Hon dansade en sommar.

Skoleferie kan være kjedsommelige greier. Etter et år på realskole i storbyen Mo i Rana hadde jeg blitt vant til det urbane liv, kino, venner, butikker du ikke hadde råd til å handle i, jenteklubb hos Carla Grønbeck  håndarbeislæreren, og mye annet. Heime på Lurøy skjedde det ingenting ble jeg plutselig klar over. Eneste utskeielse var å sitte på kjøkkenet å lytte til radioen som sto på ei hylle i kroken. En tidlig på natta syssel når alle var gått til sengs, snurre på søkeren i håp om å få inn litt annen musikk enn Davy Crocket med Arne Bendiksen, eller kanskje et eller annet med radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting etc.
Natta var reddet om du klarte å få inn Luxemburg på kortbølgen og kanskje strømmet Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye, bye love med Everly Brothers ut av eteren, iblandet knitring og sprak. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong med What a wonderful World. Helt til mamma kom og gjorde oppmerksom på at det var natt og at det måtte bli fred i huset.

Av og til kom Bygdekinoen og rigget til filmfremvisning på ungdomshuset. Var vi riktig flink å snakke for oss, kunne det hende de hadde noe dansemusikk de fortsatte med når filmen var slutt.

Sommerjobb var noe man nesten ikke snakket om, for det fantes ikke. Ei ukes tid eller noe sånt hadde jeg hjulpet drengen i Lurøygården med melkinga, forpakteren som var hans bror hadde ferie. Har glemt hvor mange kyr det var, men en del….Det gikk ikke bedre til enn at drengen satt på en kalv-stakke og fortalte dritt-vitser mens jeg melket. Vi lo veldig mye og halve dagen var gått før kyrne kunne slippes ut på beite, de fikk ikke mange timer i det fri før de måtte inn igjen.

En annen jobb jeg hadde hatt…jobb og jobb. Det var den tiden av året når bladene faller og skogen fargelegges i rød/gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst og drømmen om sol og varme fremstår som en visjon…..potetFERIE. Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tror vi fikk en femmer pr. dag og fri kost. Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad på Langveien. Han var ingen storbonde men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien. Det jeg husker best fra denne jobben var Konrads filosofiske forestilling om pauser, det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden. Sikkert til irritasjon både for familie og ikke minst kolleger, jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss. Bedre kan det ikke sies.

imageKaiet på Lurøy. Fotograf ukjent.

Men det dukket faktisk opp en jobbmulighet. Min far fikk vite at Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting og trengte ganere. Jeg og ei jente ved navn Marion kom inn som et av  lagene.

https://snl.no/ganing

Hovedregelen var at all sild skulle ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.
Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa. På Mo hadde «svenska synden» kommet rullende over grensen like før ferien, det var filmen Hon dansade en sommar.
Ikke noe for Pettersen, det var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til kino-kontrolløren.
For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…..Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson , hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele verden. Jeg rødmet på hennes vegne.
Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han.  Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.
Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.
Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter.
For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven.
Ei tønne med pent fl0lagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.  What a wonderful World.

imageDårlig arbeid.

Takk for i dag. Neste innlegg 21. august.

Geita hennes Perorste.

Perorste er navnet på en kvinne. Slik ble det i alle fall uttalt. Jeg har ofte lurt på dette navnet, vedkommende som ble titulert slik var eneboer i et lite hus i Tomsvik. Kanskje hadde hun vært gift med Per Olsen en gang, på dialekt Perorsa, og at hun var en ting som tilhørte han, hørte Perorsa te. Eller om Perorsa hadde vært hennes far og at hun var gammeljente. Hun hadde nok et navn fra dåpen, men det har jeg aldri hørt. Foruten sitt lille hus eide hun ei geit.
Enkelte personer blir offer for en oppmerksomhet som de sikker kunne tenkt seg å være foruten. Slik var det også med Perorste. Ungdommer elsket å erte henne med å kaste grus eller snø på vinduet, og når de hadde plaget henne lenge nok, rev hun opp den lille døra si og kom ut med baksiden fram, for og si det sånn. Kastet stakken over nakken, flerret ned det som var under og klappet seg på bare messingen til de fremmøtte.

Da jeg startet på mitt 2. skoleår ble jeg ikke lenger boende i Husby. Jeg nærmet meg heimen og ble inkvartert på Remmen i Tomsvik hos Agnes og Karl Vold. Det ligger midt mellom Tomeidet og Husby.
Deres datter Ragnhild skulle begynne på skole det året, bra for oss begge å slippe å gå helt alene den lange veien. Gidtske-godset hadde ofte oksene sine gående på beite i utmarka. De svømte vel egentlig fra holmene utenfor, så det var best å være på vakt når vi kom ned Steinskaret og videre innover mot Moan. Vi følte oss aldri helt trygge, oksene var noen store beist og vi var små, det kunne bli mange og lange omveier i ulendt terreng før vi følte oss i sikkerhet.

Men det var alikevel geita til Perorste som virkelig fikk skremt oss. Den var mannevond, det visste vi, men den pleide ikke å gå i utmarka. Vi traff den på Moan. På motsatt side av veien der hvor det senere kom et ungdomshus, hadde skytterlaget en gang i sine velmaktsdager tatt til og bygge klubbhus. De kom aldri lengre enn til grunnmuren, og det gjorde ikke vi heller bokstavelig talt. Det var noen plankebiter spikret for det som skulle bli vinduer og dør men helt åpen mot den blå himmel. Det var en nedbørsfri og lun høstdag, heldigvis. Vegetasjonen rundt besto for det meste av store einkaver (enerkratt) med dyretråkk i mellom. Da geita plutselig kom brasende fram for å ta oss, var vi heldigvis så nært dette festningsverket at vi klarte å redde oss over muren.
Den var veldig utholdende. Tiden gikk men ikke geita så vi begynte med leksene våre. Jeg var viderekommen men Ragnhild skulle skrive æ, både store og små, linje etter linje. Hun skrev og skrev æ æ æ. Utenfor sa det mæ mæ mæ.
Udyret ble til sist hentet heim til melking og vi kunne ta fatt på siste etappe.

Etter juleferien gikk vi inn i året 1945. Både Ragnhild og jeg flyttet til Husby. Jeg fikk innkvartering hos Borghild Holte. Kan huske at hun laget «middag» også til kvelds fordi brødmelet var både dårlig og rasjonert. Fisk i alle varianter var veldig godt, 2 ganger daglig. Om kveldene hjalp jeg til med å rense edder-dun. Av alt jeg har syslet med i mitt liv, fremstår dette ennå som det kjedeligste.
Lite visste jeg om at dette var siste skoleåret mitt i Husby. Jeg var blitt varm i trøya og trivdes godt. Men vi skulle flytte…til Lurøy.

Vi flyttet, 2 generasjoner ble igjen.
IMG_3257 (2)
4 generasjoner kvinner. Oldemor, farmor, tante Bibbi med Ragnhild på armen. ( Bildet tilhører Ragnhild Malm, Lier)

Det var omtrent som å forlate de alle. Ingen hadde noe naturlig ærend til Lurøy, og om vi skulle til Mo var det ikke bare å gå om bord i skranglekassa Haarek, det fantes ingen raske forbindelser enda.

IMG_3258 (2)

Hadde jeg visst at disse befant seg under torva der jeg sprang og lekte hver dag, hadde jeg flyttet for lengst.

http://forskning.no/arkeologi-middelalderen/2013/12/dobbeltgraver-med-treller-uten-hode

Takk for i dag. Neste blogg kommer 11. juni.

Brev til min elskede…

Jeg har tidligere fortalt at vi hadde talestasjon. Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på  kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom.  Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, må jeg ta først.

image

En dag i slottonna. Bildet tilhører Paul Pettersen, Strengjerdet.

Mamma hadde ei yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna.  At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga.
Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og onkel Bjarne fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama?
De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?  Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta!  De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.

image

Pappa og 2 ungkarer, Wiggo i Øverstua i midten, Ole på Moa til høyre. (Bildet tilhører Kitty Nordvoll Lauritzen, Leknes)

Slottonn var en spesiell tid med mye aktivitet. Det begynte egentlig flere uker i forveien med å etterse og reparere ljåer og river, slipesteinen måtte ikke være tyngre å dra enn nødvendig, Josefine og Borghild på Moa kom for å bake flatbrød, de var noen resere. Om været tillot det ble bakstebordet flyttet fra sin vante plass i buret, og ut i nerhagen. Det var akkurat plass til de to og kjevle ved siden av hverandre. De utbakte leivene ble lagt i stabel og båret inn på kjøkkenet til steking. Etter at grua ble fjernet fikk vi en stor vedkomfyr med stekeplate på det største kokehullet, spesielt beregnet til flatbrød og lefsesteking.

Et halvstekt flatbrød ble kalt bakste-lefse. Det var fremdeles mykt; smurt med møss-smør var det en delikatesse som man skal lete lenge etter. (Møss-smør: etter at osten er skilt ut fra melka er det myse som er igjen. Når den kokes sammen og får en prim-lignende konsistens har man møss-smør. Tilsettes sukker og ev. vaniljesukker.)

Flatbrød ble som regel brukt til non. Frokost var i sju-tiden, middag presis klokka tolv, og nåde den husmor som ikke var i rute. Non klokka fire og kveldsmat når det var mulig å forlate slottmarka. Om man hadde tørr-høy som skulle berges kunne kvelden bli lang.

Til flatbrødet brukte man tjukk-melk eller tette.

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Tettemelk
Tette fungerer slik at man må ha en skje av den «gamle» melka i bunnen av skåla, og slå frisk helmelk over. Etter et døgn er den ferdig, fløten har samlet seg på toppen og melka er tykk og fin. Så tar man skjeen og visper den godt sammen til den blir seig, knuser flatbrød og blander i. Noen sukkerkorn på toppen gjorde susen, men det fikk man ikke hver dag.

Det var hyller festet under bjelkene i kjøkkentaket. Disse var beregnet til tjukkmelk-tallerknene. Når oppvasken var unnagjort ble fatene på nytt fylt opp med en klatt tette og ny melk og plassert på hyllene.
Kveldsmat var stort sett alltid grøt.

Middag kunne være stekt, salt flesk og poteter, betasuppe, fersk fisk eller spekesild. Eller kanskje stekt sild, nam. Kleppmelk (kleppsuppe) var ofte brukt, melboller som ble kokt i melk tilsatt litt salt. Men det var mange andre varianter.
Etter middag var det gjerne en liten pause i arbeidet. Karene kunne halle seg, (å nei, ikke sånt haill) i en krok eller i høyet på låven.

http://baatplassen.no/i/topic/93030-hvordan-f%C3%A5-mer-fisk-forklaringen-p%C3%A5-haill-viktig-%C3%A5-vite/

Men å ta for lange hall var lite populært, oldemor passet på. Da tok hun seg en tur ut på bislagtrappa eller i kjøkkenvunduet: Kara, no regna det i Havstein! (ligger på nord-vestsiden av Dønna. Vandve, Slapøy og Havstein) Når det regnet der var det ikke langt til tørrhøyet på Tomeidet.

Etter hvert trengte den nye tid seg inn i Nergården. Rakararjentene ble skiftet ut til fordel for slepriver.

IMG_3074

Ikke mye romantikk i en slik. Det ble kjøpt både slåmaskin, høyvender og annet, så slåttekarene ble også utfaset som det heter. Ingen spennende brev i utposten, heller ingen bankende unkarshjerter. Eia var blitt et lut-fattig sted.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag den 8. juni.

 

 

Da oldemor måtte vike for telegrafen.

IMG_3043

Min vakre oldemor, Inger Ellerine Benjaminsdatter. F. 8. februar 1848 i Ugelfoden, Herøy.  D. 2. oktober 1947, Strengjerdet, Tomma.

De første årene av mitt liv bodde også hun i gården på Tomeidet. Da var vi 4 generasjoner under samme tak. Hun må ha vært utrolig vakker, da dette bildet ble tatt har hun sikkert ingen tenner i munnen. Alle hadde hun trukket ut selv sa min far, og hun fikk aldri noe slags protese meg bekjent. Hun pleide å duppe brødskiven i kaffekoppen for hver tugge hun tok kan jeg huske.

Da bestemor og Peder flyttet til sitt nye hus på Strengjerdet ble hun med dit. Rommet hennes på Eia fikk Telegrafverket bruke da de skulle installere telefon. Oldemorkammerset ble telefonkammers, rart for hun var jo omtrent inngrodd i veggene der så sjelden som hun forlot rommet. Der satt hun og spiste kamferdrops av en fin boks overmalt med blomster i de flotteste farger. Boksen oppbevarte hun i kommodeskuffen der hun også hadde kokesjokolade med naftalinsmak. Det luktet naftalin i hele rommet.
Men av og til tok hun sine inspeksjonsturer og likte dårlig utviklingen rund seg: Å fysj-å fysj, det e berre urin (ruin)i kor eg ser. Hun hespet med seg sine lange, svarte skjørt og forsvant inn i kammerset sitt.
På veggen der inne hang en svart kjole på henger, fotsid som de andre kjolene hennes.  Denne hadde knapping fra navlen til opp under haka, og fra håndledd til albu. Det kunne jo hende en sjelden gang, at et streif av luft dro seg gjennom rommet og plagget beveget seg forsiktig der det hang. Da mente oldemor bestemt at man snart ville få «spør en døing». D.vs. at noen kom til å dø og at kjolen måtte brukes i begravelsen. Ikke rart at jeg er overtroisk.
Noen ganger satt hun på torv-kassen ved komfyren på kjøkkenet. Da hun en dag oppdaget at noe mørkebrunt, seigt stoff kom sigende sakte nedover ovnsrøret, stakk hun fingeren borti og smakte. Å fysj- å fysj og så for hun inn i sin hule. Gutta, min far og onkel Bjarne hadde satt øldunken sin til gjæring inntil skorsteinen på kjøkkenloftet, og der hadde det visst blitt fart i sakene. Å fysj-å fysj….

Telefon, ja. Det ble kalt Talestasjon, et slags knutepunkt for naboenes kontakt med utenverdenen og et viktig kommunikasjonssted. Under krigen helt nødvendig for varsling av flyaktivitet.
Sentralen lå i Husby og flere måtte dele linje. Tomsvik kom først, så vi, Finnvik og Sellot i den orden de lå i avstand til sentralen. Hver talestasjon hadde sitt signal slik at man visste når røret skulle løftes av.
Når noen ringte og for eksempel ville snakke med Ole på Moa, så ble noen (les jeg) fysisk sendt ut for å banke på døra hans og si at han måtte melde seg i telefonen klokka da og da, for noen ville snakke med han. Dette systemet var faktisk i bruk enkelte steder til ut på 80-tallet. Det samme om noen skulle ringe ut. Da måtte mamma ringe til Husby og si at hun hadde en samtale til kanskje Waldemar i Trondheim klokka fem.
Foruten selve telefonen, som bare var en kasse med sveiv på skrudd fast i veggen, så ble det laget et lite avlukke i ene kroken der inne, kalt boksen. Den var for de som skulle snakke. På Mo f. eks hadde de flere bokser, til og med en på gangen. Satt du der og ventet så kunne telefondamen plutselig skrike i høytaleren: Ålesund, Ålesund i boksen på gangen. Fantastisk for de som skulle snakke hemmelig kjæresteprat.

IMG_3224

Husby i mine dager.

Men sånt hadde ikke vi, og heller ingen abonnenter. De som skulle snakke kom til oss. Det var ingen dagligdags affære for folk, og noen tok det svært høytidelig. Som han som skulle etterlyse en kasse agnsild han hadde bestilt fra Sandnessjøen. Da han endelig fikk forbindelse med leverandøren, var dialekten lagt om til det uforståelige: Kommer sild hertil i morgen.
Sildesnurperne derimot var mer verdensvante. De kom trampende i sine silderist-sølvglinsende trebottninger for å melde om fangst. De leverte bl.a. til Vikholmen og måtte sjekke om ledig kapasitet. Dette var folk fra andre kanter av landet, Hardanger, Sunnmøre……vi skjønte knapt hva de sa. De hadde både epletrær og plommer ble det snakket om. Epler…hva var det for noe, det så ikke vi noe til før Johan i Valvika begynte med sine frukt-turer på slutten av 40-tallet. Med båt.

http://helgelandmuseum.no/archives/8959

Nå hadde vi plutselig fått hele verden inn i kammerset der oldemor før hadde vært enerådende, og godt var det. Radioene var jo beslaglagt, bortsett fra de som var bortgjemt i fjellhuler og beksvarte kjellere. Henning på Strengjerdet hadde sin inne i fjellet et sted. Der kunne han sitte og hutre og fryse for å høre nyheter fra London. Da krigen sluttet og han hentet den fram, var alle invitert til å komme og høre. Og tenk, iblandet skrap og skurring fikk vi høre Lyktemannen synge. Mamma og de andre damene var i ferd med å dåne. Jeg vet nå ikke helt…Trygve på Gropen hadde sveivegrammofon og ei plate havaii-musikk, det var mer i min smak.

 

Takk for i dag. Neste blogg onsdag 1. juni.