Dilemma uten sidestykke!

En ruskete dag sist i oktober 1945 kom resten av familien med sitt pikk-pakk og ei ku. Muligens også en sau for å slakte til jul. Ei skøyte sto for flytte-transporten, jeg tror det må ha vært Tomsvik-skøyta. Min tid som borte-boer var definitivt over, vi var igjen en samlet familie på 6.

image

En småruskete dag på Demma. Sett mot Lurøy.

Mine foreldre hadde fått leie forpakterboligen i Lurøygården hvor vi skulle bo til utpå vårparten. Reidar Arntzen hjalp til med snekring i Pettervika, men det var stadig mye som gjensto før der var innflyttingsklart.

http://luroygaarden.blogspot.no/

Skoleveien var lang men ikke uoverkommelig. Har aldri tenkt på hvor mange km. det kunne være, kanskje 3-4 eller muligens 5. Mange gikk jo lenger.
For egen del var det et par ting som hadde blitt ned-tonet helt til jeg sto midt i det. For å komme meg til skolen måtte jeg enten passere kirkegården eller gå gjennom Grindskaret. Helt utenkelig i mørket, alene og tidlig på morgenen. I adventstiden var det mørkt både fram og tilbake. Men må man så må man. Hadde en yngre bror som gikk i 1. klasse, men våre skoleuker var aldri de samme. Kanskje han også var mørkeredd, men slikt snakket man ikke høyt om.

image

Lurøygården, Korsveien, Kirka.  Copyright Torill Nordås.

På bildet kan man se de to dilemmaer. Lurøygården ligger nærmest i bildet og kirka ved enden av veien. Tar man til venstre i Korsveien er Grindskaret ikke langt unna. Går man rett fram må man svinge til venstre ved kirkegårdsmuren.
Helt siden skolen begynte på høsten hadde jeg hørt historier om Grindskar-hunden som tilhørte de underjordiske. At ingen av historie-fortellerne hadde egne erfaringer å varte opp med, kom av at ingen hadde gått der alene, ellers viste den seg ikke. Men de hadde gruoppvekkende annenhånds opplysninger, noen mente den var hodeløs og andre at den hadde de forferdeligste hugg-tenner.
Første dagen valgte jeg Grindskaret. Gikk med raske skritt fra Lurøygården og helt til Korsveien, derfra ble det litt mer stakkato. Vel inne i den mørke skogen måtte jeg tenke på både Hans og Grete men mest på Rødhette og ulven. Jeg hørte dette dyret sikle like i helene på meg og helt tydelig at det slepte beina i sørpe-snøen. Forsøkte å gå rolig men hadde lyst til å springe. Om jeg nå satte opp farta, ville den da hugge gift-tennene sine inn i tykkleggen min? Stiv som en pinne listet jeg meg gjennom, øynet huset til Georg Arntzen som et lys i tunellen og følte meg frelst. Bestemte meg der og da for å bruke ner-veien i fortsettelsen, kirkegård eller ikke.

Var det så lurt da? Veien mot Osen kliner seg som ei svang katte helt opp i kirkegårdsmuren. Jeg elsker kirkegårder, det har jeg alltid gjort. Stille, fredelig, drømmende…i dagslys. Bare suset fra trærne og vakker fuglesang, blomsterduft.
Men i mørket…hva smalt, hva var det som banket? Ikke godt å høre forskjellen på ei grein som knekker i vinden og et kistelokk som spretter opp. Og lyden av egne fot-trinn i snøen er akkurat lik lyden av knirkende treverk, når den rustne værhanen på kirkespiret tar en halv omdreining  stikkes kniver langt inn i ryggen. Nei, jeg skulle nok ikke prøveligget den kista til oldemor på Eia. Og hadde ikke jeg sett et lys, levende spøkelse komme hvitt og flagrende ut av kirkegården i Husby og skremme vettet av 3-4 småunger? At det senere viste seg at en av Grindhåg-karan var inne i lakenet var uten betydning her jeg forsøkte å snike meg langs en annen kirkegård.

Det var sikkert en utfordrene tid for flere enn meg. Snart skulle vi feire jul for første gang på et fremmed sted. Vanligvis var det spinning og strikking  på denne tiden, og søm av klær. Mamma sendte en del av ulla fra sauene til Arne Fabrikker, Ytre Arna ved Bergen og fikk metervarer tilbake,  nøye utvalgt fra små prøvelapper hun hadde. Som agent for fabrikken sørget hun også for å ta imot både ull og bestillinger fra naboene, og få det ekspedert. Alle måtte jo ha nye klær til jul, uansett. Men denne jula var spesiell med flytting kloss oppi advent. Jeg husker hun bekymret seg for strømper til alle 4 ungene, sånne ting var jo nesten umulig å få fatt i.
Men min kreative far fikk en smart ide’. Han var en tur på Jarvoll-butikken på Onøy, og der hadde Alfred vært heldig å få inn et parti herrestrømper. Han kjøpte like godt med seg noen par og mente gledes-strålene at mamma kunne sy de om. Men der traff han husmoræren på hjemmebane og ingen var gladere enn jeg. Mannfolk-hossa og rødt foldeskjørt til min første juletrefest!
Julebakst var en annen ting, stort sett alt var jo rasjonert. En stor boks ble i alle fall fylt med bondebrød, tante Jennys spesialitet om jeg ikke tar mye feil. Men også annen julebakst, lefse, gomme. Sylta-flesk, saue-rull…ja det ble jul.

Bondebrød smaker like godt til alle årstider, så jeg legger ved oppskrifta her:
image

Må få tilføye at det er en slags kjeks. Kjevles ganske tykt, stikk ut med et glass og stek til ganske lys farge. Lykke til!

Neste innlegg i bloggen kommer 25. juni.

