Måned: juli 2026

For ikke lenge siden skrev jeg om å tenke. 

Hukommelse er også en viktig egenskap som jeg har tenkt å si noe om nå.

Jeg har levd i 91 år, og har ikke tenkt å be om unnskyldning for en eneste bit av det.

Hukommelsen min er mitt siste private territorium – et sted der fortiden min lever i beste velgående. Uavhenging av hvor mye verden utenfor forandrer seg.

Å skrive dette essayet er min måte å holde fast på meg selv, på alt jeg har sett, følt og lært, før alt sammen til slutt blir til stillhet. 

Jeg vil begynne med noen erindringer fra de første fredsårene.

KRIG OG FRED

Jeg er født i 1935. På øya Tomma på Helgelandskysten.

 På øya Dønna tvers over fjorden, var et kystfort under krigen. Da tyskerne kapitulerte ble masse forskjellig lempet på sjøen, bl.a flere sink-forete trekasser, fylt med ammunisjon. Noen drev i land, men mange ble nok plukket opp av befolkningen.

Min far fant en god del patroner til kanoner. De var av messing, flaskeformet ser jeg for meg, men det er mulig noen hadde sylinderform. I enden satt en kobberfarger kule, prosjektil eller hva det nå heter, den var i alle fall ikke rund. I et barns øyne var de veldig store, og kanskje derfor dette sitter som klistret i mitt minne. Jeg tror nok de måtte være 35-40 cm høye.

De var lagret i svarte trekasser med litt sjablongmalt tekst i en gulaktig farge. Kassene var som sagt foret med sink, hadde bærehåntak av metall eller hamptau, beslag av tre, og lukket med solide lås.

Også flere kasser med krutt var på ræk.

Alt som var mulig å få tak i, ble samlet sammen i de dager. Det være seg kopper og kar, treverk, kart, ja til og med uniformer. Jeg har minne om noen store kvadratiske bokser, fylt med kjeks. Om de kom sjøveien eller på andre måter, kan jeg ikke si.  Etter fem år med streng rasjonering, var det behov for alt. Jeg sydde bl.a skjørt til en yngre søster, av stoff fra en paraply som jeg fant i fjæra.

Men det var denne ammunisjonen:

Kruttkassene tok bygdas unge menn og bar et stykke bort fra bebyggelsen, tømte i en stor haug oppe i lia. Så satte de fyr på. 

Det ble litt av et bål. Et ildhav som sto rett til vers. Men det tok ikke lang tid før det slukket. 

Kruttlukta derimot, lå som et lokk over bygda i lange tider.

I dag ville nok en slik destruksjon blitt utført av spesialpersonell.

                           Stedet hvor kruttet ble brent: 

Messingpatronene plukket min far fra hverandre. Han må sikkert ha visst hva han holdt på med siden det ikke gikk galt, så mange som han hadde.

Mange så på ammunisjon og annet etterlatt krigsmateriell, som en resurs, ikke bare som avfall. Messing var verdifult, da som nå.

Bunnene løsnet han fint og forsiktig ved hjelp av baufil. De var tunge og egnet seg perfekt som stabil sokkel for alle bordflaggene han laget. Han loddet messingstenger til bunnene, men de små flaggene han trengte, var ingen enkel sak å få kjøpt. Jeg kan huske at disse bordflaggene var populære til utlodning i ungdomshuset og i foreninger.

Noen av messinghylsene ble til blomstervaser.

                            Noe slikt ser jeg for meg: 

De svarte trekassene var ettertraktet, solide som de var. De kunne brukes til oppbevaring av alt mulig.

Hos oss ble en slik kasse brukt til oppbevaring av brødbakst. Vi var en stor familie og min mor bakte brød stadig vekk. Kassen sto kjølig plassert på uthusloftet, uinntakelig for både mus og insekter.

Litt rart å tenke på: Den svarte kassen, med tyske bokstaver og tall fortsatt synlige, nå fylt med hjemmebakte brød i stedet for granater. Fra å være et redskap for krig, var den blitt en del av hverdagen og familiens husholdning. 

                              Eksempel på ammunisjonskasse: 

Langs kysten drev det hornminer, fortøyningsminer med horn. Slike som hadde slitt seg under uvær mot slutten av krigen. Enkelte eksploderte når de traff holmer og skjær, og drønnet hørte vi lang vei: takk og pris, ei mine mindre. En del ble uskadeliggjort av militære mine-eksperter. Samtidig finnes det lokale historier om fiskere og kystfolk som – med stor risiko – tok hånd om slike miner selv.

Min far hadde på den tiden, etablert et lite mekanisk verksted på Lurøy. Miner som var ufarliggjort ble mange ganger levert inn til han, for å få denne svære jernkula delt i to. Da ble det to store halvkuler som var praktiske til barking av fiskeredskaper. Han laget også stativ av smijern som halvkulene sto stødig i.

Før nylon kom, ble garn av bomull eller hamp, barket i en varm blanding av vann og barkekstrakt, eller kobberholdige inpregneringsmidler, for å gjøre de mer motstandsdyktige mot råte. At han laget stativer, gjorde at det ble enklere å fyre opp et bål på undersiden, for å varme vannet. Noen murte opp stein for å holde karet på plass. Jeg tenker at dette er et godt eksempel på kreativitet og oppfinnsomhet som preget mange håndverkere og mekanikere i etterkrigstiden. Min morfar hadde i sin tid, et stort notbruk. Jeg hørte ofte min mor snakke om den tunge jobben med barking av garn,  i hennes ungdom.

                              Desarmert hornmine utenfor verkstedet hos min far: 

Samtidig er det viktig å huske at desarmering av miner var ekstremt farlig. Mange mennesker omkom eller ble hardt skadet under slike forsøk. At lokalsamfunnet likevel gjorde dette, vitner om både mangel på utsyr og at materialene hadde stor verdi.

Jeg tror jeg avslutter her. Ikke fordi hodet er tomt, men fordi sorteringen er ganske krevende.

.

JEG TENKER, ALTSÅ ER JEG

Til min 91-årsdag forleden, fikk jeg en interresant bok som heter: Maskiner som tenker – Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens. (Inga Strümke)

Da dukket denne setningen brukt som overskrift, opp i mitt hode, mest som en protest. Velbrukt i ungdom – og skoletider.

«Cogito, ergo sum» er en av filosofiens mest kjente setninger, sagt av en fransk filosof ved navn René Descartes i 1637.

Det er jo litt rart, mildt sagt, og lese om veien til kunstig intelligens som egentlig startet lenge før jeg ble født.

Og ikke bare kunstig intelligens foresten, det har jo vært en utrolig reise disse 91 årene. Den største teknologiske utvikling i menneskets historie.

Og jeg har mange ganger tenkt på hva som har gitt størst inntrykk. Telefon fikk vi inn i vårt hjem da jeg var 5-6 år. Talestasjon ble den kalt. Eneste telefonen i bygda, og folk måtte til oss for å snakke. Den hadde sitt eget rom, en boks på veggen og mikrofon i ei snor. For meg som barn hadde den vel ingen annen betydning enn at jeg ble sendt med beskjed rundt omkring, hvis noen andre i bygda var tilkalt til en samtale. Telefonen var stengt om natta, på søndager og store deler av dagen.

Under krigen ble flyalarmer meldt over telefon, og slike beskjeder ble ikke overlatt til barn, da måtte foreldrene mine selv avsted. 

Radioer var det få som hadde, og under krigen ble de beslaglagt.

Vaskemaskin var en enorm overgang. Slutt med lange timer med vaskebrett, hovne og oppbløtte hender, vond rygg. For ikke å snakke om skylling i masse rent vann etter vasking, tørkesnorer…for et slit.

Oppvaskmaskin var også kjærkommen, men ikke like viktig syntes jeg.

Og så fikk vi TV, en stor tids-øder. Da var det kanskje bra man hadde fått  maskiner som tok både oppvask og klesvask.

Men det aller verste og mest sjokkerende jeg har opplevd i min tid, var utrullingen av internett. Jeg var en stor motstander som syntes at mennesket ble gjort overflødig på så mange områder, alt ble for lettvint. Før måtte man slå opp i tunge leksika, lete i kart eller gå på biblioteket. Treffe folk.

Man skrev brev for hånd, la i konvolutt og satte på frimerke. Leverte det i nærmeste postkasse eller til landpostbudet.

Man gikk i banken for å betale regninger, snakket med levende mennesker med kunnskap om det de drev på med, og kanskje fikk man med seg noen gode råd om sin økonomi.

Når alt blir tilgjengelig med et tastetrykk, kan det føles som man mister litt av sjelen og sjarmen i hverdagen. Det som før var en opplevelse ble til et trykk på en skjerm.

Jeg mener den største endringen kom på begynnelsen av -90 tallet. Jeg var ansatt i el lite livsforsikringsselskap, og alle  polisene skulle digitaliseres.

Det var en helt vanvittig omstilling.

Vi måtte endre hele måten vi jobbet på. Bort med svære ringpermer, tariffer i bokform, regnemaskiner, og til dels både skrivemaskiner og sekretærer. Nå skrev man brevene sine stort sett selv. Den personlige kundekontakten ble også mindre.

Datamaskinen var enorm. Tror de kalte den «stormaskin». Den sto i et eget rom på hovedkontoret, og måtte kjøles ned med store vifter. Dit var det ingen som fikk komme inn, det minste støvkorn kunne forårsake ødeleggelser, fikk vi inntrykk av…og det bråket noe forferdelig.

På avdelingskontorene hadde vi en skjerm på deling. Vi hadde ingen spesiell opplæring. I alle fall var det så mange nye ord og benevnelser, at man gikk helt i surr. Man ante ikke hva de forskjellige knappene gjorde. Et lite feiltrykk kunne føre til kullsvart skjerm eller en mengde feilkoder. 

Da var det ingen vei utenom, man måtte ringe eksperten på hovedkontoret og få forklart bruken av de forskjellige dingsbomsene. Og så kanskje du fikk spørsmål tilbake, om du hadde forsøkt å tømme bufferen. Bufferen? Hæ?

Stakkars mann!

For det meste en tålmodig kar, men det kunne nok hende at ikke alt som kom gjennom telefonrøret, var datatermer.

Det var mye frustrasjon men også mang en god latter.

Men internett var kommet for å bli, og jeg er fremdeles usikker på om vi ikke beveger oss i feil retning. På nettet er det vanskelig å se hva som er sant og hva som er løgn. Det skaper et skille, tror jeg, både mellom folk og nasjoner.

Til og med krigføring er blitt digital.

Alt skal gå så fort idag. Menneskelig ettertanke og respekten for historie, blir overkjørt av raske historier og klikk på en skjerm.

For å få en avslutning på min mimring, kontaktet jeg KI. Jeg ba om hjelp til å sette ord på tråden mellom filosofens utsagn og fysikerens.

Og her er svaret. Som jeg skulle sagt det selv! :

Tråden mellom disse to utsagnene handler om det aller dypeste spørsmålet i menneskets historie: Hva er det egentlig som gjør oss levende og unike?

Når vi kobler filosofen René Descartes sitt berømte sitat med tittelen på boken du leser, oppstår det en fascinerende bro over 400 år med tenkning:

• «Jeg tenker, altså er jeg» (Descartes, 1637): Descartes mente at det eneste vi kan være helt sikre på, er vår egen eksistens, fordi vi er i stand til å tvile og tenke. For ham var tanken selve beviset på at vi har en sjel og er levende mennesker.
• «Maskiner som tenker» (Inga Strümke, i dag): I vår tid har vi laget maskiner som etterligner denne tenkningen. De løser oppgaver, skriver tekster og svarer oss som om de har en egen hjerne.

Den store tråden (og det store problemet):

Hvis menneskets eksistens bevises av at vi tenker, hva skjer da med oss når maskinene også begynner å tenke?

Svaret er nei. Maskinen tenker i form av koder og strøm, men den mangler menneskelig bevissthet, opplevelser og følelser.

Tråden mellom utsagnene viser at teknologien har innhentet filosofien. Før var tenkning det som skilte oss fra alt annet. I dag må vi finne ut hva som gjør oss menneskelige, når tenkningen ikke lenger er vår alene.

NB! Noen setninger fra KI’s lange utredning, har jeg fjernet.