Tordis Dahl-Bentzen

For ikke lenge siden skrev jeg om å tenke. 

Hukommelse er også en viktig egenskap som jeg har tenkt å si noe om nå.

Jeg har levd i 91 år, og har ikke tenkt å be om unnskyldning for en eneste bit av det.

Hukommelsen min er mitt siste private territorium – et sted der fortiden min lever i beste velgående. Uavhenging av hvor mye verden utenfor forandrer seg.

Å skrive dette essayet er min måte å holde fast på meg selv, på alt jeg har sett, følt og lært, før alt sammen til slutt blir til stillhet. 

Jeg vil begynne med noen erindringer fra de første fredsårene.

KRIG OG FRED

Jeg er født i 1935. På øya Tomma på Helgelandskysten.

 På øya Dønna tvers over fjorden, var et kystfort under krigen. Da tyskerne kapitulerte ble masse forskjellig lempet på sjøen, bl.a flere sink-forete trekasser, fylt med ammunisjon. Noen drev i land, men mange ble nok plukket opp av befolkningen.

Min far fant en god del patroner til kanoner. De var av messing, flaskeformet ser jeg for meg, men det er mulig noen hadde sylinderform. I enden satt en kobberfarger kule, prosjektil eller hva det nå heter, den var i alle fall ikke rund. I et barns øyne var de veldig store, og kanskje derfor dette sitter som klistret i mitt minne. Jeg tror nok de måtte være 35-40 cm høye.

De var lagret i svarte trekasser med litt sjablongmalt tekst i en gulaktig farge. Kassene var som sagt foret med sink, hadde bærehåntak av metall eller hamptau, beslag av tre, og lukket med solide lås.

Også flere kasser med krutt var på ræk.

Alt som var mulig å få tak i, ble samlet sammen i de dager. Det være seg kopper og kar, treverk, kart, ja til og med uniformer. Jeg har minne om noen store kvadratiske bokser, fylt med kjeks. Om de kom sjøveien eller på andre måter, kan jeg ikke si.  Etter fem år med streng rasjonering, var det behov for alt. Jeg sydde bl.a skjørt til en yngre søster, av stoff fra en paraply som jeg fant i fjæra.

Men det var denne ammunisjonen:

Kruttkassene tok bygdas unge menn og bar et stykke bort fra bebyggelsen, tømte i en stor haug oppe i lia. Så satte de fyr på. 

Det ble litt av et bål. Et ildhav som sto rett til vers. Men det tok ikke lang tid før det slukket. 

Kruttlukta derimot, lå som et lokk over bygda i lange tider.

I dag ville nok en slik destruksjon blitt utført av spesialpersonell.

                           Stedet hvor kruttet ble brent: 

Messingpatronene plukket min far fra hverandre. Han må sikkert ha visst hva han holdt på med siden det ikke gikk galt, så mange som han hadde.

Mange så på ammunisjon og annet etterlatt krigsmateriell, som en resurs, ikke bare som avfall. Messing var verdifult, da som nå.

Bunnene løsnet han fint og forsiktig ved hjelp av baufil. De var tunge og egnet seg perfekt som stabil sokkel for alle bordflaggene han laget. Han loddet messingstenger til bunnene, men de små flaggene han trengte, var ingen enkel sak å få kjøpt. Jeg kan huske at disse bordflaggene var populære til utlodning i ungdomshuset og i foreninger.

Noen av messinghylsene ble til blomstervaser.

                            Noe slikt ser jeg for meg: 

De svarte trekassene var ettertraktet, solide som de var. De kunne brukes til oppbevaring av alt mulig.

Hos oss ble en slik kasse brukt til oppbevaring av brødbakst. Vi var en stor familie og min mor bakte brød stadig vekk. Kassen sto kjølig plassert på uthusloftet, uinntakelig for både mus og insekter.

Litt rart å tenke på: Den svarte kassen, med tyske bokstaver og tall fortsatt synlige, nå fylt med hjemmebakte brød i stedet for granater. Fra å være et redskap for krig, var den blitt en del av hverdagen og familiens husholdning. 

                              Eksempel på ammunisjonskasse: 

Langs kysten drev det hornminer, fortøyningsminer med horn. Slike som hadde slitt seg under uvær mot slutten av krigen. Enkelte eksploderte når de traff holmer og skjær, og drønnet hørte vi lang vei: takk og pris, ei mine mindre. En del ble uskadeliggjort av militære mine-eksperter. Samtidig finnes det lokale historier om fiskere og kystfolk som – med stor risiko – tok hånd om slike miner selv.

Min far hadde på den tiden, etablert et lite mekanisk verksted på Lurøy. Miner som var ufarliggjort ble mange ganger levert inn til han, for å få denne svære jernkula delt i to. Da ble det to store halvkuler som var praktiske til barking av fiskeredskaper. Han laget også stativ av smijern som halvkulene sto stødig i.