Stakkels barn…

Man skulle kanskje tro det var kjedelig for en jentunge å bo med to sånne gamlinger som oldemor og Johan Anton. Han lå for det meste på divanen eller satt i gyngestolen. Noen ganger når man kom inn døra kunne han finne på å si: Stakkels barn, vend om, vend om. Til et syndens hus du kom! Om han ikke hadde denne velkomsten: Johan Anton-ton, gje meg husrom-rom. Eg ska arbei og slit om eg ikje får ein bit. Det var kanskje for å prøve stemmen, om den virket. Hva kunne det ellers være å snakke om?
Med oldemor var det noe annet, hun fant på aktiviteter. Syskrinet hennes var ikke stort men det var ei skattekiste. Skatten besto av noen fine små knapper, hekleprøver, nåler og kroker, rester av brodergarn, heklegarn og tøybiter med blomster, og sånne ting. Jeg kunne drømme meg helt bort om jeg fikk åpne det skrinet. Hun skulle lære meg engelskbroderi men det gikk heller dårlig, vi ble ikke helt fornøyd, nei.
For å sy engeskbroderi trenges et spesielt redskap som heter pren, det er til å stikke hull i stoffet.

image

Oldemors pren.

En slik hadde hun og den gav hun til meg da jeg ikke skulle bo der lenger. Hun eide ikke mange ting så den var nok en kjær kostbarhet. Den hadde et endestykke på 2-3 cm, som en strikkepinne eller lignende. En gang jeg skulle forsøke meg i denne edle broderikunst, la jeg prenen fra meg på komfyren, den var jo av metall. Lite visste jeg at dette vakre redskap var fylt med et eller annet for å holde de to delene sammen, og dette et eller annet tålte ikke varme men gikk i oppløsning og rant ut. Det ble et sorgens kapittel, med gråt og tænders gnidsel.

Om det var et menneskes livs-dagbok jeg skulle ønske og åpne, så var det hennes. Bla meg dag for dag fra vugge til graven. Det må ha vært mye slit fra hun akkurat fylt 16 år fikk sitt første barn, i 1886. Hun og barnefaren, Edvard Berntsen giftet seg noen måneder senere i Lurøy kirke. Etter 5 år kom det et barn til, min mormor og to år senere nummer tre.
De hadde kanskje et bra liv, men Edvard ble syk og havnet på Reitjerdet sykehus for spedalske i Trondheim da barna var ganske små. Der døde han i ensomhet i 1902.
Oldemor fikk seks barn etter disse 3 første. Det yngste var hennes og Johan Antons eneste sammen. En jente som døde 11 år gammel av tuberkulose. Og så ble han sengeliggende i mange år, klaget hun noen gang….?
image

Johanna Marie Johannesdatter og Johan Anton Johannesen.

…tja , kanskje på sin måte. For meg blir det helt ubegripelig at hun hadde 5 barn under 15 år da hun og Johan Anton giftet seg i 1909. En datter døde riktignok like etterpå, 5 år gammel. Han var enkemann og hadde to, og så fikk de ennå en datter. Kunne alle bo i det lille huset?
Hun vasket klær og laget mat, bar vann, skaffet til veie det de trengte til livsopphold, måtte etter hvert stelle sin sengeliggende mann, bar ut potter og toalettbøtter, tok i mot søm for å tjene noen kroner. Gjør henne det etter! Ikke rart det kunne komme et hjertesukk når hun balanserte ei potte ut døra: Per Pinne sjit inne, Malena Spjut bær ut. Da hadde hun ikke sagt et vondt ord om sin ektemann, hun hadde heller ikke beklaget seg over sin skjebne. Men i felleskap med disse andre Malena’er hadde hun fått kvittet seg med noe av det daglige åket.
Hun hadde en stor plass i min mors hjerte, mens vi bodde på Tomma var det et høydepunkt å komme til oldemor me’ Valen. Etter at de to ble alene i huset tror jeg hun så på det som en Herrens velsignelse når det kom besøk. Noen ganger kunne det bli i meste laget, når flere barnefamilier dukket opp samtidig. Hun disket opp og mumlet for seg selv: ja det ska va sant, når vårherre sjit så sjit han i rue (dunger).

Johan Anton kom seg faktisk på beina igjen etter mange år. Han til og med hadde vært i marka og plukket bær. Men da sa oldemor at han like godt kunne fortsatt som sengeliggende, den bæra han kom heim med var uansett halparten saue-skitt.

 

Takk for i dag.

Neste innlegg blir 22. juni.

 

På bakerste benk.

På Tomma hadde vi 2-delt skole og nynorsk. Nå kom jeg til et sted med flere unger, fra Onøy og Lurøy men også fra andre nærliggende øyer. Her var det 4 klasser og ut med nynorsken. Man gikk ett år i 1. klasse, 2 år i hver av de andre. De to laveste klassene var betegnet som småskolen og hadde frk Riise til lærer, rettere sagt lærerinne. Harald Kvalstad tok seg av de øvrige.

image
Onøy-Lurøy folkeskole. Foto Alf Viking på slutten av 30-tallet.

Jeg ble plassert i frk. Riises siste år, hun var en lærer av det helt unike slaget. Småskolen holdt til i 1. etg, Kvalstad og hans elever var på loftet. Vi hadde 2 uker skole og 2 uker fri.
Den nyeste fløyen til venstre på bildet var klasserommene. Jeg er ikke helt sikker på om noe av den gamle bygningen var revet, i så fall ikke mye.
Som man ser har elevene tatt oppstilling for å gå inn til time etter friminutt. Vi stilte opp på to rekker, småunger i den ene og storungene i den andre.
I vårt klasserom var det spent klessnorer fra vegg til vegg i hjørnet over en stor ved-koks-kull-ovn, og der tørket frøken klær og sko hele dagen om det var nødvendig, så ungene skulle ha noe tørt å ta på seg til heimturen. Mange skulle gå flere kilometer og enkelte måtte til og med hentes i små robåter borti en eller annen berg-nabb. Regntøy var en sjeldenhet, selv om krigen var slutt var det meste fremdeles rasjonert, deriblandt sko og støvler. Mamma kjøpte oljelerret i metervis fra apoteket i Sandnessjøen, og sydde regntøy til oss. Husker i alle fall at jeg hadde en slik regnkåpe, den var ekstra innsatt med linolje slik at sømmene ikke skulle lekke, men det gjorde plagget klebrig og tørketiden lang. I tillegg luktet man som en inn-sausa kunstmaler, ikke dårlig. Oljelerret var noe som egentlig ble brukt som underlaken i sykesenger!

Den første skole-dagen husker jeg ikke spesielt mye av. Da vi vel og vakkert hadde funnet plassene våre og jeg kikket meg forsiktig rundt i klasserommet, overså jeg både fettere og kusiner, ja til og med en onkel. For der.. på bakerste benk, innerst i kroken satt han, den vakreste gutten med de mørke, sørgmodige øynene. Den følelsen…når du ikke vet hva du føler. Det var som å falle over bord, solskinn i beina, tømme vann nedover ryggen. Eller å komme heim og skjære seg ei skikkelig blings av et enda lunkent brød, dekke godt med smør og la sirup renne over alle kanter. Sånn var det…den følelsen.
Han ble min hemmelige kjærlighet i hele skoletiden, og enda lenger. Ingen visste…og slett ikke han. Hemmelig kjærlighet varer så lenge du vil, den næres av fantasien og rammes ikke av verken sjalusi eller misunnelse. Han døde dessverre i ungdommen, vi kunne fått oss en god latter i dag. Uansett var han min første kjærlighet og det kan ingenting endre, han er en juvel som jeg stadig bærer i mitt hjerte.

image

Sildoljefabrikken i Pettervika.

Det var hit vi skulle flytte. Fabrikken hadde brent ned noen år før krigen, bare et teglstenshus sto igjen. Det ble restaurert og ble bolig i 2. etg og mekanisk verksted i underetasjen. I tillegg ble det satt opp fjøs til ei ku, en sau og noen høner. Og uthus.
Å flytte fra det store huset på Tomma og hit var som å komme til et fuglebur, i alle fall i begynnelsen. Min far var ingen agrar og heller ikke fisker, farsgården hadde minket med fradeling av Bursneset i 1932 og senere Strengjerdet da bestemor og Peder bestemte seg for å bygge seg hus der. Det ble vel fort klart at det ikke var utkomme for to familier.
Så lenge vi bodde på gården kan jeg ikke huske at jeg fikk noen innføring i gårdsdrift, var jeg ikke odelsdatter på en måte? Men derimot lærte jeg mye annet. Pappa ville lage elektrisk lys og prøvde seg med en vind-hane på burstaket. Det ble nok ingen suksess, etter første nordavinns-kuling var den en saga blott, men det gikk litt bedre med vannkraft. Det var oppmurt en dam ved møllehuset i bekken og derfra la han noen meter med rør til et skovl-hjul han snekret sammen. Det igjen drev en dynamo og sånn fikk han lys i fjøset. Men han hadde bare ei lyspære og det var et ganske pulserende lys, til å bli gal av for den som satt og melket. Derfor måtte han skaffe akumulator. Alt dette ble jeg forklart ganske inngående, om likestrøm og vekselstrøm, om vikling av anker, batterier, dampmaskiner og sånne ting, men jeg hørte ingenting om dyrehold og den slags.
Høsten 1937 hadde han vært i  Oslo og lærte sveising på Teknologisk institutt, vinteren 1938 reiste han til Lofoten…

IMG_3027 (2)
Farsan. Reine i Lofoten.

…men ikke akkurat for å fiske.

Vårt nye bosted var et eldorado for unger og utallige ting å utforske. En del av ruinene etter den gamle fabrikken var ikke fjernet, det som lå i sjøen. Etter hvert som det ble heist opp kom det mye rart for dagen, i lagrene rundt store akslinger fant vi noe bendelorm-aktig, levende og gråsvart av farge som vi dro ut meter på meter av. Hadde det i bøtter med sjøvann sammen med tang-sprell og bittesmå flyndrer vi fanget, vi ble marinbiologer på høyt nivå. I de gamle markstukne pålene etter kaiet, fant vi lange ganger belagt med hvitt «porseleen», veldig spennende å frigjøre så lange som mulig. Og badestrand like utenfor kjøkkenvinduet fikk vi, og til og med robåt.

Men det beste av alt var å kunne gå heim til familien når skoledagen var slutt.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir lørdag 18. juni.

 

Ved Valens rand…

…der sto et spann med Dagmars vann.  En av min mors gamle regler, uten opphav og uten mening.
Men ved Valens rand sto også min oldemors knøttlille hus hvor hun bodde med sin mann Johan Anton. Dette er oldemor 2, Johanna, og ikke hun i telefonkammerset.

IMG_3018

Johanna Marie Johannesdatter Hervik. F. 25/5-1870   D. 8/5 1955

At hun står der i døra viser jo godt størrelsen på huset. Det lå helt nede ved valen (sundet) mellom Lurøy og Onøy og bare et steinkast fra brua. Her skulle jeg bo de første ukene etter skolestart, frem til resten av familien var klar til å flytte.  1. etasje inneholdt stue med komfyr, gang og spiskammers, oppe fant man 2 loft og loftgang. Oldemor brukte det ene rommet selv, det andre skulle jeg dele med ei skolevenninne, hennes navn var Ingeborg Edvardsen. Hun var i samme situasjon som jeg hadde vært på Tomma, skoleveien var for lang og man måtte innkvarteres der det var mulig. Johan Anton var «skral» så lenge jeg husker, han brukte divanen på stua om natta, og satt i gyngestolen om dagen.

Om huset var lite så var hjerterommet stort, både hun og Johan Anton var enormt snille og gjestfrie. De stelte med tingene sine som om det var smykker. På do (litt ut av bildet til høyre) sto alltid ei lita bøtte med skjell-sand som hun brukte til å skure gulvene med, til og med do-gulvet. Sånne fine gulv har jeg ikke sett andre steder, sandskurte med innslag av grønnsåpe. Om man hadde orket….
Det var ikke bare gulvene hun skurte, også Ingeborg og meg hadde jeg følelsen av. Ofte var det lus blant elevene, og når vi kom heim fra skolen var det ned i knestående med hodet i hennes brede fang. Og så tok hun til med kjem-kammen…det kjentes som både hud og hår ble skrapt bort. Makan til hodebunns-massasje..
Johan Anton hadde en liten bindaling som han omtalte som Gullskåla, sett med mine øyne var den også det.

image

Bindaling. (Eksempel-bilde)

Rett over veien bodde en av hennes sønner, Bernhard. Hans hus var ikke noe større, kanskje fordi kona hans, Anna var veldig lita og han ikke hadde sett behovet for å bygge så stort? Mamma sa han var arbeiderpartist. Jeg kunne se på ansiktsutrykket hennes da hun fortalte det, at dette var noe man ikke snakket høyt om. Jeg snudde meg derfor ikke den veien når jeg gikk forbi. Sånne -tist ord var ikke bra. Spiri-tist f.eks og cirkusar-tist…folk som kunne finne på hva som helst. Nei, takke seg til!

Jeg er faktisk født i dette oldemor-huset, oppe på loftet. Som jeg har skrevet tidligere var det ikke jordmor på Tomma, men det hadde de i Lurøy. At mamma, som førstegangsfødene søkte tryggheten av å ha en jordmor i nærheten, kan hvem som helst forstå. Til og med en som var hennes nabo før hun giftet seg. I Snertneset hadde mormor også nedkommet som man sa, bare noen måneder i forveien så der var det vel styr nok kan jeg tenke meg, derfor åpnet jeg mine øyne for første gang her, eller gjorde jeg det? Det har versert flere teorier om den hendelsen. Men enten jeg nå var et stork-dropp som ble funnet i Pollan-marka, eller om det skjedde under overvåkning av fru jordmor Sund og tante Jenny i Svinøya, så var i alle fall oldemor sterkt involvert.

Så var det bare å komme seg fra Tomma til Lurøy først og fremst. Pappa var smått her og smått der med sine forberedelser. Siden han ikke hadde sin egen båt måtte han leie noen til å skysse seg, ofte Olav på Sellot. En mann som elsket å fortelle røverhistorier for å få latteren i gang,  hans kjennemerke var flere årganger av mai-blomsten i kasjettlua. Men da pappa hentet meg var det ikke Olav men en av sønnene til Petra i Finnvika som skulle sette oss over Sjona og borti Svinøy-landet. Jeg likte ikke Sjona, ikke bare på grunn av fare for høye bølger. Selv om krigen var slutt var det fremdeles mye horn-miner som drev om kring, kanskje mer enn tidligere med tanke på alt tyrskerne dumpet på sjøen da de forlot Dønna. I blant både så og hørte vi når en slik smalt av mot et skjær eller en holme.

imageHornmine.

Vi gikk fra Eia de 4-5 km. til Finnvika utpå formiddagen og klatret om bord i farkosten, ikke mye større enn en toroms færing. Motoren i kasse, ikke styrehus eller noe.
image
To-roring (eksempel-bilde)

Fremst i båten lå en masse tauverk i en haug og der fikk jeg satt meg. Litt sjøvann skvulpet under plektene, jeg bare håpet at nula var tett.  Motoren hans var ikke god å få start på, han sveivet og sveivet på svinghjulet og med et par-tre host så kom vi av gårde.
Det var jo en bruksbåt, hvilket betyr at den til tider fraktet en god del fisk av forskjellig slag. Småsei var det nok av, uer i Nebban, juksafiske og line, alt mulig. Skjønner ikke hva Petter Dass i sin tid egentlig drev med at han fikk så lite fisk: Det hender vel ofte jeg kaster fra tofte mitt snøre……men har ikke lykke til flyndren at rykke…Han var nok en syte-prest. Men det er ikke min sak selv om det er lov å lure og selv om vi har felles aner, Dass og jeg.

Det skal ikke mye fiskeslo til før fluene finner fram i sommervarmen. Det hadde de gjort også her hvor jeg lå sammenkrøllet for å holde meg unna sjøskvett. Vi var ikke kommet mer en halvveis da jeg oppdaget at det var liv i taukveilen. Plutselig så jeg sånne ekle, kvite makk som krøp rund omkring, også oppover sidene i båten. Hadde dette vært en dag eller to senere hadde de muligens vært store svarte fluer i ferd med å formere seg, også de. Å fysj, å fysj som hun sa…i telefonkammerset.
Da var det godt å komme i land i Svinøya før man ble helt makk-spist. Tante Jenny hjalp meg å få vasket bort stanken og så serverte hun koka-mat. Vi ble der natta over.

 

Takk for i dag. Neste innlegg i bloggen blir den 15. juni.

 

Geita hennes Perorste.

Perorste er navnet på en kvinne. Slik ble det i alle fall uttalt. Jeg har ofte lurt på dette navnet, vedkommende som ble titulert slik var eneboer i et lite hus i Tomsvik. Kanskje hadde hun vært gift med Per Olsen en gang, på dialekt Perorsa, og at hun var en ting som tilhørte han, hørte Perorsa te. Eller om Perorsa hadde vært hennes far og at hun var gammeljente. Hun hadde nok et navn fra dåpen, men det har jeg aldri hørt. Foruten sitt lille hus eide hun ei geit.
Enkelte personer blir offer for en oppmerksomhet som de sikker kunne tenkt seg å være foruten. Slik var det også med Perorste. Ungdommer elsket å erte henne med å kaste grus eller snø på vinduet, og når de hadde plaget henne lenge nok, rev hun opp den lille døra si og kom ut med baksiden fram, for og si det sånn. Kastet stakken over nakken, flerret ned det som var under og klappet seg på bare messingen til de fremmøtte.

