Learning by doing…

…eller motsatt, velg det som passer. Det gjelder bare å være kreativ nok og ikke gi opp. I gamle dager sa de Min tjener har og en tjener, han heter gjør det sjøl.

Min far var en utrolig oppfinnsom og praktisk innrettet person. Men, han var ikke villig til å gi deg mye hjelp før du hadde forsøkt alle utveier på egen hånd. Derfor hang jeg oppi nevene hans til stadighet for å se hvordan ting ble utført, spurte og grov. Omkvedet hans var at du er da ikke dårligere enn andre folk, det de har laget kan du også lage. Sånne ord gir selv-tillit, bokstavelig talt. Husker fra tiden på Tomeidet, når Olav i Øverstua og jeg hadde bestemt oss for å ha kappseiling i bekken, da dugde det ikke med en båt hver, vi trengte hver sin armada. Og hvem har en far som har tid til å bygge krigs-skip? Nei, det måtte vi nok ordne med selv, og om ikke de praktiske forståelser var helt inne enda, lærte jeg fort at det var bedre med en møbelstift heller enn en firtomspiker til mast, om skroget var en tynn treflis. Skulle det bli en tre-masting eller mer, var det best å slå stiften fra bunnen og opp, da ble tyngden lengst mulig ned og balansen bedre. Hvor mye spiker må ikke være tapt i den bekken….

Men, selv den beste kan ta munnen for full….

Strøm kom ikke til Lurøy før ut på 50-tallet, denne historien utspant seg i -55. Ho Gunvor i Olavika hadde fått seg vaskemaskin. Slike hendelser gikk ikke upåaktet hen, blant gode naboer deler man både sorger og gleder.
Nå var Olavika ikke akkurat Pettervikas nærmeste nabo, kanskje 1-2 kilometer unna. Det heftet ikke ho Gunvor fra å komme og demonstrere maskinen for mamma. Med vidunderet i en trillebår kom hun hes-blesende en dag, veien var både steinete, full av gress-tuster og med dype hjulspor.
Det var heller ikke bare enkelt å få den maskinen inn i 2. etage med en finurlig utvendig trappeløsning som vi hadde men, kjerringene var ustoppelige. Som en kuriositet må jeg nevne at det ikke var innlagt vann i Pettervika, det måtte bæres fra bekken, strøm var akkurat kommet.
image
Illustrasjons-foto.

Maskinen plasserte de midt på kjøkkengulvet og vann ble båret i bøtter og spann, varmet på komfyren og helt over i maskinen som ikke hadde varmeelement. Med nok vann, klær og rikelig vaskepulver i beholderen var det bare å trykke på knappen. En ny tid plasket bråkende inn på mammas kjøkken. Øynene skinte hos alle, var det ikke helt utrolig at man kunne få klesvaken så lettvint unnagjort?
Vrimaskinen besto av to gummivalser drevet med håndsveiv. De to ekspertene, hun som eide maskinen og hun som eide skittentøyet, fulgte nøye med.
Når de mente tøyet var rent, sveivet de det gjennom valsene og dett var dett. Men, skyllinga måtte gjøres på gammelmåten. Mens Gunvor ballanserte seg den lange veien heim igjen, med trillebår og vaskemaskin, bar mamma bøtter etter bøtter med vått tøy borti bekken, skyllet det, vridde denne gangen for hånd og hengte på snorer.

Farsan gjorde seg jo selvfølgelig opp diverse ideer om vaskemaskin, etter et overfladisk blikk på hva som foregikk.
Jeg bodde på Mo da, og travelt som jeg alltid har hatt det var jeg gift og vel forsørget, men var heime med min lille datter på knappe året. Og joda, da hadde han konstruert en vaskemaskin, motor med drivreim, rotor som bare gikk en vei inne på siden i maskinen. Beholderen han hadde var ganske mye større enn en vanlig vaskemaskin, og vannmengden måtte være deretter. Det gikk evigheter å få varmet opp alt det vannet på komfyren men, til syvende og sist var det klart. Masse Persil vaskepulver, ikke akkurat lavt-skummende ble hevet oppi sammen med det som skulle vaskes. Vi hadde ikke båret mer vann enn høyst nødvendig, det var langt bort til bekken og ei bratt trapp måtte forseres.
Mens spenningen steg blandt publikum, koplet pappa til strøm og så  var showet i gang. Og det skal sies, mye ble vasket den dagen. Når det kom tøy i beholderen trakk det til seg så mye vann at rotoren på langt nær var dekket, vannspruten sto helt opp i taket. Mitt stakkars lille barn som satt i en krok og lekte, ble helt skumlagt. Klær og løse knapper ble slengt vegg i mellom. Hvem turte nærme seg udyret for å sette det ut av spill?

Ja, det ble litt av en vask, for ikke å si oppvask. Konstruksjonen ble senere forsøkt brukt utendørs, til vask av arbeidstøy. Men, selv arbeidstøy fungerer best med knapper, spenner,  seler og hemper så det ble med prototypen.
Og takk for det!

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer når jeg får ånden over meg. Men det blir ikke regelmessig som nå.

 

 

 

Hon dansade en sommar.

Skoleferie kan være kjedsommelige greier. Etter et år på realskole i storbyen Mo i Rana hadde jeg blitt vant til det urbane liv, kino, venner, butikker du ikke hadde råd til å handle i, jenteklubb hos Carla Grønbeck  håndarbeislæreren, og mye annet. Heime på Lurøy skjedde det ingenting ble jeg plutselig klar over. Eneste utskeielse var å sitte på kjøkkenet å lytte til radioen som sto på ei hylle i kroken. En tidlig på natta syssel når alle var gått til sengs, snurre på søkeren i håp om å få inn litt annen musikk enn Davy Crocket med Arne Bendiksen, eller kanskje et eller annet med radiofantomene Kurt Foss og Reidar Bøe: Blåveispiken og De nære ting etc.
Natta var reddet om du klarte å få inn Luxemburg på kortbølgen og kanskje strømmet Fats Domino: Blueberry Hill, eller Bye, bye love med Everly Brothers ut av eteren, iblandet knitring og sprak. For ikke å snakke om selve lykken: Lois Armstrong med What a wonderful World. Helt til mamma kom og gjorde oppmerksom på at det var natt og at det måtte bli fred i huset.

Av og til kom Bygdekinoen og rigget til filmfremvisning på ungdomshuset. Var vi riktig flink å snakke for oss, kunne det hende de hadde noe dansemusikk de fortsatte med når filmen var slutt.

Sommerjobb var noe man nesten ikke snakket om, for det fantes ikke. Ei ukes tid eller noe sånt hadde jeg hjulpet drengen i Lurøygården med melkinga, forpakteren som var hans bror hadde ferie. Har glemt hvor mange kyr det var, men en del….Det gikk ikke bedre til enn at drengen satt på en kalv-stakke og fortalte dritt-vitser mens jeg melket. Vi lo veldig mye og halve dagen var gått før kyrne kunne slippes ut på beite, de fikk ikke mange timer i det fri før de måtte inn igjen.

En annen jobb jeg hadde hatt…jobb og jobb. Det var den tiden av året når bladene faller og skogen fargelegges i rød/gule nyanser. Når høsten for alvor har markert sin gjenkomst og drømmen om sol og varme fremstår som en visjon…..potetFERIE. Skole-elever fikk fri for å hjelpe bøndene med innhøstningen, tror vi fikk en femmer pr. dag og fri kost. Jeg og noen til ble utplassert hos Konrad på Langveien. Han var ingen storbonde men hadde i alle fall to potetåkre, en på hver side av veien. Det jeg husker best fra denne jobben var Konrads filosofiske forestilling om pauser, det har nærmest blitt et mantra som har forfulgt meg hele livet, utnytt dødtiden. Sikkert til irritasjon både for familie og ikke minst kolleger, jeg siterer han mer enn gjerne: No går vi i den ainner åkern og tar opp mens vi kvil oss. Bedre kan det ikke sies.

imageKaiet på Lurøy. Fotograf ukjent.

Men det dukket faktisk opp en jobbmulighet. Min far fikk vite at Riddervold Pettersen, landhandleri og fiskemottak skulle ta i mot sild for salting og trengte ganere. Jeg og ei jente ved navn Marion kom inn som et av  lagene.

https://snl.no/ganing

Hovedregelen var at all sild skulle ganes før salting. Hadde den åte i seg skulle den fullganes, dvs hodekappes og magetrekkes. Høres ikke tiltalende ut, men sild var penger og etter ferien var det tilbake til Mo med alle dens fristelser, i første rekke kino. Billetten kostet 2 kr for skole-elever.
Silda ble losset i kasser, hel- og halvtønner sto stablet inn mot bryggeveggen og saltet befant seg inne på brygga. Pettersen gikk rundt og instruerte og så var vi klar til innsats. Silda skulle sorteres etter størrelse under ganing, og det måtte gjøres nøyaktig, 4-5-6 streks eller hva han nå sa. På Mo hadde «svenska synden» kommet rullende over grensen like før ferien, det var filmen Hon dansade en sommar.
Ikke noe for Pettersen, det var en film om ungdom, for ungdom. Den første i sitt slag i alle fall på Mo. Aberet var 16-års grensen og jeg var et par mnd. for ung, men det hjalp å blunke til kino-kontrolløren.
For at silda mest mulig skal beholde sitt naturlige utseende, også som ferdig produkt, er det nødvendig at den er pent og fagmessig flolagt i tønnen, sa han…..Pettersen. Jeg tenkte mest på Ulla Jacobson , hvordan føltes det å ha vist fram brystene sine på film…ikke bare til oss på Mo men til hele verden. Jeg rødmet på hennes vegne.
Ved flolegging skal hodene vende mot tønnestaven, sa han.  Ulla Jacobson og Folke Sundquist lå med hodene tett sammen etter å ha nakenbadet i en romantisk innsjø.
Det nyttes så mange midtsild i floen at det ikke blir noen åpning…Nei, mellom de to i filmen var det så visst ingen plass for midtsild.
Som nevnt skal skadelig mage-innhold fjernes, det gjelder magesekk og tarmer, og isteren om det er nødvendig… one summer of happines i sildetønner på Lurøykaiet var ikke det verste, når man kunne drømme seg langt inn i det livet som ennå var så spennende uoppdaget, fjerne horisonter og en strekning som skulle fylles med ens eget liv.

Pettersen kontrollerte jevnlig, han smattet og smattet på sitt vis og kom med sine kommentarer…et par hodesild ved begge ender av hver flo, vil støtte opp flørne, javel…Jeg var i tankene langt inn i neste skoleår med utsikt til kanskje litt romantikk i kinomørket. Men først var det slått-festen på ungdomshuset. Sildepengene skulle brukes til nytt kjolestoff, og etter en natt ved symaskinen lå verden for ens føtter.
For Kjerstin i filmen fikk sommerfesten et tragisk utfall.

Silda legges i tønnen med ryggen ned, skrålagt. På toppen av tønnen vendes siste flo med ryggen opp. Det må dog legges stavsild så kjøttet ikke kommer i direkte berøring med tønnestaven.
Ei tønne med pent fl0lagt sild uten noe press eller etterfylling skal inneholde ca. 85 kg.  What a wonderful World.

imageDårlig arbeid.

Takk for i dag. Neste innlegg 21. august.

Hvit italiener i brun saus.

Nei, det er nok ikke snakk om hverken Pinot Gris eller Valpolicella men en helt annen italiener. Denne har sin opprinnelse i området rundt Livorno og er egentlig en Toscaner, videre-foredlet i USA og har derfra spredt seg over hele verden. Men det hadde vi ingen anelse om. Det er foresten heller ikke der historien begynner og dessuten helt uvesentlig.

Det hadde seg slik at hele familien var bortreist noen dager, smått og stort. Bare jeg var igjen heime for å passe hus og dyr. Som assistent hadde jeg ansatt Sine i Svinøya som var mitt søskenbarn og et år yngre,  12-13-14.

image

 

Avløser og assistent med sine familier. Assistent ytterst til høyre, avløser helt til venstre.

 

Kyr og høns og sånt var kjerring-business, ikke noe hver mann si høne, her var det hver kjerring si ku i tillegg til høna. De leide til og fra beite, til og fra oksen. Etterhvert lignet de på hverandre, var kua lut, salrygget og inntilbeins var kjerringa også det.
Å ha ferskvarene levende rundt seg var ikke bare greit, men nødvendig siden det ikke fantes verken kjøleskap eller frysere, ikke strøm heller. Og vanskelig hvis man ville reise bort noen dager. Det var nettopp problemet til mine foreldre, noen måtte stille opp som avløser.
Om vi ble kjøttsnål, dvs. fikk lyst på kjøtt mens de var borte, sa mamma at vi kunne kappe hodet av et par hanekyllinger. Fisk dro vi opp så mye vi ønsket rett utafor huset, fersk melk hadde vi fra kua, egg så mye vi orket, alt annet hadde hun ordnet før hun dro. Vi led ingen nød.

Vi hadde ikke tenk å slite oss ut disse dagene. For å slippe oppvasken brukte vi heller energien på å demme opp og mudre en sildrebekk borti fjæra. Det resulterte i et lite vann-fall hvor vi plasserte alt av kopper og kar, dekketøy og svartbrente kjeler. Resultatet sto ikke i forhold til innsatsen. Da gikk det  bedre med kjøkkenmatta som hadde vært utsatt for både saus og syltetøy. Vi rodde noen åretak og festet den til en bryggestolpe. Der ble den vasket med sjøens bevegelser både natt og dag, uten vår medvirkning.

Hvite italienere 017Hvit italiener.

Vi ble etterhvert ganske lei fiske-middager og satte kylling på søndagsmenyen. Hadde vi bodd nermere kirka ville sansynligvis kirkeklokkene overdøvet lydene fra to kyllinger som mistet hodet, det var omtrent der på døgnet avrettingen ble utført. Vi hadde blitt enige om at jeg skulle svinge øksa. Sine skulle holde vingene inntil kroppen, kyllingkroppen altså, og så var det bare en-to-tre…

Vi tok hvert vårt slakt og gikk opp på bakken for å ribbe de for fjær, det føk i alle retninger. Mage, tarmer og alt av innmat, kastet vi til stor-måsen som kretset rundt oss som sultne gribber. De slukte det i luften som den største delikatesse.

Kjøtt er kjøtt mente vi nok, og tenkte på mødrenes sose-middager som vi begge elsket, ihjelkokt bankekjøtt i brun saus.  Vår saus ble krydret med salt og pepper før vi slapp de oppkappede kyllingbitene i, så fikk det stå der og surre til benene løsnet. Tilbehør var kokte poteter. At vår hvite italiener i brun saus var italienerinner, det fikk vi senere vite.

Alt har en ende, også vår tid som avløsere. Olav på Sellot skulle skysse de heim fra hvor de nå enn hadde vært, han hadde en liten motorbåt. De måtte i alle fall krysse Sjona, og var det ikke det ene med det havstykket, var det i alle fall det andre. Og akkurat denne dagen kom havskodda sigende, tjukk og tung og der ble den liggende. Timene gikk uten at noen Olav dukket opp, og vi ble mer og mer engstelig. Det var ikke mye vi kunne gjøre, vi lyttet og strakte hals, sprang opp på de høyeste bakkene og speidet ut i grøten, ingenting verken å høre eller å se. Siste utvei var å finne fram  indre-eller var det kanskje ytremisjonens sangbok, et gammelt eksemplar fra emisærenes tid under krigen. På det høyeste punkt bak huset, med utsikt helt til Amerika om ikke lenger, i alle fall i klarvær, der satte vi oss til å synge ut i tåkeheimen: Tænk , naar en gang den Taage er forsvunden, som her sig sænker over Livet ned, Naar dagen, evigklar er hist oprunden, og Lys omstraaler hvert av mine Fjed…
Sann….

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag den 14. august.

 

En skjønnhetsreise.

Jeg tror min mor må ha hatt dårlig samvittighet for å ha født en datter med glatt hår. De somrene under krigen når jeg besøkte tante Bibbi på Mo, var det på forhånd avgjort at jeg skulle til frisørdamen å få gjort noe med det. Permanent var ikke gjort i en fei men tok flere timer, man lærte seg fort hvordan det var å lide for skjønnheten.
imageSånn så det ut, tilnærmelsesvis. Man kunne ta seg en røyk men det hjalp ikke meg noe særlig som ikke hadde fylt 10 år.

 

Foruten de tunge metall-spolene, eller kanskje var det porselen, og alle ledningene luktet det voldsomt av salmiakk, og ofte kom man heim med brann-blemmer i hodebunnen.

Men nå var det seriøse ting på gang. Jeg skulle konfirmeres og like viktig som det var for guttene å få sin første kasjett-lue, var det for jentene å få permanent.
Jeg ba om å få fri en hel dag fra konfirmasjons-skolen. Vår faste prest var sykemeldt så vi hadde vikar, han kom fra Bodø, liten og blid men ikke sikkert det hadde noen sammenheng. Det var undervisning i 2 økter hver dag, formiddag med presten, og ettermiddag med Harald Kvalstad som i tillegg til å være læreren vår, også var klokker. Dette pågikk i 3 sammenhengende uker og det var konfirmanter fra hele kommunen, 52 i tallet. Vanligvis fikk man hvert sitt eksemplar av Det nye testamentet, men reservepresten, Sivertsen var navnet, mente at det var for ingenting å regne, det var som en båt uten motor, så han ordnet det slik at vi fikk hver vår bibel.  En dag spurte han om det var noen av oss som hadde lest denne bok, fra perm til perm. Som nevnt var vi 52 stykker og med lett hoderegning finner en at den samlete flokk var i besittelse av 104 armer. Spørsmålet var ikke før uttalt så spratt den ene i været og akkurat denne ene var festet til min høyre skulder. Sivertsen nikket men sa ikke noe, guskjelov. Løgn eller sannhet, han ga meg i alle fall fri for å dra til Nesna å få permanent.

Vi hadde bestilt time hos fru Hilling Iversen, men først skulle jeg kjøpe meg kåpe i en butikk mamma hadde hatt telefonkontakt med en tid. Min far og jeg la ut på denne ferden som skulle ta en hel dag. Hva han bestilte vet jeg ikke, men han var i alle fall ikke hos frisørdamen.
Vi gikk fra Pettervika til Pollan tidlig på morgenen, 3-4 km for å ta bygde-ruta til Nesna. Det var Nord-Tomma, etter mine begreper en forferdelig båt som rullet som et eggeskall. Nå var det sommers tid og finvær og bortimot flatt hav.
Vel ankommet Nesna tuslet jeg meg opp til butikken og valgte meg en nydelig, dueblå ullkåpe, lett utskrådd med belte og stor krage, den rakk meg til mitt på leggen. Mitt første kjøpe-plagg noen gang. Jeg bar den store pakken mens jeg gliste fra øre til øre og nøt følelsen av å ha tatt et lite skritt inn i en ny verden. Og slik kom jeg inn i salongen til Hilling Iversen. Jeg ble øeblikkelig anvist plass i den elektriske stol og hun tok til å vikle håret mitt på mange, mange tynne spoler, det tok en evighet av tid. Når alle spoler og ledninger var på plass kunne jeg knapt holde hodet oppreist. Frisørdamen dyttet litt bomull innimellom og dæsjet rikelig av salmiakkblandingen sin på hver eneste rull. Så koblet hun til strømmen. Dærsken da ble det varmt, men som sagt jeg hadde lært meg kunsten å lide…
Det tok sin tid, hun la inn litt mer bomull mellom spolene og spurte hvordan det gikk.
Trinn 2 var hårvask, plutselig var salmiakklukta borte og jeg svevet i en verden av bare velduft og velbehag. Nå skulle den store og virkelige forandringen ta til!

imageDrømmen

Frisørdamen var blid og hyggelig, hun svinset og svanset og ble enig med seg selv om hvilke spoler som var best egnet i neste prosess. Hun skrøt litt av det gode permanenthåret mitt og jeg svarte jada, jada. Det jeg mente var bli nå ferdig, jeg var så spent at føttene ristet.
Med andre og lettere spoler kom jeg inn i tørketrommelen, den gikk ikke rundt men bråket veldig. Det blåste som en hel nordavinds-kuling.
Nordavind, ja… hadde ikke jeg sett at trærne utenfor huset hadde begynt å bevege seg? I skjønnhets-rusen hadde jeg ikke fått det helt med meg enda jeg visste jeg skulle til sjøs igjen. Både Litlj-Sjona og den store skulle tilbakelegges før jeg var heime.

Da alle en gang ut på ettermiddagen var ferdig med sine ærender og fikk karret seg om bord, var vi klar til avgang. Også jeg med min nye Hollywood-look måtte entre denne  simple farkost. Alle spennende nye dufter fra Hilling Iversens salong skulle brått forderves av oljelukt og etter hvert det som verre var.
Allerede mens jeg sto der på kaikanten og stirret utover Litlj-Sjona som allerede hadde hvite topper, kjente jeg at magen begynte å slå knute på seg. Jeg la plutselig merke til at jeg skalv i knærne, at bena mine var myke som strå. Det var da forbasket at det skulle blåse opp akkurat denne dagen, men det fantes ingen annen utvei en å ta seg sammen.

Jeg kalkulerte med at det var best å oppholde seg nede i salongen for å bevare frisyren, dessuten var ikke båtens rulling så merkbar under dekk. Men mine medpassasjerer forsvant raskt, også jeg stakk hodet opp i friluft av og til for ikke å bli sjøsjuk. Bølgene ble stadig høyere, og de som var på dekk våtere og våtere av sjøsprøyt. Plutselig startet et fryktelig spetakkel, noen skrek og jeg tenkte det var best å komme seg ut av salongen og opp slik at ikke jeg ble den eneste som gikk ned med båten.
Som tenkt så gjort, jeg klamret meg fast der det var mulig. Liz Taylor var for lengst glemt nå gjaldt det å redde livet. Det var Kåre på Langveien som sto til rors, og det var ikke første gang. Han kunne sette sjøbein den karen. Men nå hadde han stukket hodet for langt ut av styrhus-døra og ei vind-rosse hadde blåst av sted med kasjett-lua hans akkurat da vi hadde passert Svaleng.
For alt jeg visste kunne den være ny. Jeg hadde ikke lagt så nøye merke til den for slike luer hadde alle. Men selv om den skulle være kjøpt på Nesna samme dag, om ikke svettreima hadde en eneste liten flekk som bevis på at den hadde vært i bruk og den svarte lakk-bremmen var uten skjolder og riper… selv det var ikke nok til å sette livene våre på spill for å få tak i den. Lua viste seg av og til på en bølgetopp og han styrte båten etter, vi ble kastet i alle retninger. Foran beina hans i styrehuset lå den sjøsjuke svigermora. Hun skreik og spydde, skreik og spydde ut av døra, både i medvind, motvind og sidevinder. Noen gubber sto strategisk plassert med båtshaker i håp om å få huket lua der den ble kastet rundt på det opprørte havet. Kåre hyttet til svigermora som forstyrret konsentrasjonen hans: Hold fre, no hold du fre for fan. Jeg var glad for skrikene hennes, vi hadde noe felles der og da i vår redsel. Hun fortsatte med hylingen til skipperen syntes det kunne være nok, han tok bitte-litt ekstra i : Hold du itje din svarte helvetes kjeft, hiv eg deg over bord. Satans kjerring…
Det hjalp.

Lua gikk nok til bunns, det samme gjorde min nykjøpte skjønnhet.
image… og her er resultatet.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 7. august.

 

 

Tout Paris Vals.

Dere gir bare lite når dere gir av deres eiendeler. Det er først når dere gir noe av dere selv, at dere virkelig gir ( Kalhid Gibran)

image

Onkel Anfinn’s patefon.

Han var min mors onkel, men han ble kalt onkel Anfinn av hele familien. Jeg kan ikke vite hva han tenkte da han gav meg denne spille-dåsen, men jeg tror det måtte føles som å gi noe av seg selv.

Helt så langt tilbake som jeg kan huske, beundret jeg gramofonen og ønsket at den var min eller i det minste at jeg kunne hatt en som var lik. Oppdratt som jeg var til ikke å drive med tigging av noe slag, må jeg alikevel ha hatt et kropps-språk som ikke har vært til å misforstå. Men det skulle gå mange år inn i voksen alder, før Anfinn tok sin Emma med seg i enerom til en seriøs prat en gang vi var på besøk, og resultatet ses her på bildet over.

image
Emma og Anfinn, før krigen. I midten Julianna på Valhauan, mor til Viktor.

Den bærer sterkt preg av å ha vært flittig i bruk, trakta er bulket og vanskelig å feste, og selv om den ikke ser det minste mobil ut har den gjort tjeneste som musikk-anlegg både her og der langs norske-kysten. Tidligere eier fortalte om en omflakkende tilværelse, både på storsilda, feitsilda, lofotfisket og sikkert andre steder. Det kunne gå måneder og år uten at han visste hvor den befant seg, men den dukket alltid opp igjen, før eller siden.
Det fulgte også med 5-6 velbrukte plater. En liten men god vals med Ungarsk Rheinlænder på den andre siden, av trekkspill-virituos Henry Erichsen.
En annen er Tout Paris Vals nr 1 og nr. 2, av Waldteufel. Waldteufel var født i Alcase i 1837, fra 25 års-alderen var han hoffball-direktør i Paris og keiserinne Eugenies kammerpianist. Men han dugde like godt og kanskje bedre som komponist med bl.a flere valser og ble satt pris på så vel i fiskebåter som i keiserinne-kammer.
Anfinn skrøt veldig av at gramofonen hadde dobbel fjærkasse, men han var kanskje ikke klar over at den ene fjæra var av.   Man må derfor sveive med stor forsiktighet. I bunnen av den fine kassen lå det foruten en eske med noen få gramofon-stifter, en sammenbrettet Adresseavis med gotisk skrift, hele avisen. Den hadde noen få brune flekker, noen dråper olje som hadde oppnådd denne fargen etter å ha ligget på samme sted i mange 10-år.

image

En gang kom jeg i kontakt med en pelementmaker som tilbød seg å fikse fjæra. Det klarte han ikke men han satte andre spor etter seg: han kastet avisen!

Tenk om denne spilledåsen kunne snakke. Hvor mange låvedanser og bryggedanser har den ikke vært med på. I avkroker og trange fjordarmer hvor adspredelsene var ytterst få, var sjansen til å få seg en svingom på kaia noe som trakk både unge og ikke fullt så unge over bakkar og berg. Da ble kasjett-lua hengt på knaggen for noen muntre timer, og frem fra kofferter kom både kvitskjorter og konfirmasjonsdresser. Finskoene som sjelden var i bruk, klemte både foran og bak. Luften fyltes av musikk, det var tonene av Tout Paris Vals som strømmet ut av trakta, litt raskere takt når man akkurat hadde trukket opp fjæra kanskje, men roligere mot slutten. Fnisende og rødmene ungjenter fikk fiskergutten til å glemme både gnagsår og slitne armer.
Lukten av sjø og tang og fisk blandet seg med svettelukt, hårkrem og Nivea; den vidunderlige Nivekremen fra den flate, runde blå blikk-esken. En duft fra den fine verden.

Men for å få litt ekstra sus i serken som Anfinn sa, så pleide gutta å være godt utrustet med et spesielt pulver. Det ble fremstilt av tørket brenn-manet som de knuste til fint mel, til bruk i påkommende tilfeller. Påkommende tilfelle var i særdeleshet bryggedans. Dette pulveret utløste en intens og langvarig kløe om du var så uheldig å komme i berøring med det, så derfor strødde de det ut på kai-plankene. Med noen omdreininger etter både Tout 1 og 2 og hvirvlende sommerskjørt, hadde forhåpentligvis pulveret fått sin virkning. Sa han….

Linken under er til fortellingen min bror skrev i forbindelse med frigjøringsjubileet i 2015: Da onkel Anfinn ble torturert.

://www.facebook.com/notes/%C3%B8ystein-bentzen/da-onkel-anfinn-ble-torturert/10152987309482762

Takk for i dag. Neste innlegg søndag 31. juli.

Her under hviler støvet…

Å flytte fra Tomma til Lurøy på den tiden var det samme som å bli kirkegjenger. På Tomma var det bare kapellet i Husby, og under krigen tror jeg ikke det var så ofte gudstjenester. Dessuten ei mil unna oss og veien ikke den beste. Enten måtte man gå eller kjøre hest og vogn.
Men på Lurøya derimot…

image

Min mor utenfor Lurøy kirke i 2011. Hun døde i mars året etter.

Jeg vet ikke hva andre barn opplevde i kirken, selv syntes jeg det var gudsforjammelig kjedelig. Presten gjorde sikkert sitt aller beste, mitt aller beste var å sitte ordentlig. Benken var av tre og malt med den glatteste maling de hadde funnet. Beina mine rakk ikke i gulvet hvis jeg ikke satt fremst på kanten, ryggen fikk ikke støtte om jeg ikke satt helt innerst på benken. Vekslingen mellom diverse sittestillinger utløste irriterte hvisk ut av munnviken fra min far: Sitt i ro.

Jeg skjønte at vi hadde blitt kirke-gjengere, hva nå det måtte innebære. Hadde ordet gjengere noen forbindelse med gjengangere? Hm, ikke godt å vite.
Å kjede seg i kirken gav meg dårlig samvittighet, antall ruter i hvert vindu ganger antall vinduer var rene matte-treninga. Siden sko fremdeles var rasjonert og alle måtte gå for å komme til kirken, forsøkte jeg å regne meg fram til hvor mange skosåler, totalt sett, som var utslitt på denne søndagsturen. Trøsten min var at jeg kunne fadervåret fra før, på tre språk: det vanlige, på nynorsk og røverspråket, mamma mente det var finsk eller samisk, uten sammenligning for øvrig: Akje finale, fin hena kjenadona, goksta bås, kjette deri….osv.
Som jeg før har fortalt fikk jeg Ng. i sang av lærer Fiksdal i Husby, men det er uproblematisk å gape i takt med resten av kyrkjelyden, og reise seg og sette seg til rett tid er heller ingen sak. Måtte man på do, og det måtte man jo heldigvis, var det ikke lov å gå ut hvis presten sto på prekestolen, under bønn osv. Bare når menigheten sang salmer kunne man forsiktig liste seg ut.

Men utenfor kirken… Kirkegårder har alle dager fasinert meg, bortsett fra i mørke morgentimer på vei til skolen. Ikke langt fra Peterhead, en liten by i Scotland litt nord for Aberdeen, besøkte jeg en gang en kirkegård , den lå vakkert og fint plassert på en høyde med utsikt over åpne havet. På en grav der kunne jeg lese hele historien om en mor og en far og de største barna, som var ute for å dra garn en tidlig morgen. Bare to småbarn var igjen heime i det lille huset langt fra folk, de mistet både foreldre og søsken den morgenen.
På kirkegården på Lurøy er det to graver som er dekket med tunge støpejernplater, og hvor inskripsjonene er støpt i godset. Der har jeg tilbrakt mer enn en kirkesøndag.
For det første var det jo veldig betryggende med de tunge platene, de hadde ligget der siden midten av 1800-tallet bortimot. Men teksten var jo fantastisk og satte min fantasi i sving.
Herunder hviler støvet af den i livet men nu med døden salig hensovende mand xxxx. Død på gården Kvinen i Lurø 31/5-1870. Levende i ægteskab i 50 aar, 3 måneder og nogle dage med een hustru.
Nu har jig vundet og stridt den gode strid og afskedstunden er kommen rød og blid. Gak til din hvile min sjel av verden kjed, leg dine pile, sjold og bue ned. Kom nu at ile til himlens herlighed. Fred med dit støv. Velsignet være dit minde.

Javel…hvorfor hadde de skrevet een hustru? Var det vanlig på hans tid med flere? Kunne han tenkt seg å skifte henne ut kanskje, har hun vært en belastning og en stor byrde? Skulle han vært hedret på noen måte?
Om han hadde vært sjømann kunne han ….ja, det var nå bare sånt kjerringene pratet om seg i mellom, om sjømenn som var ute i både måneder og år før de kom heim.
Han ble kvitt henne til sist, det ser man ved å lese hennes gravskrift. Men ha-ha, det varte ikke lenge.
Xxxx kvinde. Død paa gaarden Kvinen i Lurø 28/5-1869. Rødrummens lyd i ørkens bolig skal een gang vendes til fryd. Vær stille sjel for Herren rolig, du sjunge skal med engle lyd. Naar vi i sovkammer staa til brudkammer vi ingaa. (Rødrumme=Hegre).

Men det er ikke alle som får en slik hilsen med på veien. Enkelte graver er som bøker med bare permer: Ola Bortistuen  F 14.10.1861 D 23.08. 1928. Hvil i fred.
image

 

 

 

 

2 slike smijerns-kandelabre står i Lurøy kirke. De har min far laget.

 

Veien fra Pettervika og opp til Osen gikk langs en smal teig kalt Likosen. Min far kunne få mareritt, om natta altså, hvor han så seg selv gående der og grav etter grav åpnet seg og noen steg opp.
Ja, ja stakkars mann, ikke rart kanskje. En kirkesøndag var vel et mareritt i seg selv. Smått og stort skulle ha i seg mat og komme seg i finstasen, nystrøkne hårsløyfer knytes og alt mens han ventet på at barberspeilet skulle bli ledig. Da kunne det hende han kom et av sine visdomsord: Akk ja sann. Det ekje snarjort å sale purka te hest.

 

Takk for i dag. Neste innlegg kommer søndag 24. juli.

 

Fjæra vårres…

image

Mote-show i Pettervika anno 1947.

Antrekkene er nok ikke designet så mye med tanke på å vises fram, som med tanke på å sjule det man ikke ville vise fram. Pettervik-ungene har fått besøk av kusine Kjellaug fra Tomeidet, hun ytterst til høyre.

Dette bildet som er både fredfullt og harmonisk, åpner  en helt egen luke til mine minners verden. Et minne om en redselsfull natt, om anger, fortvilelse og skam. Om det ikke har vært fortrengt så har det i alle fall ikke vært flagget i utrengsmål.

Kjellaug sov på samme rom som mine søstre og jeg, to skravlende, sommerglade jenter i hver seng. Da mamma mente det var tid for nattero, kom hun inn og trakk gardinene for. Jeg som var noe eldre var glad da de sovnet, så kunne jeg endelig ta boka mi frem og lese noen sider. Jeg var glad i å lese, min mor bestilte bokpakker innimellom fra et bibliotek et eller annet sted. 5-6 bøker i slengen kom med posten. Det var ikke vi som eksakt bestemte bøkene, vi tok det vi fikk på en måte. Det ble veldig mye Olav Duun. Nynorsk gjorde jeg meg ferdig med da vi flyttet fra Tomma, og dessuten var vel ikke Juvikfolket det som fremmet leselysten hos en 10-12 åring, da leste jeg like godt Lofotposten. Men innimellom var det en bok som fanget interessen, Garman og Worse for eksempel. Gift.

Med gardinene trukket for ble det alt for mørkt til å lese, men jeg hadde en utvei som var prøvet før. Jeg snek meg ut av rommet og fant både et stearinlys og fyrstikker, men lysestake hadde jeg ikke. Jeg pleide derfor å dryppe noen dråper stearin på bord-kanten og holde lyset der til det størknet. Da satt det der. På bordet, som sto under vinduet med en seng på hver side, lå en hvit bomullsduk med broderte blomster i hjørnene, og blå kant fastsydd rundt. Jeg brettet duken til side og festet lyset. Gardinenene var av bomull med påtrykt blomstermotiv.

Jeg leste noen sider før jeg sovnet.

Min far var bortreist så mamma var alene med fem unger. Da hun våknet av røyk-lukt gikk hennes tanker med en gang til verkstedet i underetasjen hvor det fantes både det ene og det andre, utstyr til sveising, smie og alt mulig, så hun løp dit. Da hun til sist kom inn på vårt rom var det helt røykfylt, og den første hun grep etter var Kjellaug for i alle fall å redde henne som var gjest. Men vi var alle i god behold selv om halve duken var blitt til aske og bordet der lyset hadde stått i ferd med å ta fyr. Gardinen over hodet mitt var brent helt bort, tapeten svart av sot. Til og med på kryp-loftet var det røyk. Store og små ble satt til å bære vann fra bekken og under over alle undere så fikk vi stoppet det før det ble åpen ild. Mamma sa jeg burde hatt rund-juling men hun var så fortvilt, redd og sliten, og i tillegg halvveis i sitt femte svangerskap, at hun bare fikk gitt meg en skjenne-preken.

Jeg skulle gjerne hatt den rund-julingen, det ville gitt meg en følelse av å ha gjort opp og tatt min fortjente straff. I stedet ble jeg gående med denne skammen og angeren hengende over meg i årevis.

Tilbake til fjæra vårres: Den må vel nesten betraktes som et aktivitetssenter. Der var det liv og røre fra morgen til kveld, fra kjøkkenvinduet hadde min mor full oversikt, der hadde hun sin kommandosentral. Men løftet hun blikket et lite hakk, kunne hun rett over Mærralorten se det fine hvite huset og den røde brygga i Snertneset, sitt barndomshjem.

image
Snertnes.

Var det ikke unger som skrek og hylte, så var det måse i alle størrelser. Min far hatet stormåsen når den i lyse sommernetter trampet over takpappen, gaulende som ei ku. Det var som gikk den på senge-gavlen.
Og hanen!! Jøsses som den kunne skrike tidlig på morran. Pappa satte den engang i fengsel i ei des-armert hornmine for å lære den folkeskikk. Det første som skjedde da den slapp ut, var et skikkelig og langt kykkeli-ky.

Å sitte ved kjøkkenvinduet var som å ha orkester-plass i et teater. En dag oppdaget mamma en merkelig, ballong-lignende figur som kom pesende rundt odden av Lofothågen. Det var nabokona i bare bh’en. Skjørtet hadde hun på, men hadde stappet nerkanten inn i buksestrikken rundt lårene, det var det vanlige antrekket når man var i beit for badedrakt. Et makeløst skue når skjørtet ble fylt med luft og blåste seg opp. Men framover gikk det.

En annen gang var det yngste sønnen hennes som kom. Vi oppdaget han fra den samme kommando-posten, eller kanskje heller vindus-posten. Det var midt-vinters og veldig kaldt. Han kom fra den andre kanten, hadde vært i Osa-bekken og seglet på is-flak og plutselig var han i drift. Han kunne ikke være gamle karen. Flaket hadde vært av brukbar størrelse da ferden startet, men hadde hatt diverse kalvinger underveis forsto vi, og det var ikke rare greiene han hadde igjen der han sto med gummistøvler på beina og ei sei-trøa til å stake med, mens bølgene skvulpet. Færingen vår var ikke der så vi kunne ikke komme ut, men han kom seg i land ved egen hjelp og da skulle man vel tro at han sprang heim for å skifte og tørke seg? Men neida, han tok av seg støvlene og tømte ut vannet, ullsokkene slo han to-tre ganger mot berget. Snøen var ny og løs og lett så han sopte bort nok til å få en bar-flekk å sitte på, mens han dro de på igjen.
En måse kom seilende innover vika og slo seg ned like ved. Han spratt opp og skrek og viftet med armene til den motvillig kom seg på vingene og fant seg en bedre plass å sitte, på staken borte på Mærralorten.

Og livet gikk videre, sin vante gang.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir søndag 17. juli.

 

 

No kjem dampen.

Kløverbåten
M/S «Firkløveren».

Dette er ingen dampbåt. Den tilhørte grossist-firmaet Kløverhuset i Bergen og de brukte den som reisende-båt langs kysten etter krigen og utover. Det var ikke helt sjelden den dukket opp, den var et vakkert syn som vakte stor oppstandelse enten det var sol eller ruskevær.  Fra kjøkkenvinduet kunne vi se når den kom inn Røssøysundet og la til kai på Onøy. Når Alfred på Jarvollen var ferdighandlet gikk turen over Vika til Lurøykaia og Riddervold Pettersen. Da var det tid for oss å snøre igjen tøyskoene og få opp farta. Glemt var lekser, vedbæring, mat og oppvask. Mammas bønner og formaninger prellet av som vann på gåsa, det var livet om å gjøre å være på kaia når båten la til.

Men dampen… eller lokalbåten som man også sier, enten det nå var Haarek eller en annen traver, og selv om de ikke hadde den minste eksotiske snert og heller ikke vakte oppstandelse, var det utenkelig å ikke stå der når den klappet til kai. Hva skulle vi der? Stå og henge og se på sildetønner som ble lastet, tomme melkespann (transport-spann) kom i land og ble byttet med fulle. Fiskekasser det rant is-vann fra når de hang der og dinglet, vi var innhyllet i lukten av eksos, fisk, sjø og tang. Aldri så vi en frukt-kasse eller noe som lignet. Heller ikke grønnsaker og slike ting. Men om vi hadde en heldig dag ble kanskje ei ku heist i land, eller om bord for å sendes til slakteriet. Og bare ikke tro at det var uten spenning, for dekksgutta sto og passet på at alt gikk som det skulle. Ei ku som blir heist opp til langt over bakken er ganske vettskremt, og det gir seg utslag i utrolig løs mage under trykk. Såååå….

Vi visste alltid hvem som reiste og hvem som kom. Om noen hadde vært på sykehuset i Sandnessjøen og kom levende tilbake, hadde vi i alle fall en positiv nyhet å ta med heim. Pettersen med sin post-sekk hjalp oss å holde kontakt med slekt og venner, en gang kom han i land med mitt første kjærlighetsbrev. De som var uheldige fikk ei regning eller to.

Disse timene på Lurøykaia var av stor verdi i en barndom med veldig få impulser utenfra. Radio og aviser var absolutt ikke barne-tilpasset, ikke noe annet heller som jeg kan komme på. Og selv om lokalbåtene ikke  var de store hendelser, fikk vi et lite pust av noe utenom vår egen lille hverdag.

Dekksgutta ja! Med bryl-sleik og Tiedemanns gul i pappeske på baklomma. Kasjettlue og glorete skjerf i halsen. Det kunne jo hende at der var en nykommer, en du ikke hadde sett trynet på tidligere, uke etter uke. Og om han nå ikke var fra Sleneset eller Kvitvær eller Kvarøya og sånne kjedelige plasser, så kanskje det var en Sandnessjø-væring. Gosj…! Noe å bite seg merke i for ettertiden. Man ble litt mer oppmerksom på hullet i skotuppen, prøvde å skjule det ved å stå på sin egen fot, dra håret bak øret og sette nesen opp. Litt varmere i kroppen selv i austavinds-rokk. Akk ja sann, et tut i fløyta til avgang det var det hele. Så var han vekk for alltid. For alltid!

 

Takk for i dag. Det blir ikke nytt innlegg før om en uke, søndag den 10. juli.

Sjona – Stormenes hav.

Helt ut av det blå dukket det opp en anledning til å besøke gamle trakter. Et halvt år hadde gått siden jeg forlot Tomma, pappa hadde noe å utrette der, det var et par uker til jeg igjen skulle på skolen og dessuten kunne Lofot-folket ta meg med tilbake. Så fikk jeg snuse inn litt Tomma-luft og besøke bestemor på Strengjerdet hvor jeg skulle bo. Det hadde jeg aldri gjort tidligere, overnattet hos henne mener jeg, det var ikke nødvendig da vi bodde med en kilometers avstand.

Enn å finne på noe så vanvittig!

image

Bestemor ville gjerne høre hvordan jeg hadde det i mitt nye liv, vi pratet mye og drakk kaffe, jeg hadde som vanlig med meg et strikketøy. Hun strikket også. Men det begynte ganske raskt å bygge seg opp en stor uro i magen, det verket til helt oppunder armene, hva hadde jeg egentlig gitt meg ut på? Tomsvik-skøyta med brødrene Petter og Einar Pettersen, sistnevnte var min onkel, og bestefar Peder skulle til Lofoten, de skulle ta meg med over Sjona. Det ville bli en stor omvei å sette meg av i Pettervika, så derfor ble det Svinøy i stedet.
An passant må jeg nevne at den samme skøyta en gang ble brukt til jule-handletur til Nordøyvågen, fra Eia var det pappa og Arthur på Skrubbhågen som var med. Det var både vind og snøslaps, advents-mørke og dårlig sikt. Det forløp ikke helt bra, på heimturen  gikk de seg oppe et sted innom Hjartøya. For å komme seg av og ikke bli stående der til påske, begynte de å lempe over bord alt som lempes kunne, og der gikk kjelken min. Den fine kjelken som pappa hadde snekret, med ståldrag riktignok men liten og lett. Han hadde den med for å dra varene fra Tomsvik og de 4-5 km heim. Jeg savner den fremdeles.

Nå så jeg i været, det gjorde bestefar også men vi snakket ikke om det. Når jeg skulle på do passet jeg meg for stigen som sto lent mot fjøsveggen like ved do-døra, det kunne bety ulykke og den visse død og gå bak den. Og så den ufordragelige kråka, sa den kra tre ganger etter hverandre var det et dårlig tegn. Det var masse kråker så jeg tellet og tellet. Lovise, som bodde på andre side av veien hadde ei katte men den var heldigvis ikke svart. Hadde det enda vært sommer for da visste jeg at det ble uvær om kyrne kom tidlig heim fra beite. Prestekrager fantes heller ikke: elsker – elsker ikke  hadde vært lett å bytte ut med blåser – blåser ikke.

Dagen kom og hadde uværet med seg. Nei, no va han stygg…sa de, gubbene og drøyet det litt utover morgenen. Og når en fisker sier han e stygg da er det et satans vær, for meg var det bare å resignere:
La fare hen, la gå
du kan ei bedre få
en drøm har dog sitt hjerte hatt
og så den dype sorte natt!

Sjona er et havstykke som er best å oppleve fra land. Det er djupt og svart og havsens bunn finnes et sted langt der nede. Havsens bunn-havsens bunn! Pappa var ram til å fortelle eventyr, med overbevisende stemme slik at man glemte at det var eventyr. Kverna som står på havsens bunn og maler salt hadde han fortalt utallige ganger, så der hadde jeg snappet opp uttrykket og det plaget meg alltid når jeg var i båt.

Hva finnes der nede? Mamma hadde riktig nok hørt om noen som hadde sett en druknet mann som satt på en stein og støttet hodet i handa. Men det var på Kvarøyfjorden, et godt stykke nordom Lurøy.

Å komme seg om bord utafor Strengjerdet var en halsbrekkende øvelse, takk og pris så fikk bestefar slengt meg over ripa med livet fremdeles i behold.

image

Sjona. Lurøy i det fjerne.

Men verre skulle det bli. Da vi rundet Lomøyodden var vår skjebne beseglet, da gikk vi rett nedover mot havsens uhyggelige bunn. Underlig nok slet vi oss opp igjen til den høyeste topp bare for å rase utfor på nytt, denne gang sidelengs. En av brødrene sto til rors. Heldigvis var det ingen som plystret, det var vind nok slik det var, bestefar hadde dessuten pipa i munnen der han sto i den åpne styrhus-døra og krampholdt en hysterisk, hylende unge. Hver gang båten la seg over så jeg rett ned i den frådende blåmyra, for skrekkslagen til å spy men ikke til å hyle.

Slik stampet vi oss fram, de trøstet meg med at de skulle gå punj Kolsholman, der var bølgene som regel mindre, og gjennom Sjonøysundet..

Bestefar rodde meg og min lille bagasje i land på Sørneset, en odde som stikker ut i havet fra Svinøy. Der var jeg like godt kjent som heime i stua så det var ikke noe problem. Men bestefar fikk et problem da han et par timer senere tok fram kartet. Der sto Sørneset avmerket som en holme og den stakkars mannen trodde jeg gikk der i vind og kav. Så fort de kom til et sivilisert sted hvor det nå enn kunne være, måtte han komme seg i land og få lånt en telefon. I Svinøya hadde de ikke telefon så han ringte heim til oss, og da var det ikke annet å gjøre for min far enn å ta beina fatt, en times gange. Han kom med ei lysende petromaks-lampe i neven, eneste mulighet til å se hvor han gikk over Svinøyhågan og stokk og stein. Jeg husker ikke hva han sa da han kom inn døra, men av blikket hans skjønte jeg at han ble lettet over å se meg sitte der. Jeg forsto også at han hadde det travelt med å komme seg heim igjen, til mamma som satt der i spenning med sin engstelse.

2346467_h19ec9303d3693d7d4120_v1358717018_647xFiskebåter

Kanskje ikke min skyss, men de ligner……

Og de som skulle til Lofoten? De kom seg både fram og tilbake.

 

 

Takk for i dag. Neste innlegg søndag 3. juli.

 

Urlite kardemomme.

image

Bøtte-balletten. ( Bildet kjøpt fra Lurøy bibliotek)

En ting kan man ikke tvile på, skoleåret begynte i ren-skurte klasserom og sikkert alt annet også som kunne vaskes, det hadde disse damene sørget for. Kan hende ble det også en symbolsk renselsesprosess etter alt det vonde befolkningen i Lurøy hadde vært igjennom de siste par årene av krigen, tortur, arestasjoner, forferdelige opplevelser for alle men som unger kanskje ikke ble detaljorientert om.

http://www.luroy.folkebibl.no/artikkel_77_lokalhist.

Jeg husker i alle fall da Grini-fangene kom tilbake mens vi fremdeles bodde på Tomma. De var blitt hentet i Sandnessjøen av ei stor skøyte fra Onøy, og stoppet av en eller annen grunn for overnatting hos oss på Eia. Om mammas onkel, Anfinn var blandt dem er jeg ikke sikker på. Selv syntes jeg det var spesielt når en av dem stadig vekk utover natta, var innom separator-kammerset hvor det sto et fat med melk, og med en skje spiste fløten så fort det viste seg noe på toppen. Det var det beste han hadde smakt noen gang i hele sitt liv, sa han.

På skolen var det travle tider. Frk. Riise forberedte skuespill til julens barnefest på ungdomshuset. Hun var en tryllekunstner med slike ting, kostymer, kulisser og alt av effekter. Spenningen steg etterhvert som kreppapir-rull etter kreppapir-rull ble forvadlet til de flotteste kostymer. Man både gledet og gruet seg til fremførelsen, ingenting kunne overlates til tilfeldighetene.

På den store dag hadde komiteen vært i sving fra tidlig morgen, fyrt i ovnenene så de nesten var rød-glødende, båret koks og ved og vann, dekket langbord og ettersett lamper og lys. Det var mye å tenke på, til og med at utedoene hadde fått påfyll av gamle ukeblad og aviser. Alle var invitert i form av oppslag i butikken både på Onøy og Lurøy. Ta med mat og kopp pleide det vanligvis å stå, men kopper hadde ungdomslaget, så det var bare mat man tok med. Drikke var kaffe til de voksne og kakao til ungene.

Folk kom fra alle kanter, i robåt, på sparkstøtting eller trekkende en kjelke etter seg med både unger og kakebokser i sjønn forening. Husmødrene ville gjerne vise fram sin aller beste julebakst, den beste saue-rullen. Mange hadde nok gravd dypt i kakeboksene til denne kvelden.

Ungene oppførte seg som tente julelys, i alle fall i begynnelsen. Det var jo nå man skulle vise fram julestasen og ikke rase rundt på nyarvede lakksko, kanskje skli i gammel talkum fra 2.dags-dansen og hvordan ville man ikke da bli seende ut?

Lærer Kvalstad som i tillegg var klokker, holdt juleandakt. Om det var samme tekst som året før, og alle år kan jeg ikke vite, dette var min aller første juletrefest. Men den virkelige festen begynte med skuespillet, seneteppet ble dratt til side og der sto hele kostebinderiet på rad og rekke. Det gikk som et lettelsens sukk gjennom salen når alle hadde framført replikkene sine uten å skjemme seg ut.

Masse god mat var i mellomtiden satt fram. Bordene var dekket med hvite papirduker eller kanskje hvite cellulose-plater (eg. ku-for). Skiver med egg ble befridd for ansjosen og spist med god apetitt, vafler, lefse med både kvit- og brun gomme, det var ikke mer å ønske seg.

Etterpå satt man på utedoen i rekker og rad. Selv om det var vegg mellom annen hvert hull kunne jeg allikevel høre to kjerringer lenger bort på raden. De utvekslet oppskrifter. Den ene hadde tydeligvis hatt med seg en sjeldent god gomme som den andre skulle vite alt om. Og hun anstrengte seg virkelig for å huske alle ingredienser, det siste jeg hørte var: åhhh- så ur-hå -håå-urlite kar-de-hå-momme. Hvis du har.

image

Så var det bare gang rund juletreet som gjenstod. Med kakao-barter og brune kakao-striper nedover brystet, var hvem som helst klare til å kaste seg ut i det. Noen var så heldige å ha sanghefter, men vi kunne jo alle sangene på rams så nødvendig var det ikke. De som var i innerste ringen hadde størst anledning til å gjøre ablegøyer, blåse ut lysene på treet, dra litt ekstra på når ringen snudde for hvert vers. Ble det litt for utagerende fløy det fram ei mammahand, vår herres forlengede arm og halte avkommet ut av ringen. De som elsket sine barn tuktet dem ideligen.
Den gang.

 

Takk for i dag. Neste innlegg blir onsdag 29. juni.