Hon dansade en sommar.

Skoleferie kan være kjedsommelige greier. Etter et år på realskole i storbyen Mo i Rana hadde jeg blitt vant til det urbane liv, kino, venner, butikker du ikke hadde råd til å handle i, jenteklubb hos Carla Grønbeck  håndarbeislæreren, og mye annet. Heime på Lurøy skjedde det ingenting ble jeg plutselig klar over. Eneste utskeielse var å sitte på kjøkkenet å lytte til radioen som sto på ei hylle i kroken. En tidlig på natta syssel når alle var gått til sengs, snurre på søkeren i håp om å få inn litt annen musikk enn Davy Crocket med Arne Bendiksen, eller kanskje et eller annet med radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting etc.
Natta var reddet om du klarte å få inn Luxemburg på kortbølgen og kanskje strømmet Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye, bye love med Everly Brothers ut av eteren, iblandet knitring og sprak. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong med What a wonderful World. Helt til mamma kom og gjorde oppmerksom på at det var natt og at det måtte bli fred i huset.

Av og til kom Bygdekinoen og rigget til filmfremvisning på ungdomshuset. Var vi riktig flink å snakke for oss, kunne det hende de hadde noe dansemusikk de fortsatte med når filmen var slutt.

Sommerjobb var noe man nesten ikke snakket om, for det fantes ikke. Ei ukes tid eller noe sånt hadde jeg hjulpet drengen i Lurøygården med melkinga, forpakteren som var hans bror hadde ferie. Har glemt hvor mange kyr det var, men en del….Det gikk ikke bedre til enn at drengen satt på en kalv-stakke og fortalte dritt-vitser mens jeg melket. Vi lo veldig mye og halve dagen var gått før kyrne kunne slippes ut på beite, de fikk ikke mange timer i det fri før de måtte inn igjen.

En annen jobb jeg hadde hatt…jobb og jobb. Det var den tiden av året når bladene faller og skogen fargelegges i rød/gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst og drømmen om sol og varme fremstår som en visjon…..potetFERIE. Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tror vi fikk en femmer pr. dag og fri kost. Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad på Langveien. Han var ingen storbonde men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien. Det jeg husker best fra denne jobben var Konrads filosofiske forestilling om pauser, det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden. Sikkert til irritasjon både for familie og ikke minst kolleger, jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss. Bedre kan det ikke sies.

imageKaiet på Lurøy. Fotograf ukjent.

Men det dukket faktisk opp en jobbmulighet. Min far fikk vite at Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting og trengte ganere. Jeg og ei jente ved navn Marion kom inn som et av  lagene.

https://snl.no/ganing

Hovedregelen var at all sild skulle ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.
Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa. På Mo hadde «svenska synden» kommet rullende over grensen like før ferien, det var filmen Hon dansade en sommar.
Ikke noe for Pettersen, det var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til kino-kontrolløren.
For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…..Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson , hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele verden. Jeg rødmet på hennes vegne.
Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han.  Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.
Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.
Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter.
For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven.
Ei tønne med pent fl0lagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.  What a wonderful World.

imageDårlig arbeid.

Takk for i dag. Neste innlegg 21. august.

2 kommentarer til «Hon dansade en sommar.»

  1. Takk igjen for et godt blogginnlegg. Selv om fotografen av bildet fra kaia på Lurøy var ukjent, var det mange kjente fjes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *