«Dere gir bare lite når dere gir noe av deres eiendeler. Det er først når dere gir noe av dere selv, at dere virkelig gir. Kalid Gibran
Onkel Anfinn`s patefon.
Han var min mors onkel, men han ble kalt onkel Anfinn av hele familien. Jeg kan ikke vite hva han tenkte da han gav meg denne spilledåsen, men jeg tror det måtte føles som å gi noe av seg selv.
Helt tilbake til så langt jeg kan huske, beundret jeg grammofonen og ønsket at den var min, eller at jeg i det minste hadde en som lignet. Oppdratt som jeg var til ikke å drive tigging av noe slag, må jeg allikevel ha hatt et kroppsspråk som ikke var til å misforstå. Men det skulle gå mange år inn i voksen alder, før Anfinn tok sin Emma med seg i enerom til en seriøs prat, en gang jeg var på besøk, og resultat ses på bildet her.
Den bærer sterkt preg av å ha vært flittig brukt. Trakta er bulkete og vanskelig å feste, og selv om den ikke ser det minste mobil ut, har den gjort tjeneste som musikkanlegg både her og der langs norskekysten. Tidligere eier fortalte om en omflakkende tilværelse, både på storsilda, feitsilda, lofotfiske og sikkert andre steder. Det kunne gå både måneder og år uten at han visste hvor den befant seg, men den dukket alltid opp før eller siden.
Jeg fikk også overta platesamlinga hans. 5-6 steinkaker, som man sier. En liten men god vals med Ungarsk Rheinlænder på den andre siden, med trekkspill-viritiuos Henry Erichsen. En annen var Tout Paris Vals nr 1 og nr 2 av Waldteufel. Waldteufel var født i Alsace i 1837. Fra 25-års alderen var han hoffball-direktør i Paris og keisereinne Eugenies kammerpianist. Men han dugde like godt, og kanskje bedre som komponist med flere valser, og ble satt pris på så vel i fiskebåter som i keiserinne-kammer.
Anfinn skrøt veldig av at grammofonen hadde dobbel fjærkasse, men han glemte å si at den ene fjæra var av. Man må derfor sveive med forsiktighet. I bunnen av den fine kassen lå det, foruten ei eske med noen få grammofonstifter, en sammenbrettet Adresseavis med gotisk skrift, hele eksemplaret. Den hadde noen få brune flekker, noen dråper olje som hadde oppnådd denne fargen etter etter å ha ligget på samme sted i mange 10-år.
En gang kom jeg i kontakt med en pelementmaker som tilbød seg å fikse fjæra. Det klarte han ikke, men han satte andre spor etter seg – han kastet avisen!
Tenk om denne spilledåsen kunne snakke. Hvor mange låvedanser og bryggedanser har den ikke vært med på. I avkroker og lange fjordarmer hvor adspredelsene var ytterst få, var sjansen til å få seg en svingom på slitte kaiplanker noe som trakk både unge, og ikke fullt så unge over bakker og berg. Da ble kasjettlua hengt på knaggen for noen muntre timer, og frem fra kofferter kom både kvitskjorter og konfirmasjonsdresser. Finskoene som sjelden var i bruk, klemte både foran og bak. Luften fyltes av musikk, det var tonene fra Tout Paris Vals som strømmet ut av trakta. Litt raskere takt når man akkurat hadde trukket opp fjæra, kanskje…men roligere mot slutten. Fnisende og rødmende ungjenter fikk fiskergutten til å glemme både gnagsnår og slitne armer. Lukten av sjø og tang og fisk blandet seg med svettelukt, hårkrem og Nivea, – den vidunderlige Niveakremen fra den runde, blå blikkesken.
Men for å få litt sus i serken, som han sa, pleide gutta å være godt utrustet med et spesielt pulver. Det ble fremstilt av tørket brennmanet som ble knust til et fint mel, til bruk i påkommende tilfelle. Påkommende tilfelle var i særdeleshet bryggedanser. Dette pulveret utløste en intens og langvarig kløe om du var så uheldig å komme i berøring med det. Så derfor strødde de det på kai-plankene. Etter noen omdreininger etter både Tout 1 og Tout 2 og hvirvlende sommerskjørt, begynte det å virke. Sa han… onkel Anfinn.
https://www.facebook.com/notes/%C3%B8ystein-bentzen/da-onkel-anfinn-ble-torturert/10152987309482762/