Det å skrive om en hendelse som ligger så langt tilbake i tid, er ikke bare krevende – det er nesten som å åpne en gammel kiste full av minner. Noe kan tas fram i lyset, annet bør kanskje forbli skjult. Men denne historien …den har gnagd seg fast. Og grunnen vil dere sikkert skjønne etterhvert som dere leser og får innblikk i mitt vanvittige påfunn.
At jeg nå i det hele tatt kom i tanker om denne dagen, skyldes at et av mine oldebarn fikk ny barnehage i høst, og blir fraktet fram og tilbake på sykkel, el-sykkel. Hun har sin egen tilhenger med luxuriøs innredning, sikkerhetsseler og hjelm. Et rullende palass.
Da slo minnene tilbake – til en sommer for lenge, lenge siden.
Nå skrur vi tiden tilbake til 1957, nærmere bestemt juli. Jeg var høygravid, med termin i slutten av august. Min kjære svigerfar gikk så alt for tidlig bort den 13. juli, og sorgen lå som et lokk over familien.
Jeg og mine 2 barn, 1 og snart 3 år, var hos mine foreldre på Lurøy da dødsbuskapet kom. Det var bare å pakke snippeska, ta første lokalbåt til Nesna og buss inn til Mo.
Det var mye fint vær den sommeren, og noen dager etter begravelsen bestemte jeg meg for å ta ungene med til Lille-Alteren for å bade, ei mils vei. Vi kunne badet i elva, det gjorde mange andre, men for en øyværing som meg så gav det ingen mening å bade uten i sjøvann.
Veien til Alteren var «hovedveien» mellom Mo og Nesna. En vanlig grusvei, uten kanter så vidt jeg kan huske.
Framkomsmiddelet var sykkel.
Sykkelen har foresten sin egen historie her inne: Til Sankte Hans er der latter og dans…
Nå var den velbrukt og hadde sett sine beste dager. Kvelden før lå jeg på kne i grusen og lappet slangen i bakhjulet.
Men neste morgen var lasten klar: 2 unger, mat og drikke, håndklær, bleier (engangs fantes ikke)…og en mor i 8. eller skal vi kanskje si 9. måned.
Ettåringen plasserte jeg i en kurv som hang på styret. På bagasjebrettet hadde jeg en liten barnestol beregnet til det bruk. Sikkerhetsforanstaltning var magebelte og fotstøtte. Ingen hjelm, ingen refleks, ingenting annet enn trua på at dette gikk bra. Min stakkers datter ble nedlesset i ting og tang der hun satt.
Så tråkket jeg avsted!
Veien foran oss glitret i sola. Den var som sagt gruslagt, med småstein, hjulspor og hull her og der . Selv om trafikken ikke kan sammenlignes med dagens, var det da noen biler i hver retning, og støvskyene sto høyt til værs.
Men ungene var blide og fornøyde, pludret og sang der de satt. I motbakker måtte jeg ofte leie sykkelen.
Når jeg tenker tilbake, for en uansvarlig ting å finne på. Det er mange bakker, både oppover og nedover. Tenk om bremsen hadde sviket, om kjedet hadde hoppet av, det hente jo av og til. Et hjul kunne ha punktert. Jeg kunne begynt å føde. Herregud, jeg blir helt svett.
Så mye bading ble det nok ikke, alt tatt i betraktning. Ikke så mye at det forsvarte en sånn hasardiøs ferd med nesten 3 unger og meg selv, på en skranglete sykkel.
Heldigvis endte det godt. Noen uker senere, den 26. august kom tredjemann til verden. Det ble en lett fødsel. 2-3 timer så var det gjort.
Men det å se mitt oldebarn med hjelm på hodet, trygt spent fast i en tilhenger når hun skal ut på veien, sender en bølge av lettelse gjennom hele meg. For nå skjønner jeg endelig hva jeg risikerte. Jeg vet hvor nær jeg var kanten…!
Ps. Mitt første og eneste forsøk på photoshop, falt ikke helt heldig ut. Men jeg fikk i alle fall plassert en kurv på sykkelstyret. Sykkelen er helt identisk med den gamle min, bare at den var lysegrønn.