Da jeg startet på mitt 2. skoleår ble jeg ikke lenger boende i Husby. Jeg nærmet meg heimen og ble inkvartert på Remmen i Tomsvik hos Agnes og Karl Vold. Det ligger midt mellom Tomeidet og Husby.
Deres datter Ragnhild skulle begynne på skole det året, bra for oss begge å slippe å gå helt alene den lange veien. Gidtske-godset hadde ofte oksene sine gående på beite i utmarka. De svømte vel egentlig fra holmene utenfor, så det var best å være på vakt når vi kom ned Steinskaret og videre innover mot Moan. Vi følte oss aldri helt trygge, oksene var noen store beist og vi var små, det kunne bli mange og lange omveier i ulendt terreng før vi følte oss i sikkerhet.

Men det var alikevel geita til Perorste som virkelig fikk skremt oss. Den var mannevond, det visste vi, men den pleide ikke å gå i utmarka. Vi traff den på Moan. På motsatt side av veien der hvor det senere kom et ungdomshus, hadde skytterlaget en gang i sine velmaktsdager tatt til og bygge klubbhus. De kom aldri lengre enn til grunnmuren, og det gjorde ikke vi heller bokstavelig talt. Det var noen plankebiter spikret for det som skulle bli vinduer og dør men helt åpen mot den blå himmel. Det var en nedbørsfri og lun høstdag, heldigvis. Vegetasjonen rundt besto for det meste av store einkaver (enerkratt) med dyretråkk i mellom. Da geita plutselig kom brasende fram for å ta oss, var vi heldigvis så nært dette festningsverket at vi klarte å redde oss over muren.
Den var veldig utholdende. Tiden gikk men ikke geita så vi begynte med leksene våre. Jeg var viderekommen men Ragnhild skulle skrive æ, både store og små, linje etter linje. Hun skrev og skrev æ æ æ. Utenfor sa det mæ mæ mæ.
Udyret ble til sist hentet heim til melking og vi kunne ta fatt på siste etappe.

Etter juleferien gikk vi inn i året 1945. Både Ragnhild og jeg flyttet til Husby. Jeg fikk innkvartering hos Borghild Holte. Kan huske at hun laget «middag» også til kvelds fordi brødmelet var både dårlig og rasjonert. Fisk i alle varianter var veldig godt, 2 ganger daglig. Om kveldene hjalp jeg til med å rense edder-dun. Av alt jeg har syslet med i mitt liv, fremstår dette ennå som det kjedeligste.
Lite visste jeg om at dette var siste skoleåret mitt i Husby. Jeg var blitt varm i trøya og trivdes godt. Men vi skulle flytte…til Lurøy.

Vi flyttet, 2 generasjoner ble igjen.
IMG_3257 (2)
4 generasjoner kvinner. Oldemor, farmor, tante Bibbi med Ragnhild på armen. ( Bildet tilhører Ragnhild Malm, Lier)

Det var omtrent som å forlate de alle. Ingen hadde noe naturlig ærend til Lurøy, og om vi skulle til Mo var det ikke bare å gå om bord i skranglekassa Haarek, det fantes ingen raske forbindelser enda.

IMG_3258 (2)

Hadde jeg visst at disse befant seg under torva der jeg sprang og lekte hver dag, hadde jeg flyttet for lengst.

http://forskning.no/arkeologi-middelalderen/2013/12/dobbeltgraver-med-treller-uten-hode

Takk for i dag. Neste blogg kommer 11. juni.

Brev til min elskede…

Jeg har tidligere fortalt at vi hadde talestasjon. Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på  kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom.  Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, må jeg ta først.

image

En dag i slottonna. Bildet tilhører Paul Pettersen, Strengjerdet.

Mamma hadde ei yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna.  At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga.
Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og onkel Bjarne fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama?
De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?  Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta!  De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.

image

Pappa og 2 ungkarer, Wiggo i Øverstua i midten, Ole på Moa til høyre. (Bildet tilhører Kitty Nordvoll Lauritzen, Leknes)

Slottonn var en spesiell tid med mye aktivitet. Det begynte egentlig flere uker i forveien med å etterse og reparere ljåer og river, slipesteinen måtte ikke være tyngre å dra enn nødvendig, Josefine og Borghild på Moa kom for å bake flatbrød, de var noen resere. Om været tillot det ble bakstebordet flyttet fra sin vante plass i buret, og ut i nerhagen. Det var akkurat plass til de to og kjevle ved siden av hverandre. De utbakte leivene ble lagt i stabel og båret inn på kjøkkenet til steking. Etter at grua ble fjernet fikk vi en stor vedkomfyr med stekeplate på det største kokehullet, spesielt beregnet til flatbrød og lefsesteking.

Et halvstekt flatbrød ble kalt bakste-lefse. Det var fremdeles mykt; smurt med møss-smør var det en delikatesse som man skal lete lenge etter. (Møss-smør: etter at osten er skilt ut fra melka er det myse som er igjen. Når den kokes sammen og får en prim-lignende konsistens har man møss-smør. Tilsettes sukker og ev. vaniljesukker.)

Flatbrød ble som regel brukt til non. Frokost var i sju-tiden, middag presis klokka tolv, og nåde den husmor som ikke var i rute. Non klokka fire og kveldsmat når det var mulig å forlate slottmarka. Om man hadde tørr-høy som skulle berges kunne kvelden bli lang.

Til flatbrødet brukte man tjukk-melk eller tette.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Tettemelk
Tette fungerer slik at man må ha en skje av den «gamle» melka i bunnen av skåla, og slå frisk helmelk over. Etter et døgn er den ferdig, fløten har samlet seg på toppen og melka er tykk og fin. Så tar man skjeen og visper den godt sammen til den blir seig, knuser flatbrød og blander i. Noen sukkerkorn på toppen gjorde susen, men det fikk man ikke hver dag.

Det var hyller festet under bjelkene i kjøkkentaket. Disse var beregnet til tjukkmelk-tallerknene. Når oppvasken var unnagjort ble fatene på nytt fylt opp med en klatt tette og ny melk og plassert på hyllene.
Kveldsmat var stort sett alltid grøt.

Middag kunne være stekt, salt flesk og poteter, betasuppe, fersk fisk eller spekesild. Eller kanskje stekt sild, nam. Kleppmelk (kleppsuppe) var ofte brukt, melboller som ble kokt i melk tilsatt litt salt. Men det var mange andre varianter.
Etter middag var det gjerne en liten pause i arbeidet. Karene kunne halle seg, (å nei, ikke sånt haill) i en krok eller i høyet på låven.

http://baatplassen.no/i/topic/93030-hvordan-f%C3%A5-mer-fisk-forklaringen-p%C3%A5-haill-viktig-%C3%A5-vite/

Men å ta for lange hall var lite populært, oldemor passet på. Da tok hun seg en tur ut på bislagtrappa eller i kjøkkenvunduet: Kara, no regna det i Havstein! (ligger på nord-vestsiden av Dønna. Vandve, Slapøy og Havstein) Når det regnet der var det ikke langt til tørrhøyet på Tomeidet.

Etter hvert trengte den nye tid seg inn i Nergården. Rakararjentene ble skiftet ut til fordel for slepriver.

IMG_3074

Ikke mye romantikk i en slik. Det ble kjøpt både slåmaskin, høyvender og annet, så slåttekarene ble også utfaset som det heter. Ingen spennende brev i utposten, heller ingen bankende unkarshjerter. Eia var blitt et lut-fattig sted.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag den 8. juni.

 

 

Hvordan ble det med den krigen?

image

Tysk krigsskip fra 1941. «Admiral Sheer».

Jeg har ikke skrevet mye om krigen, og det kan kanskje komme av at tyskertan mente de hadde kontroll på oss fra Dønna, og lot oss i fred. Ingen rassia eller noe slikt som på Onøy.

Det mest dramatiske som jeg kan huske, var da 8-10 soldater kom marsjerende, vi så de da de rundet Innerkleiva, eller Heimerkleiva som vi sa. Mamma hadde kvinneforening, de som pleide å synge «Hvor to og tre forsamlet er»… En gutt begynte å hyle av skrekk og lurte på om mora hadde med passet. Dette var på slutten av krigen da soldatene hadde lite mat, og kom på de reneste tiggerferder rundt i bygdene. Denne gjengen kom fra festninga. Som jeg tidligere har fortalt hadde vi masse høns så de fikk byttet til seg en haug med egg for en rød barne-sydvest. Jeg sto med store øyne og så hvordan de knuste egg etter egg opp i ei jerngryte og blandet i noen biter salt flesk de selv hadde, og stekte på komfyren hos oss. Måltidet ble inntatt i ei sand-grop bortafor bislag-trappa, gryta satte de i midten og alle mann rundt. De hadde noe surbrød som vi fikk smake, men jeg sier som oldemor: å fysj-å fysj.

Mens dette pågikk kom bestefar Peder fra laksnota. Fangsten var en storsei, i alle fall var det den han hadde med seg fra sjyen. Soldatene trodde det var laks og de ble ikke motsagt. Denne fisken fortærte de også mens de var hos oss. Samtlige fikk overnatte på flatsenger rundt om på loftene og neste morgen vandret de videre nordover, til Finnvik og Sellot.

Alle gårdene måtte levere av sin avling til tyskerne. Jens Fiksdal, vår lærer kom med masse skjema for å notere hvor mange dyr den enkelte hadde, og jeg tror nesten han tellet poteter og alt som var, for å se hvor mye man kunne avse.

image

En side fra karakterboken min med Fiksdal’s autograf.  Skammer meg når jeg ser hvor mange dager jeg har vært fraværende. Sangferdighetene er stadig de samme, Gk står for godkjent, eller Ng.

En gang hadde pappa gjemt en gris i naustet for å holde den unna tellinga. Da de kom til oppsumeringa og satt rundt kjøkkenbordet for å undertegne, var selvfølgelig jeg også der med mine lange ører. Ja, da skulle det være alt, sa Fiksdal. Men da våknet overkontrolløren, jeg spratt opp ivrig gestikulerende: Men grisen da…GRISEN! Det kan ikke være lett å oppdra barn til å være ærlige og løgnaktige på en og samme tid.

Poteter skulle de også ha. Tomsekker av mange lag papir ble mottatt og så var det bare å fylle opp det antall man var pålagt. Hadde man vært uheldig og fått frost i potetbingene, var valget enkelt og bare de øverste potetene var menneskeføde. Det var nok tungt å gi fra seg det man hadde slitt og strevet med i flere måneder, og som skulle brøfø en etterhvert voksende familie så det er forståelig.
Sildesuppe var min livrett, vanlig «betasuppe» hvor kjøttet var byttet ut med salt sild. Oppfinnsomheten og kreativiteten var stor. Mamma stekte vafler med rå fiskerogn som erstatning for en del av det dårlige melet. Korn ble ristet, malt og brukt som kaffe.  Å bruke potetene til å lage potetmel av, var strengt forbudt, men pappa laget hvert eneste år.  Såpe ble fremstilt på kjøkkenet av fåretalg, kaustiksoda og forskjellige andre tilsetninger som ble kokt. De som ikke hadde fåretalg brukte sel-spekk, men det luktet jo harsk sild av deg om klærne var vasket med noe slikt. B-såpe var den rasjonerte toalettsåpe som var å få kjøpt. Den skummet omtrent ikke og føltes som om den var iblandet sand.

image

Bestefar Peder Westvoll med 3 av mine barn. 1958

Men tobakk var for mange det største savnet. «Alle» skaffet seg rasjoneringskort på tobakk, selv ikke-røkere, det var fine greier å klire med (tuskhandel). Ka du har å klire med? spurte man.
Bestefar Peder røykte ikke mange pipestapp før pipa ble knust og malt og brukt til snus.

Det er en spesiell hendelse jeg har tenkt mye på. Flyalarm ble meldt over telefon og da var det bare å komme seg i skjul. Vi brukte potetkjelleren under buret, den var delvis over marka med et lite vindu i den tjukke steinmuren. Og så dør, naturligvis. Der var vi samlet, hele familien. Ute ved Åsvær og nordover kunne vi skimte mastre og piper av forhatte krigsskip mot horisonten. Duren fra motorene var skummel og enerverende selv om det var langt borte, kan fremdeles høre den lyden når jeg tenker på det.
Plutselig kom et fly i lav høyde og strøk nærmest åkeren utenfor der vi sto. Pappa trodde ikke det ville komme seg over åskammen mot Kvervan, men borte ble det.
Siden dette skjedde på vinteren, har jeg i voksen alder mange ganger lurt på om denne unormale aktiviteten kan ha hatt noen forbindelse med den tragiske bombingen av DS Riegel på førjuls-vinteren 1944, sør for Tjøtta.

Men det får jeg nok aldri vite.

 

Takk for i dag. Neste blogg blir søndag den 5. Juni.

Da oldemor måtte vike for telegrafen.

IMG_3043

Min vakre oldemor, Inger Ellerine Benjaminsdatter. F. 8. februar 1848 i Ugelfoden, Herøy.  D. 2. oktober 1947, Strengjerdet, Tomma.

De første årene av mitt liv bodde også hun i gården på Tomeidet. Da var vi 4 generasjoner under samme tak. Hun må ha vært utrolig vakker, da dette bildet ble tatt har hun sikkert ingen tenner i munnen. Alle hadde hun trukket ut selv sa min far, og hun fikk aldri noe slags protese meg bekjent. Hun pleide å duppe brødskiven i kaffekoppen for hver tugge hun tok kan jeg huske.

Da bestemor og Peder flyttet til sitt nye hus på Strengjerdet ble hun med dit. Rommet hennes på Eia fikk Telegrafverket bruke da de skulle installere telefon. Oldemorkammerset ble telefonkammers, rart for hun var jo omtrent inngrodd i veggene der så sjelden som hun forlot rommet. Der satt hun og spiste kamferdrops av en fin boks overmalt med blomster i de flotteste farger. Boksen oppbevarte hun i kommodeskuffen der hun også hadde kokesjokolade med naftalinsmak. Det luktet naftalin i hele rommet.
Men av og til tok hun sine inspeksjonsturer og likte dårlig utviklingen rund seg: Å fysj-å fysj, det e berre urin (ruin)i kor eg ser. Hun hespet med seg sine lange, svarte skjørt og forsvant inn i kammerset sitt.
På veggen der inne hang en svart kjole på henger, fotsid som de andre kjolene hennes.  Denne hadde knapping fra navlen til opp under haka, og fra håndledd til albu. Det kunne jo hende en sjelden gang, at et streif av luft dro seg gjennom rommet og plagget beveget seg forsiktig der det hang. Da mente oldemor bestemt at man snart ville få «spør en døing». D.vs. at noen kom til å dø og at kjolen måtte brukes i begravelsen. Ikke rart at jeg er overtroisk.
Noen ganger satt hun på torv-kassen ved komfyren på kjøkkenet. Da hun en dag oppdaget at noe mørkebrunt, seigt stoff kom sigende sakte nedover ovnsrøret, stakk hun fingeren borti og smakte. Å fysj- å fysj og så for hun inn i sin hule. Gutta, min far og onkel Bjarne hadde satt øldunken sin til gjæring inntil skorsteinen på kjøkkenloftet, og der hadde det visst blitt fart i sakene. Å fysj-å fysj….

Telefon, ja. Det ble kalt Talestasjon, et slags knutepunkt for naboenes kontakt med utenverdenen og et viktig kommunikasjonssted. Under krigen helt nødvendig for varsling av flyaktivitet.
Sentralen lå i Husby og flere måtte dele linje. Tomsvik kom først, så vi, Finnvik og Sellot i den orden de lå i avstand til sentralen. Hver talestasjon hadde sitt signal slik at man visste når røret skulle løftes av.
Når noen ringte og for eksempel ville snakke med Ole på Moa, så ble noen (les jeg) fysisk sendt ut for å banke på døra hans og si at han måtte melde seg i telefonen klokka da og da, for noen ville snakke med han. Dette systemet var faktisk i bruk enkelte steder til ut på 80-tallet. Det samme om noen skulle ringe ut. Da måtte mamma ringe til Husby og si at hun hadde en samtale til kanskje Waldemar i Trondheim klokka fem.
Foruten selve telefonen, som bare var en kasse med sveiv på skrudd fast i veggen, så ble det laget et lite avlukke i ene kroken der inne, kalt boksen. Den var for de som skulle snakke. På Mo f. eks hadde de flere bokser, til og med en på gangen. Satt du der og ventet så kunne telefondamen plutselig skrike i høytaleren: Ålesund, Ålesund i boksen på gangen. Fantastisk for de som skulle snakke hemmelig kjæresteprat.

IMG_3224

Husby i mine dager.

Men sånt hadde ikke vi, og heller ingen abonnenter. De som skulle snakke kom til oss. Det var ingen dagligdags affære for folk, og noen tok det svært høytidelig. Som han som skulle etterlyse en kasse agnsild han hadde bestilt fra Sandnessjøen. Da han endelig fikk forbindelse med leverandøren, var dialekten lagt om til det uforståelige: Kommer sild hertil i morgen.
Sildesnurperne derimot var mer verdensvante. De kom trampende i sine silderist-sølvglinsende trebottninger for å melde om fangst. De leverte bl.a. til Vikholmen og måtte sjekke om ledig kapasitet. Dette var folk fra andre kanter av landet, Hardanger, Sunnmøre……vi skjønte knapt hva de sa. De hadde både epletrær og plommer ble det snakket om. Epler…hva var det for noe, det så ikke vi noe til før Johan i Valvika begynte med sine frukt-turer på slutten av 40-tallet. Med båt.

http://helgelandmuseum.no/archives/8959

Nå hadde vi plutselig fått hele verden inn i kammerset der oldemor før hadde vært enerådende, og godt var det. Radioene var jo beslaglagt, bortsett fra de som var bortgjemt i fjellhuler og beksvarte kjellere. Henning på Strengjerdet hadde sin inne i fjellet et sted. Der kunne han sitte og hutre og fryse for å høre nyheter fra London. Da krigen sluttet og han hentet den fram, var alle invitert til å komme og høre. Og tenk, iblandet skrap og skurring fikk vi høre Lyktemannen synge. Mamma og de andre damene var i ferd med å dåne. Jeg vet nå ikke helt…Trygve på Gropen hadde sveivegrammofon og ei plate havaii-musikk, det var mer i min smak.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 1. juni.

Forferdelig forskrekkelig….

…..min fars kraftuttrykk. Disse to adjektivene forsterker hverandre hvordan du enn snur og vender på de. Den optimale beskrivelse av det grusomste. I disse adjektivene havnet jeg da jeg ble hybelboer i en alder av 8 år. Heime ble jeg karakterisert som en storskriker og redd alt som var større enn kyllinger og nyfødte lam. I min nye situasjon var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg.
At jeg sto han a’ den første tiden var mye takket være Dagny på Dalborg. Henne hadde jeg sett før, de få gangene jeg hadde vært med mine foreldre på handletur. Ingevart også, mannen hennes. De hadde akkurat fått baby i huset, da kunne man få ekstramerker på hvetemel og sukker fra forsynings-nemda. Det som ikke babyen klarte å spise bakte Dagny hvetebrød av. Det var himmelrike og mer, å bli traktert med ei slik skive med margarin og rabarbrasyltetøy. Men helt gratis var den ikke. Både Minny og jeg skyllet mer en gjerne bleier og små plagg i den isbelagte bekken, for å få en smak. Og babyer produserer mye skittentøy, takk og pris.

image
Rasjoneringskort.

Av og til var Ingevart i butikken, men mest Dagny i sitt mørkeblå, silkeaktige butikkforkle. Det hadde lange ermer og knepping som en lagerfrakk, og to store lommer hvor hun hadde blyanten sin, og ei saks. Saksen brukte hun om noen for eksempel skulle kjøpe bukse-strikk, det var nemlig i «løs vekt» som det meste, men spesielt strikk i metervis er det bare ærlige folk som kan selge.
Blyanten er det viktigste i en kjøpmanns liv, og paragonblokka. Jeg ser henne for meg der hun står bøyd over disken og i dyp konsentrasjon driver og noterer. Hva skrev hun? Kanskje 1 stk. B-såpe, 200 line-angler, ei mark kaffe-erstatning osv.
Plutselig roper Ingevart ned gjennom trappa: Hvor har du slikkepotten? Hun fortsetter å skrive og snur ikke på sin kropp, men ut fra høyre munnvik, det var den som var nermest trappa, kommer det: Bruk fengern!

På skolen fikk vi tran å fysj, å fysj, og C-vitamin. Det var noen bittesmå gall-sure tabletter, ren ascorbinsyre sikkert. Vi fikk 2 hver dag så jeg gjemte det ene i penalet mitt for å ha noe godt å traktere mine mindre søsken med. I tillegg fikk vi svenskesuppe. Den vi fikk på vår skole var laget av tørrmelk og havregryn fra Sverige og vann fra Husby. Suppa ble tilberedt på de omkringliggende gårdene og hentet av de største elevene, to og to etter tur. De bar den i ei vanlig sink melk/vassbøtte med lokk som var laget av tre. En dag skjedde det u-unngåelige, de skled på en is-svull og mesteparten av innholdet fløt utover veien. Det var to gutter denne dagen, den ene var Karsten på Grindhågen, den andre husker jeg ikke. Men alle skulle ha mat og det nyttet ikke å komme med ei halvtom bøtte. Så de gav seg til å sope opp havregryn, gress og mye annet, og suppe fikk alle også den dagen.

Men uansett nye opplevelser, den første tiden var veldig traumatisk. Jeg savnet til og med pappa’s barnesanger: Dengel, dangel Dalamann, i morra kjem han……
den andre var: Sulla-lulla-lang- (han aspirerte ikke til de store operasener) skanken, støttskanken…
Av og til var vi i Nessa på kaia, spesielt når båter skulle losse storkveite, de var enorme, kveita altså. Og når «tyskertan» klappet til kai med sine krigsskip. Da snakket vi tysk: Hast du bon-bon? Det hente at vi fikk noe også.
…. langskanken, støttskanken. Lev du no til våren så blir du vel folk.

00082_husby1938 kai

Nesset slik det var.

Etter endt skoledag, lørdag, gikk vi de 9-10 km. heim. Noen ganger ble vi hentet eller møtt på halv-veien. I adventstiden kunne det være ganske mørkt om det ikke var fullmåne. Bare en gang var vi i ferd med å bli skremt til døde av et spøkelse, mellom Husby og Tomsvik. Det var vi tre fra Tomeidet, Minny, Olav og jeg. Det lusket inni krattskogen, grener knakk og vi hørte tydelig stønn og jammer. Av og til noe hvitt som flagret mellom buskene. Vi hylte og sprang, vi hadde jo mye og bære på. Skolerandsel og veske med skitne klær og forskjellig.
Og så var det bare Jens på Bursneset som var kommet for å møte oss.

Neste blogg kommer den 29.mai, kveld. Takk for i dag.

Denne linken er til en veldig interessant artikkel om Husby gårdskapell.

http://helgelandmuseum.no/archives/4376