelken. I regn og vind hente det jeg ble søkkvåt på turen, vannet silte nedover nakken og mine syv-årige fingre var iskalde der de krummet seg rundt hanken på spannet.

Etter hvert flyttet de han heim til oss der han fikk bo i tauskammerset vegg i vegg med kjøkkenet, og mamma pleiet han til han døde vinteren 1942-43.

Kista han ble gravlagt i, tilhørte oldemor Inger. Det var ikke den første kista hun hadde, men andre som døde før henne måtte låne når de var i nøden. Selv om man er langt oppi 90-årene er det nødvendig å tenke framover. Og som de pleide å si: Best som du går så ligg du der, og har du ikke kiste så står du der.

Kista ble oppbevart i ved-skøtet hos oss, på ei hylle litt opp fra gulvet. I alle fall ikke jeg var glad for å bli sendt ut for å hente ved så skummelt som det var der, uten vindu og lys bare fra noen sprekker i veggene og døra. Der hang økser og sager i flere størrelser, tannlause river som skulle repareres, og ljåer. Huggestabber for både høye og lave, sagflis, spon, muselort og spindelvev. Og lukten av død.

Men vi hadde en noe eldre nabogutt, Jens på Bursneset. Foretaksom som få og småungnes læremester. Han klarte å skru av kistelokket og så fikk vi prøveligge i det fine hvite silkeforet. Så sang han et par strofer fra» Her kommer dine arme små, » og la på lokket. Min gud da ble det mørkt, var det slik å være død? Jeg husker jeg skrek og banket innenfra og heldigvis ble seremonien kort.

image

Bursneset. Utsnitt fra et gammelt Widerø-bilde.

Vår do var i fjøset under låvebrua, en vanlig 3-seter med 2 store hull og et for barn. Hverdags-avtredet. Der pleide jeg å lese Skib o`hoi. Spesielt var jeg interessert i spalten til Skipper Skuteløs, han svarte på spørsmål fra leserne om ulike kjærlighets-problemer. Mamma mente det ikke var for unger så derfor foregikk studiene mine på do. Nord for buret ble det bygget et frittstående lite hus med hjerte i døra, sannsynligvis da onkel Bjarne stiftet familie og gjorde nordenden i stand for seg og sine. Men den var lite brukt selv om den var finere innredet, litt maling på veggene og støtte for beina slik at de ikke bare hang der og dinglet.

En barfrost-kveld i måneskinn og med mye nord-lys, ble jeg låst inne der. Nord-lys var farlige greier som vi måtte omgås med forsiktighet. Men den samme Jens hadde hvite filler han veivet med, og da  ble nord-lyset  stort og flagrende og flammet over hele himmelen. For å redde skinnet styrtet jeg inn på do og dermed satt jeg i saksa. Hørte han hektet på kroken, og selv om det var måneskinn var jeg vettskremt der jeg satt i mørket. Til sist måtte jeg gå til det nedverdigende skritt og ta meg ut bakveien, gjennom underetasjen for å si det sånn. Takk og pris at det var frost.

Da sier jeg takk for i dag. Det blir ikke ny blogg før 18. mai. Jeg ønsker dere her og nå god pinse og en fortreffelig grunnlovsfeiring.

Ser jeg har en del lesere i USA, spesielt til dere må jeg få si: Ha en riktig flott 17. mai.

7 kommentarer til «Nesten to begravelser.»

  1. Det er fortsatt ikke overbefolket på Tomma. På vinteren er det 2 fastboende nå. Hadde fine sommerferier hos Bestemor og Peder når de bodde i nordenden etter at dere flyttet til Lurøy.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.