Før nylon kom, ble garn av bomull eller hamp, barket i en varm blanding av vann og barkekstrakt, eller kobberholdige inpregneringsmidler, for å gjøre de mer motstandsdyktige mot råte. At han laget stativer, gjorde at det ble enklere å fyre opp et bål på undersiden, for å varme vannet. Noen murte opp stein for å holde karet på plass. Jeg tenker at dette er et godt eksempel på kreativitet og oppfinnsomhet som preget mange håndverkere og mekanikere i etterkrigstiden. Min morfar hadde i sin tid, et stort notbruk. Jeg hørte ofte min mor snakke om den tunge jobben med barking av garn,  i hennes ungdom.

                              Desarmert hornmine utenfor verkstedet hos min far: 

Samtidig er det viktig å huske at desarmering av miner var ekstremt farlig. Mange mennesker omkom eller ble hardt skadet under slike forsøk. At lokalsamfunnet likevel gjorde dette, vitner om både mangel på utsyr og at materialene hadde stor verdi.

Jeg tror jeg avslutter her. Ikke fordi hodet er tomt, men fordi sorteringen er ganske krevende.

.

JEG TENKER, ALTSÅ ER JEG

Til min 91-årsdag forleden, fikk jeg en interresant bok som heter: Maskiner som tenker – Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens. (Inga Strümke)

Da dukket denne setningen brukt som overskrift, opp i mitt hode, mest som en protest. Velbrukt i ungdom – og skoletider.

«Cogito, ergo sum» er en av filosofiens mest kjente setninger, sagt av en fransk filosof ved navn René Descartes i 1637.

Det er jo litt rart, mildt sagt, og lese om veien til kunstig intelligens som egentlig startet lenge før jeg ble født.

Og ikke bare kunstig intelligens foresten, det har jo vært en utrolig reise disse 91 årene. Den største teknologiske utvikling i menneskets historie.

Og jeg har mange ganger tenkt på hva som har gitt størst inntrykk. Telefon fikk vi inn i vårt hjem da jeg var 5-6 år. Talestasjon ble den kalt. Eneste telefonen i bygda, og folk måtte til oss for å snakke. Den hadde sitt eget rom, en boks på veggen og mikrofon i ei snor. For meg som barn hadde den vel ingen annen betydning enn at jeg ble sendt med beskjed rundt omkring, hvis noen andre i bygda var tilkalt til en samtale. Telefonen var stengt om natta, på søndager og store deler av dagen.

Under krigen ble flyalarmer meldt over telefon, og slike beskjeder ble ikke overlatt til barn, da måtte foreldrene mine selv avsted. 

Radioer var det få som hadde, og under krigen ble de beslaglagt.

Vaskemaskin var en enorm overgang. Slutt med lange timer med vaskebrett, hovne og oppbløtte hender, vond rygg. For ikke å snakke om skylling i masse rent vann etter vasking, tørkesnorer…for et slit.

Oppvaskmaskin var også kjærkommen, men ikke like viktig syntes jeg.

Og så fikk vi TV, en stor tids-øder. Da var det kanskje bra man hadde fått  maskiner som tok både oppvask og klesvask.

Men det aller verste og mest sjokkerende jeg har opplevd i min tid, var utrullingen av internett. Jeg var en stor motstander som syntes at mennesket ble gjort overflødig på så mange områder, alt ble for lettvint. Før måtte man slå opp i tunge leksika, lete i kart eller gå på biblioteket. Treffe folk.

Man skrev brev for hånd, la i konvolutt og satte på frimerke. Leverte det i nærmeste postkasse eller til landpostbudet.

Man gikk i banken for å betale regninger, snakket med levende mennesker med kunnskap om det de drev på med, og kanskje fikk man med seg noen gode råd om sin økonomi.

Når alt blir tilgjengelig med et tastetrykk, kan det føles som man mister litt av sjelen og sjarmen i hverdagen. Det som før var en opplevelse ble til et trykk på en skjerm.

Jeg mener den største endringen kom på begynnelsen av -90 tallet. Jeg var ansatt i el lite livsforsikringsselskap, og alle  polisene skulle digitaliseres.

Det var en helt vanvittig omstilling.

Vi måtte endre hele måten vi jobbet på. Bort med svære ringpermer, tariffer i bokform, regnemaskiner, og til dels både skrivemaskiner og sekretærer. Nå skrev man brevene sine stort sett selv. Den personlige kundekontakten ble også mindre.

