Sjona – Stormenes hav.

Helt ut av det blå dukket det opp en anledning til å besøke gamle trakter. Et halvt år hadde gått siden jeg forlot Tomma, pappa hadde noe å utrette der, det var et par uker til jeg igjen skulle på skolen og dessuten kunne Lofot-folket ta meg med tilbake. Så fikk jeg snuse inn litt Tomma-luft og besøke bestemor på Strengjerdet hvor jeg skulle bo. Det hadde jeg aldri gjort tidligere, overnattet hos henne mener jeg, det var ikke nødvendig da vi bodde med en kilometers avstand.

Enn å finne på noe så vanvittig!

image

Bestemor ville gjerne høre hvordan jeg hadde det i mitt nye liv, vi pratet mye og drakk kaffe, jeg hadde som vanlig med meg et strikketøy. Hun strikket også. Men det begynte ganske raskt å bygge seg opp en stor uro i magen, det verket til helt oppunder armene, hva hadde jeg egentlig gitt meg ut på? Tomsvik-skøyta med brødrene Petter og Einar Pettersen, sistnevnte var min onkel, og bestefar Peder skulle til Lofoten, de skulle ta meg med over Sjona. Det ville bli en stor omvei å sette meg av i Pettervika, så derfor ble det Svinøy i stedet.
An passant må jeg nevne at den samme skøyta en gang ble brukt til jule-handletur til Nordøyvågen, fra Eia var det pappa og Arthur på Skrubbhågen som var med. Det var både vind og snøslaps, advents-mørke og dårlig sikt. Det forløp ikke helt bra, på heimturen  gikk de seg oppe et sted innom Hjartøya. For å komme seg av og ikke bli stående der til påske, begynte de å lempe over bord alt som lempes kunne, og der gikk kjelken min. Den fine kjelken som pappa hadde snekret, med ståldrag riktignok men liten og lett. Han hadde den med for å dra varene fra Tomsvik og de 4-5 km heim. Jeg savner den fremdeles.

Nå så jeg i været, det gjorde bestefar også men vi snakket ikke om det. Når jeg skulle på do passet jeg meg for stigen som sto lent mot fjøsveggen like ved do-døra, det kunne bety ulykke og den visse død og gå bak den. Og så den ufordragelige kråka, sa den kra tre ganger etter hverandre var det et dårlig tegn. Det var masse kråker så jeg tellet og tellet. Lovise, som bodde på andre side av veien hadde ei katte men den var heldigvis ikke svart. Hadde det enda vært sommer for da visste jeg at det ble uvær om kyrne kom tidlig heim fra beite. Prestekrager fantes heller ikke: elsker – elsker ikke  hadde vært lett å bytte ut med blåser – blåser ikke.

Dagen kom og hadde uværet med seg. Nei, no va han stygg…sa de, gubbene og drøyet det litt utover morgenen. Og når en fisker sier han e stygg da er det et satans vær, for meg var det bare å resignere:
La fare hen, la gå
du kan ei bedre få
en drøm har dog sitt hjerte hatt
og så den dype sorte natt!

Sjona er et havstykke som er best å oppleve fra land. Det er djupt og svart og havsens bunn finnes et sted langt der nede. Havsens bunn-havsens bunn! Pappa var ram til å fortelle eventyr, med overbevisende stemme slik at man glemte at det var eventyr. Kverna som står på havsens bunn og maler salt hadde han fortalt utallige ganger, så der hadde jeg snappet opp uttrykket og det plaget meg alltid når jeg var i båt.

Hva finnes der nede? Mamma hadde riktig nok hørt om noen som hadde sett en druknet mann som satt på en stein og støttet hodet i handa. Men det var på Kvarøyfjorden, et godt stykke nordom Lurøy.

Å komme seg om bord utafor Strengjerdet var en halsbrekkende øvelse, takk og pris så fikk bestefar slengt meg over ripa med livet fremdeles i behold.

image

Sjona. Lurøy i det fjerne.

Men verre skulle det bli. Da vi rundet Lomøyodden var vår skjebne beseglet, da gikk vi rett nedover mot havsens uhyggelige bunn. Underlig nok slet vi oss opp igjen til den høyeste topp bare for å rase utfor på nytt, denne gang sidelengs. En av brødrene sto til rors. Heldigvis var det ingen som plystret, det var vind nok slik det var, bestefar hadde dessuten pipa i munnen der han sto i den åpne styrhus-døra og krampholdt en hysterisk, hylende unge. Hver gang båten la seg over så jeg rett ned i den frådende blåmyra, for skrekkslagen til å spy men ikke til å hyle.

Slik stampet vi oss fram, de trøstet meg med at de skulle gå punj Kolsholman, der var bølgene som regel mindre, og gjennom Sjonøysundet..

Bestefar rodde meg og min lille bagasje i land på Sørneset, en odde som stikker ut i havet fra Svinøy. Der var jeg like godt kjent som heime i stua så det var ikke noe problem. Men bestefar fikk et problem da han et par timer senere tok fram kartet. Der sto Sørneset avmerket som en holme og den stakkars mannen trodde jeg gikk der i vind og kav. Så fort de kom til et sivilisert sted hvor det nå enn kunne være, måtte han komme seg i land og få lånt en telefon. I Svinøya hadde de ikke telefon så han ringte heim til oss, og da var det ikke annet å gjøre for min far enn å ta beina fatt, en times gange. Han kom med ei lysende petromaks-lampe i neven, eneste mulighet til å se hvor han gikk over Svinøyhågan og stokk og stein. Jeg husker ikke hva han sa da han kom inn døra, men av blikket hans skjønte jeg at han ble lettet over å se meg sitte der. Jeg forsto også at han hadde det travelt med å komme seg heim igjen, til mamma som satt der i spenning med sin engstelse.

2346467_h19ec9303d3693d7d4120_v1358717018_647xFiskebåter

Kanskje ikke min skyss, men de ligner……

Og de som skulle til Lofoten? De kom seg både fram og tilbake.

 

 

Takk for i dag. Neste innlegg søndag 3. juli.

 

2 kommentarer til «Sjona – Stormenes hav.»

  1. Ja hvem husker ikke Sjonhavet. Galskap, og ingen hadde redningsvest. Men det gikk bra, alle gangene. Kanskje var ikke bølgene så store likevel .
    Jeg trives ikke på havet. Det bunnløse svarte, med både Drauger og saltkverner…
    Supert skrevet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *