Vi bodde på Tomeide, på gården min far var født fram til 1945. Der hadde vi såkalt talestasjon, om noen ville snakke med en av de andre i bygda, kom det beskjed til oss om at vedkommende måtte melde seg for samtale klokka sånn og sånn. Og en i huset måtte løpe med beskjed.
Men vi hadde også Poståpneri….eller, det var vel kanskje å ta litt hardt i. Postmannen kom en gang i uka syklende de 10 kilometrene fra Husby. Om vinteren måtte han gå på ski regner jeg med, sikker er jeg ikke men hvordan skulle han ellers komme fram? Posten til alle i bygda ble levert hos oss, men om det skulle betales for oppkrav eller kjøpes frimerker og lignende, måtte vedkommende selv møte opp. Vanlig utgående brevpost ble lagt i ei eske som hadde sin plass på kjøkkenhylla, innholdet ble plukket opp av postmannen når han ankom. Enkelt og greit.
Men foranledningen til den historien jeg vil fortelle, er min mors yngre søster som fremdeles bodde hos foreldrene heime på Onøy. Hun pleide av og til å være rakarjente hos oss i perioder av slottonna. At det kom fremmenjente til bygda skjedde ikke for ofte, i tillegg ei smellvakker ei. Tenker det var mange ungkarer som fikk problemer med fortøyninga. Ut på høsten en dag ramlet det et enslig brev ned i utposten. Det ble liggende der i sin ensomhet til plutselig pappa og hans yngre bror fikk øye på det. Håndskriften ville de ha kjent igjen blandt millioner. Ka f… De var i ferd med å sprekke av nysgjerrighet, hva kunne den karen ha i sinnet ved å skrive til dama? De surret rundt den strategiske eska som fluer rundt hestelorten. Snudde og vendte på brevet, hva kunne han ha skrevet om?
Poståpneriet var i ferd med å bli poståpneri i klartekst. Men så fikk de gudskjelov en god ide’, de skulle gjennomlyse brevet! De la det mot vindusglasset..nei, ingenting å se. Holdt ei tent parafinlampe bak uten at det hjalp nevneverdig. Men så endelig…lommelykta! De dro brevet fram og tilbake, frem og tilbake helt inntil lykteglasset, og klarte til slutt å tyde disse bevingede ord: Nu skal jig tage pennen uti min hånd, for at dyppe den i mit blækhus, og skrive nogle ord til dig. For jig, for jig har blitt så glad i dig, mens du var her i sommer.