På bakerste benk.

På Tomma hadde vi 2-delt skole og nynorsk. Nå kom jeg til et sted med flere unger, fra Onøy og Lurøy men også fra andre nærliggende øyer. Her var det 4 klasser og ut med nynorsken. Man gikk ett år i 1. klasse, 2 år i hver av de andre. De to laveste klassene var betegnet som småskolen og hadde frk Riise til lærer, rettere sagt lærerinne. Harald Kvalstad tok seg av de øvrige.

image
Onøy-Lurøy folkeskole. Foto Alf Viking på slutten av 30-tallet.

Jeg ble plassert i frk. Riises siste år, hun var en lærer av det helt unike slaget. Småskolen holdt til i 1. etg, Kvalstad og hans elever var på loftet. Vi hadde 2 uker skole og 2 uker fri.
Den nyeste fløyen til venstre på bildet var klasserommene. Jeg er ikke helt sikker på om noe av den gamle bygningen var revet, i så fall ikke mye.
Som man ser har elevene tatt oppstilling for å gå inn til time etter friminutt. Vi stilte opp på to rekker, småunger i den ene og storungene i den andre.
I vårt klasserom var det spent klessnorer fra vegg til vegg i hjørnet over en stor ved-koks-kull-ovn, og der tørket frøken klær og sko hele dagen om det var nødvendig, så ungene skulle ha noe tørt å ta på seg til heimturen. Mange skulle gå flere kilometer og enkelte måtte til og med hentes i små robåter borti en eller annen berg-nabb. Regntøy var en sjeldenhet, selv om krigen var slutt var det meste fremdeles rasjonert, deriblandt sko og støvler. Mamma kjøpte oljelerret i metervis fra apoteket i Sandnessjøen, og sydde regntøy til oss. Husker i alle fall at jeg hadde en slik regnkåpe, den var ekstra innsatt med linolje slik at sømmene ikke skulle lekke, men det gjorde plagget klebrig og tørketiden lang. I tillegg luktet man som en inn-sausa kunstmaler, ikke dårlig. Oljelerret var noe som egentlig ble brukt som underlaken i sykesenger!

Den første skole-dagen husker jeg ikke spesielt mye av. Da vi vel og vakkert hadde funnet plassene våre og jeg kikket meg forsiktig rundt i klasserommet, overså jeg både fettere og kusiner, ja til og med en onkel. For der.. på bakerste benk, innerst i kroken satt han, den vakreste gutten med de mørke, sørgmodige øynene. Den følelsen…når du ikke vet hva du føler. Det var som å falle over bord, solskinn i beina, tømme vann nedover ryggen. Eller å komme heim og skjære seg ei skikkelig blings av et enda lunkent brød, dekke godt med smør og la sirup renne over alle kanter. Sånn var det…den følelsen.
Han ble min hemmelige kjærlighet i hele skoletiden, og enda lenger. Ingen visste…og slett ikke han. Hemmelig kjærlighet varer så lenge du vil, den næres av fantasien og rammes ikke av verken sjalusi eller misunnelse. Han døde dessverre i ungdommen, vi kunne fått oss en god latter i dag. Uansett var han min første kjærlighet og det kan ingenting endre, han er en juvel som jeg stadig bærer i mitt hjerte.

image

Sildoljefabrikken i Pettervika.

Det var hit vi skulle flytte. Fabrikken hadde brent ned noen år før krigen, bare et teglstenshus sto igjen. Det ble restaurert og ble bolig i 2. etg og mekanisk verksted i underetasjen. I tillegg ble det satt opp fjøs til ei ku, en sau og noen høner. Og uthus.
Å flytte fra det store huset på Tomma og hit var som å komme til et fuglebur, i alle fall i begynnelsen. Min far var ingen agrar og heller ikke fisker, farsgården hadde minket med fradeling av Bursneset i 1932 og senere Strengjerdet da bestemor og Peder bestemte seg for å bygge seg hus der. Det ble vel fort klart at det ikke var utkomme for to familier.
Så lenge vi bodde på gården kan jeg ikke huske at jeg fikk noen innføring i gårdsdrift, var jeg ikke odelsdatter på en måte? Men derimot lærte jeg mye annet. Pappa ville lage elektrisk lys og prøvde seg med en vind-hane på burstaket. Det ble nok ingen suksess, etter første nordavinns-kuling var den en saga blott, men det gikk litt bedre med vannkraft. Det var oppmurt en dam ved møllehuset i bekken og derfra la han noen meter med rør til et skovl-hjul han snekret sammen. Det igjen drev en dynamo og sånn fikk han lys i fjøset. Men han hadde bare ei lyspære og det var et ganske pulserende lys, til å bli gal av for den som satt og melket. Derfor måtte han skaffe akumulator. Alt dette ble jeg forklart ganske inngående, om likestrøm og vekselstrøm, om vikling av anker, batterier, dampmaskiner og sånne ting, men jeg hørte ingenting om dyrehold og den slags.
Høsten 1937 hadde han vært i  Oslo og lærte sveising på Teknologisk institutt, vinteren 1938 reiste han til Lofoten…

IMG_3027 (2)
Farsan. Reine i Lofoten.

…men ikke akkurat for å fiske.

Vårt nye bosted var et eldorado for unger og utallige ting å utforske. En del av ruinene etter den gamle fabrikken var ikke fjernet, det som lå i sjøen. Etter hvert som det ble heist opp kom det mye rart for dagen, i lagrene rundt store akslinger fant vi noe bendelorm-aktig, levende og gråsvart av farge som vi dro ut meter på meter av. Hadde det i bøtter med sjøvann sammen med tang-sprell og bittesmå flyndrer vi fanget, vi ble marinbiologer på høyt nivå. I de gamle markstukne pålene etter kaiet, fant vi lange ganger belagt med hvitt «porseleen», veldig spennende å frigjøre så lange som mulig. Og badestrand like utenfor kjøkkenvinduet fikk vi, og til og med robåt.

Men det beste av alt var å kunne gå heim til familien når skoledagen var slutt.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir lørdag 18. juni.

 

4 kommentarer til «På bakerste benk.»

  1. Så moro å lese Tordis, vet ikke om John leser bloggen din, men han har fine minner om din far,hvor tålmodig og snill han var.John pleide dilter etter han over alt,uten at Freder noen gang, ba han pelle seg hjem

  2. Skal hilse så mye fra Merete Seiersted Bødker, hun har lest bloggen din og er imponert over hvor godt du skriver 🙂 hun sier du MÅ gi dette ut i bok!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.