Datamaskinen var enorm. Tror de kalte den «stormaskin». Den sto i et eget rom på hovedkontoret, og måtte kjøles ned med store vifter. Dit var det ingen som fikk komme inn, det minste støvkorn kunne forårsake ødeleggelser, fikk vi inntrykk av…og det bråket noe forferdelig.

På avdelingskontorene hadde vi en skjerm på deling. Vi hadde ingen spesiell opplæring. I alle fall var det så mange nye ord og benevnelser, at man gikk helt i surr. Man ante ikke hva de forskjellige knappene gjorde. Et lite feiltrykk kunne føre til kullsvart skjerm eller en mengde feilkoder. 

Da var det ingen vei utenom, man måtte ringe eksperten på hovedkontoret og få forklart bruken av de forskjellige dingsbomsene. Og så kanskje du fikk spørsmål tilbake, om du hadde forsøkt å tømme bufferen. Bufferen? Hæ?

Stakkars mann!

For det meste en tålmodig kar, men det kunne nok hende at ikke alt som kom gjennom telefonrøret, var datatermer.

Det var mye frustrasjon men også mang en god latter.

Men internett var kommet for å bli, og jeg er fremdeles usikker på om vi ikke beveger oss i feil retning. På nettet er det vanskelig å se hva som er sant og hva som er løgn. Det skaper et skille, tror jeg, både mellom folk og nasjoner.

Til og med krigføring er blitt digital.

Alt skal gå så fort idag. Menneskelig ettertanke og respekten for historie, blir overkjørt av raske historier og klikk på en skjerm.

For å få en avslutning på min mimring, kontaktet jeg KI. Jeg ba om hjelp til å sette ord på tråden mellom filosofens utsagn og fysikerens.

Og her er svaret. Som jeg skulle sagt det selv! :

Tråden mellom disse to utsagnene handler om det aller dypeste spørsmålet i menneskets historie: Hva er det egentlig som gjør oss levende og unike?

Når vi kobler filosofen René Descartes sitt berømte sitat med tittelen på boken du leser, oppstår det en fascinerende bro over 400 år med tenkning:

• «Jeg tenker, altså er jeg» (Descartes, 1637): Descartes mente at det eneste vi kan være helt sikre på, er vår egen eksistens, fordi vi er i stand til å tvile og tenke. For ham var tanken selve beviset på at vi har en sjel og er levende mennesker.
• «Maskiner som tenker» (Inga Strümke, i dag): I vår tid har vi laget maskiner som etterligner denne tenkningen. De løser oppgaver, skriver tekster og svarer oss som om de har en egen hjerne.

Den store tråden (og det store problemet):

Hvis menneskets eksistens bevises av at vi tenker, hva skjer da med oss når maskinene også begynner å tenke?

Svaret er nei. Maskinen tenker i form av koder og strøm, men den mangler menneskelig bevissthet, opplevelser og følelser.

Tråden mellom utsagnene viser at teknologien har innhentet filosofien. Før var tenkning det som skilte oss fra alt annet. I dag må vi finne ut hva som gjør oss menneskelige, når tenkningen ikke lenger er vår alene.

NB! Noen setninger fra KI’s lange utredning, har jeg fjernet.

Else og Anton.

De får meg til å minnes et gammelt dikt  av Arnulf Øverland:

Jeg går omkring

og tar på en og annen ting, 

som mine hender er fortrolig med –

En gammel snadde og en lysestake.

Og jeg har gjemt et blåmalt øsekar;

det er de eldste tingene jeg har.

De bringer stunder av mitt liv tilbake.

For 80 år siden var verden liten og trygg for oss ungene. Dagene gikk mellom fjøs, stall, hester, høns og kalver. Det fantes alltid noe å finne på. Vi trengte hverken leker eller ferdige aktiviteter, fantasien og nysgjerrigheten hold oss i gang fra morgen til kveld. Else og Anton var med på det meste. De tilhørte ingen, og hadde vært på gården siden min far var barn, og da vi flyttet derfra ble de igjen i heimen sin.

Men jeg fikk de aldri ut av tankene, så til sist spurte jeg min onkel Bjarne om å lage meg nye etter hukommelsen. Disse har han smidd til meg i april i 1986, mange 10-år etter at jeg måtte skilles fra originalene. De gamle var så glatte og gode og holde hendene om, med nydelig patina etter et langt og mangslungent liv. 

En bekk slynget seg gjennom bygda og rant tvers gjennom gården vår. Og der på «elvebredden» ble de begravet mer enn en gang. 

På en liten sandbanke, akkurat bred nok til et par graver av riktig størrelse.

Der ble de, med salmesang og flettede blomsterkranser, stedt til hvile mer enn en gang.

Men straks det kom en regnskur, sto de opp fra de døde og forsvant. Seilte nedover de små stryk til de havnet i ei eller annen bakevje, men ble funnet i beste velgående.

