No kjem dampen.

Kløverbåten
M/S «Firkløveren».

Dette er ingen dampbåt. Den tilhørte grossist-firmaet Kløverhuset i Bergen og de brukte den som reisende-båt langs kysten etter krigen og utover. Det var ikke helt sjelden den dukket opp, den var et vakkert syn som vakte stor oppstandelse enten det var sol eller ruskevær.  Fra kjøkkenvinduet kunne vi se når den kom inn Røssøysundet og la til kai på Onøy. Når Alfred på Jarvollen var ferdighandlet gikk turen over Vika til Lurøykaia og Riddervold Pettersen. Da var det tid for oss å snøre igjen tøyskoene og få opp farta. Glemt var lekser, vedbæring, mat og oppvask. Mammas bønner og formaninger prellet av som vann på gåsa, det var livet om å gjøre å være på kaia når båten la til.

Men dampen… eller lokalbåten som man også sier, enten det nå var Haarek eller en annen traver, og selv om de ikke hadde den minste eksotiske snert og heller ikke vakte oppstandelse, var det utenkelig å ikke stå der når den klappet til kai. Hva skulle vi der? Stå og henge og se på sildetønner som ble lastet, tomme melkespann (transport-spann) kom i land og ble byttet med fulle. Fiskekasser det rant is-vann fra når de hang der og dinglet, vi var innhyllet i lukten av eksos, fisk, sjø og tang. Aldri så vi en frukt-kasse eller noe som lignet. Heller ikke grønnsaker og slike ting. Men om vi hadde en heldig dag ble kanskje ei ku heist i land, eller om bord for å sendes til slakteriet. Og bare ikke tro at det var uten spenning, for dekksgutta sto og passet på at alt gikk som det skulle. Ei ku som blir heist opp til langt over bakken er ganske vettskremt, og det gir seg utslag i utrolig løs mage under trykk. Såååå….

Vi visste alltid hvem som reiste og hvem som kom. Om noen hadde vært på sykehuset i Sandnessjøen og kom levende tilbake, hadde vi i alle fall en positiv nyhet å ta med heim. Pettersen med sin post-sekk hjalp oss å holde kontakt med slekt og venner, en gang kom han i land med mitt første kjærlighetsbrev. De som var uheldige fikk ei regning eller to.

Disse timene på Lurøykaia var av stor verdi i en barndom med veldig få impulser utenfra. Radio og aviser var absolutt ikke barne-tilpasset, ikke noe annet heller som jeg kan komme på. Og selv om lokalbåtene ikke  var de store hendelser, fikk vi et lite pust av noe utenom vår egen lille hverdag.

Dekksgutta ja! Med bryl-sleik og Tiedemanns gul i pappeske på baklomma. Kasjettlue og glorete skjerf i halsen. Det kunne jo hende at der var en nykommer, en du ikke hadde sett trynet på tidligere, uke etter uke. Og om han nå ikke var fra Sleneset eller Kvitvær eller Kvarøya og sånne kjedelige plasser, så kanskje det var en Sandnessjø-væring. Gosj…! Noe å bite seg merke i for ettertiden. Man ble litt mer oppmerksom på hullet i skotuppen, prøvde å skjule det ved å stå på sin egen fot, dra håret bak øret og sette nesen opp. Litt varmere i kroppen selv i austavinds-rokk. Akk ja sann, et tut i fløyta til avgang det var det hele. Så var han vekk for alltid. For alltid!

 

Takk for i dag. Det blir ikke nytt innlegg før om en uke, søndag den 10. juli.

2 kommentarer til «No kjem dampen.»

  1. Takk også for dette innlegget, som jeg kjenner meg igjen. Lokalbåten, den måtte vi ikke gå glipp av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *