… sier Bjørnstjerne Bjørnson i diktet Venevil. Kan hende var det samme tanker Munch hadde da han malte «Livets dans”.
St. Hans, en av årets mest magiske kvelder, tid for fellesskap og tradisjon. Det er historier om hekser og troll, og legger du noen markblomster under hodeputa når du går til sengs, vil du drømme søte drømmer om hvem din elskede vil bli.
Da jeg var 17 år, kjøpte jeg meg sykkel til St.Hans. Da hadde jeg spart i 10 år.
Den dagen jeg begynte på skolen, fikk jeg nemlig sparebøsse og bankbok med 10 kr. fra min kjære tante og gudmor. Det var krig og vi bodde på ei lita øy, så det var enkelt å spare, om man bare hadde hatt noe å spare…
Sparebøssa var av metall, lys grønn og oval. Den hadde et emblem på en side, «Mo Sparebank» sto det. I den ene enden var det et rundt hull for optimister, hvor man kunne putte inn sammenrullede sedler oj, oj.
I den andre enden var det en slags sprekk øverst, den var for mynter. Inni den sprekken var det ei tunge som også var av metall, så når 5-øringen ble puttet inn ble den svelget med et tydelig «klakk».
Husker en gang jeg var i Mo Sparebank og fikk den tømt. Skulle ønske jeg husket navnet på den koselige damen som tellet pengene mine. Ett-øringer, to-øringer…Det var både fem- ti- tjuefem- og femti-øringer. Så kom man til sedler. 1 kr sedler ble kalt «uslinger».
Da krigen sluttet, flyttet vi til en annen øy med tilgang til 2 butikker. Og da meldte straks behovene seg, som vi tidligere ikke visste om. Bygdekino var også noe nytt.
Stadig måtte sparebøssa yte forskudd. Optimisthullet var bare å glemme. Men ut fra kjeften derimot… Det ble ristet og ristet, og med en tynn kniv, bordjunge som farsan sa, der var det muligheter. Man kunne holde ned tunga, den i sparebøssa, altså, og snu den oppned og riste ut noen coins. Siden det var sykkel som var målet med sparinga, ble jeg kuet av anger hver gang.
Og sparebøssa led en ublid skjebne. Den ble mer og mer skranglete, ja til sist var tunga like løssluppen som på ei veltrent husmorlags-kjerring.
Men med hjelp fra et par sommerjobber og velvillig bistand fra foreldrene, ble det sykkel til slutt. Lysegrønn som sparebøssa, DBS halvballong damesykkel.
Endelig kunne jeg sykle til Torsdalen, hvor det var latter og dans på Sanktehans.