En skjønnhetsreise.

Jeg tror min mor må ha hatt dårlig samvittighet for å ha født en datter med glatt hår. De somrene under krigen når jeg besøkte tante Bibbi på Mo, var det på forhånd avgjort at jeg skulle til frisørdamen å få gjort noe med det. Permanent var ikke gjort i en fei men tok flere timer, man lærte seg fort hvordan det var å lide for skjønnheten.
imageSånn så det ut, tilnærmelsesvis. Man kunne ta seg en røyk men det hjalp ikke meg noe særlig som ikke hadde fylt 10 år.

 

Foruten de tunge metall-spolene, eller kanskje var det porselen, og alle ledningene luktet det voldsomt av salmiakk, og ofte kom man heim med brann-blemmer i hodebunnen.

Men nå var det seriøse ting på gang. Jeg skulle konfirmeres og like viktig som det var for guttene å få sin første kasjett-lue, var det for jentene å få permanent.
Jeg ba om å få fri en hel dag fra konfirmasjons-skolen. Vår faste prest var sykemeldt så vi hadde vikar, han kom fra Bodø, liten og blid men ikke sikkert det hadde noen sammenheng. Det var undervisning i 2 økter hver dag, formiddag med presten, og ettermiddag med Harald Kvalstad som i tillegg til å være læreren vår, også var klokker. Dette pågikk i 3 sammenhengende uker og det var konfirmanter fra hele kommunen, 52 i tallet. Vanligvis fikk man hvert sitt eksemplar av Det nye testamentet, men reservepresten, Sivertsen var navnet, mente at det var for ingenting å regne, det var som en båt uten motor, så han ordnet det slik at vi fikk hver vår bibel.  En dag spurte han om det var noen av oss som hadde lest denne bok, fra perm til perm. Som nevnt var vi 52 stykker og med lett hoderegning finner en at den samlete flokk var i besittelse av 104 armer. Spørsmålet var ikke før uttalt så spratt den ene i været og akkurat denne ene var festet til min høyre skulder. Sivertsen nikket men sa ikke noe, guskjelov. Løgn eller sannhet, han ga meg i alle fall fri for å dra til Nesna å få permanent.

Vi hadde bestilt time hos fru Hilling Iversen, men først skulle jeg kjøpe meg kåpe i en butikk mamma hadde hatt telefonkontakt med en tid. Min far og jeg la ut på denne ferden som skulle ta en hel dag. Hva han bestilte vet jeg ikke, men han var i alle fall ikke hos frisørdamen.
Vi gikk fra Pettervika til Pollan tidlig på morgenen, 3-4 km for å ta bygde-ruta til Nesna. Det var Nord-Tomma, etter mine begreper en forferdelig båt som rullet som et eggeskall. Nå var det sommers tid og finvær og bortimot flatt hav.
Vel ankommet Nesna tuslet jeg meg opp til butikken og valgte meg en nydelig, dueblå ullkåpe, lett utskrådd med belte og stor krage, den rakk meg til mitt på leggen. Mitt første kjøpe-plagg noen gang. Jeg bar den store pakken mens jeg gliste fra øre til øre og nøt følelsen av å ha tatt et lite skritt inn i en ny verden. Og slik kom jeg inn i salongen til Hilling Iversen. Jeg ble øeblikkelig anvist plass i den elektriske stol og hun tok til å vikle håret mitt på mange, mange tynne spoler, det tok en evighet av tid. Når alle spoler og ledninger var på plass kunne jeg knapt holde hodet oppreist. Frisørdamen dyttet litt bomull innimellom og dæsjet rikelig av salmiakkblandingen sin på hver eneste rull. Så koblet hun til strømmen. Dærsken da ble det varmt, men som sagt jeg hadde lært meg kunsten å lide…
Det tok sin tid, hun la inn litt mer bomull mellom spolene og spurte hvordan det gikk.
Trinn 2 var hårvask, plutselig var salmiakklukta borte og jeg svevet i en verden av bare velduft og velbehag. Nå skulle den store og virkelige forandringen ta til!

imageDrømmen

Frisørdamen var blid og hyggelig, hun svinset og svanset og ble enig med seg selv om hvilke spoler som var best egnet i neste prosess. Hun skrøt litt av det gode permanenthåret mitt og jeg svarte jada, jada. Det jeg mente var bli nå ferdig, jeg var så spent at føttene ristet.
Med andre og lettere spoler kom jeg inn i tørketrommelen, den gikk ikke rundt men bråket veldig. Det blåste som en hel nordavinds-kuling.
Nordavind, ja… hadde ikke jeg sett at trærne utenfor huset hadde begynt å bevege seg? I skjønnhets-rusen hadde jeg ikke fått det helt med meg enda jeg visste jeg skulle til sjøs igjen. Både Litlj-Sjona og den store skulle tilbakelegges før jeg var heime.

Da alle en gang ut på ettermiddagen var ferdig med sine ærender og fikk karret seg om bord, var vi klar til avgang. Også jeg med min nye Hollywood-look måtte entre denne  simple farkost. Alle spennende nye dufter fra Hilling Iversens salong skulle brått forderves av oljelukt og etter hvert det som verre var.
Allerede mens jeg sto der på kaikanten og stirret utover Litlj-Sjona som allerede hadde hvite topper, kjente jeg at magen begynte å slå knute på seg. Jeg la plutselig merke til at jeg skalv i knærne, at bena mine var myke som strå. Det var da forbasket at det skulle blåse opp akkurat denne dagen, men det fantes ingen annen utvei en å ta seg sammen.

Jeg kalkulerte med at det var best å oppholde seg nede i salongen for å bevare frisyren, dessuten var ikke båtens rulling så merkbar under dekk. Men mine medpassasjerer forsvant raskt, også jeg stakk hodet opp i friluft av og til for ikke å bli sjøsjuk. Bølgene ble stadig høyere, og de som var på dekk våtere og våtere av sjøsprøyt. Plutselig startet et fryktelig spetakkel, noen skrek og jeg tenkte det var best å komme seg ut av salongen og opp slik at ikke jeg ble den eneste som gikk ned med båten.
Som tenkt så gjort, jeg klamret meg fast der det var mulig. Liz Taylor var for lengst glemt nå gjaldt det å redde livet. Det var Kåre på Langveien som sto til rors, og det var ikke første gang. Han kunne sette sjøbein den karen. Men nå hadde han stukket hodet for langt ut av styrhus-døra og ei vind-rosse hadde blåst av sted med kasjett-lua hans akkurat da vi hadde passert Svaleng.
For alt jeg visste kunne den være ny. Jeg hadde ikke lagt så nøye merke til den for slike luer hadde alle. Men selv om den skulle være kjøpt på Nesna samme dag, om ikke svettreima hadde en eneste liten flekk som bevis på at den hadde vært i bruk og den svarte lakk-bremmen var uten skjolder og riper… selv det var ikke nok til å sette livene våre på spill for å få tak i den. Lua viste seg av og til på en bølgetopp og han styrte båten etter, vi ble kastet i alle retninger. Foran beina hans i styrehuset lå den sjøsjuke svigermora. Hun skreik og spydde, skreik og spydde ut av døra, både i medvind, motvind og sidevinder. Noen gubber sto strategisk plassert med båtshaker i håp om å få huket lua der den ble kastet rundt på det opprørte havet. Kåre hyttet til svigermora som forstyrret konsentrasjonen hans: Hold fre, no hold du fre for fan. Jeg var glad for skrikene hennes, vi hadde noe felles der og da i vår redsel. Hun fortsatte med hylingen til skipperen syntes det kunne være nok, han tok bitte-litt ekstra i : Hold du itje din svarte helvetes kjeft, hiv eg deg over bord. Satans kjerring…
Det hjalp.

Lua gikk nok til bunns, det samme gjorde min nykjøpte skjønnhet.
image… og her er resultatet.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 7. august.

 

 

4 kommentarer til «En skjønnhetsreise.»

  1. Du skriv så godt Tordis, at eg ser for meg, permanent torturen og Nordtomma, den har eg reist med noen ganger. En sånn gramofon, hadde onkel Magne også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *