Kategori: Tid og forståelse.

… sier Bjørnstjerne Bjørnson i diktet Venevil. Kan hende var det samme tanker Munch hadde da han malte «Livets dans”.

St. Hans, en av årets mest magiske kvelder, tid for fellesskap og tradisjon. Det er historier om hekser og troll, og legger du noen markblomster under hodeputa når du går til sengs, vil du drømme søte drømmer om hvem din elskede vil bli.

Da jeg var 17 år, kjøpte jeg meg sykkel til St.Hans. Da hadde jeg spart i 10 år.
Den dagen jeg begynte på skolen, fikk jeg nemlig sparebøsse og bankbok med 10 kr. fra min kjære tante og gudmor. Det var krig og vi bodde på ei lita øy, så det var enkelt å spare, om man bare hadde hatt noe å spare…

Sparebøssa var av metall, lys grønn og oval. Den hadde et emblem på en side, «Mo Sparebank» sto det. I den ene enden var det et rundt hull for optimister, hvor man kunne putte inn sammenrullede sedler oj, oj.
I den andre enden var det en slags sprekk øverst, den var for mynter. Inni den sprekken var det ei tunge som også var av metall, så når 5-øringen ble puttet inn ble den svelget med et tydelig «klakk».
Husker en gang jeg var i Mo Sparebank og fikk den tømt. Skulle ønske jeg husket navnet på den koselige damen som tellet pengene mine. Ett-øringer, to-øringer…Det var både fem- ti- tjuefem- og femti-øringer. Så kom man til sedler. 1 kr sedler ble kalt «uslinger».

Da krigen sluttet, flyttet vi til en annen øy med tilgang til 2 butikker. Og da meldte straks behovene seg, som vi tidligere ikke visste om. Bygdekino var også noe nytt.
Stadig måtte sparebøssa yte forskudd. Optimisthullet var bare å glemme. Men ut fra kjeften derimot… Det ble ristet og ristet, og med en tynn kniv, bordjunge som farsan sa, der var det muligheter. Man kunne holde ned tunga, den i sparebøssa, altså, og snu den oppned og riste ut noen coins. Siden det var sykkel som var målet med sparinga, ble jeg kuet av anger hver gang.
Og sparebøssa led en ublid skjebne. Den ble mer og mer skranglete, ja til sist var tunga like løssluppen som på ei veltrent husmorlags-kjerring.

Men med hjelp fra et par sommerjobber og velvillig bistand fra foreldrene, ble det sykkel til slutt. Lysegrønn som sparebøssa, DBS halvballong damesykkel.
Endelig kunne jeg sykle til Torsdalen, hvor det var latter og dans på Sanktehans.

Kelneren lot den gyldne vinen sakte flyte ned i glasset mitt, som om han ønsket å la hver dråpe hviske sin historie. Fra en duggvåt flaske Vernaccia di Gimignano, ble tankene mine ledet mot sol og varme strender. Da han forsiktig satte ned flasken, møtte jeg blikket hans og spurte nysgjerrig om hva han visste om denne vinen.

Jeg tror han må ha hatt et entusiastisk forhold til Toscana, kanskje derfor han anbefalte akkurat denne vinen. Han fremhevet spesielt småbyen San Gimignano, som også var kjent for verdens beste iskrem.

Men det finnes en annen hvit italiener som også kommer fra Toscana, og som kanskje er mer utbredt en vinen derfra, nemlig hønserasen Leghorn, i Norge kalt Hvit italiener. De er jeg oppvokst med.

I en annen tid, et annet sted…

Det hadde seg slik at hele familien var bortreist noen dager, og jeg som den eldste i flokken fikk, sammen med ei kusine, ansvar for hus og heim, ku og masse høns. Det var i 1948 og vi var i 12-13 års alderen.

Vi bodde på ei øy og hadde ikke strøm eller innlagt vann.

Mamma hadde bakt brød før de dro, fersk fisk hentet vi som vanlig fra havet, og frisk melk fra kua morgen og kveld. Vi plukket blåbær borti bakken, og hadde verdens beste pålegg. Om vi fikk lyst på en kjøttmiddag, sa hun at vi kunne slakte et par hanekyllinger.

Og det gjorde vi!

Tidlig på søndagsmorgenen begynte vi å gjøre oss klar. Det måtte foregå utendørs på grunn av blod, fjær og annet søl, så både huggestabbe og øks ble flyttet et godt stykke unna. Min kusine skulle holde kyllingen og jeg svinge øksa. Det var ikke bare, bare…skal jo helst få skilt hodet fra kroppen med ett hugg, uten å ta med noens fingre. En slik avrettelse forårsaker også mye skrik og skrål, og jeg skal la være å gå i detalj, men hadde vi bodd litt nærmere kirka, ville nok spetakkelet ha blitt overdøvet av kirkeklokkene som ringte på denne tiden.

Slaktene ble ribbet, flådd og partert. Renovatøren, måsen, tok seg av resten, mens vi tok kjøttet med inn for å koke det. Bar inn nok ved og fyrte opp i komfyren.

Kjøtt er kjøtt, tenkte vi nok, og laget en god porsjon brun saus som ble smaksatt med salt og pepper, la kjøttbitene i og lot det putre mens vi kokte poteter.

Bon abetitt!

Etterskrift: Det kom senere for en dag, at det var italiener-inner som havnet i gryta.