Mens Else og Anton var på rømmen, var det mye annet å ta seg til. 

En del av stallen var gjort om til hønsehus, med nettingvegger som skilte hønene fra hestene. Midt på en av veggene var det montert en rad med verpe-kasser, hvor hønene kunne avlevere dagens produksjon. Dit kom de seg ved hjelp av ei lita trapp, for vingene er til liten hjelp, de er bare til pynt.

Vi kunne sitte lenge i stallen og følge med. Når ei høne fant seg til rette i kassa, begynte ventingen. Håpet var alltid det samme, at hun måtte legge seg i riktig retning med hodet bort fra oss, for det var jo ikke i den enden det spennende skulle skje. Så kom det store øyeblikket: høna løftet litt på stjerten, og plopp…så lå det der, egget. 

Et lite mirakel hver gang.

Sommerstid var det stort sett ungenes jobb å passe foringa, og det var et lite kapittel for seg. 

Hønsemel og vann ble blandet i ei sinkbøtte, og deigen tømte vi rett på fjøsbakken. Det ble jo sittende litt igjen i bøtta, og det utløste mye moro.

Vi la bøtta på bakken med oss selv bak. Og ingen er så dum som ei høne, hodet har de bare for å holde nebbet fast til halsen.

Det tok aldri lang tid for det kom ei trippende for å hakke i seg restene, og da var det om å gjøre å være rask.  Clouet var nemlig få fanget den.  Avhengig av hvilke høne det var, ble det poeng til fangsmannen.

Hanen derimot, han var ikke lett å lure. Han småsprang ikke hit og dit, slik hønene gjorde, han stoppet opp, så seg omkring og vurderte situasjonen. Han kom stolt og myndig med løftet hode, langbeint og viktig der han gikk. Men om man var tålmodig nok, kunne også han gå i fella. Da ble det et voldsomt spetakkel inn i bøtta, og jubelen sto i taket.

Slik gikk dagene den gangen. Det var en enklere tid, men for oss som vokste opp da, var den rik på små opplevelser og store øyeblikk. Det skulle ikke mer til enn et nyverpet egg eller å lure en hane under ei bøtte før dagen var fullkommen.

Det å skrive om en hendelse som ligger så langt tilbake i tid, er ikke bare krevende – det er nesten som å åpne en gammel kiste full av minner. Noe kan tas fram i lyset, annet bør kanskje forbli skjult. Men denne historien …den har gnagd seg fast. Og grunnen vil dere sikkert skjønne etterhvert som dere leser og får innblikk i mitt vanvittige påfunn.

 At jeg nå i det hele tatt kom i tanker om denne dagen, skyldes at et av mine oldebarn fikk ny barnehage i høst, og blir fraktet fram og tilbake på sykkel, el-sykkel. Hun har sin egen tilhenger med luxuriøs innredning, sikkerhetsseler og hjelm. Et rullende palass. 

Da slo minnene tilbake – til en sommer for lenge, lenge siden.

Nå skrur vi tiden tilbake til 1957, nærmere bestemt juli. Jeg var høygravid, med termin i slutten av august.  Min kjære svigerfar gikk så alt for tidlig bort den 13. juli, og sorgen lå som et lokk over familien.

Jeg og mine 2 barn, 1 og snart 3 år, var hos mine foreldre på Lurøy da dødsbuskapet kom. Det var bare å pakke snippeska, ta første lokalbåt til Nesna og buss inn til Mo.

Det var mye fint vær den sommeren, og noen dager etter begravelsen bestemte jeg meg for å ta ungene med til Lille-Alteren for å bade, ei mils vei. Vi kunne badet i elva, det gjorde mange andre, men for en øyværing som meg så gav det ingen mening å bade uten i  sjøvann.

Veien til Alteren var «hovedveien» mellom Mo og Nesna. En vanlig grusvei, uten kanter så vidt jeg kan huske.

Framkomsmiddelet var sykkel.

Sykkelen har foresten sin egen historie her inne: Til Sankte Hans er der latter og dans…

Nå var den velbrukt og hadde sett sine beste dager. Kvelden før lå jeg på kne i grusen og lappet slangen i bakhjulet.
Men neste morgen var lasten klar: 2 unger, mat og drikke, håndklær, bleier (engangs fantes ikke)…og en mor i 8. eller skal vi kanskje si 9. måned.

Ettåringen plasserte jeg i en kurv som hang på styret. På bagasjebrettet hadde jeg en liten barnestol beregnet til det bruk. Sikkerhetsforanstaltning var magebelte og fotstøtte. Ingen hjelm, ingen refleks, ingenting annet enn trua på at dette gikk bra. Min stakkers datter ble nedlesset i ting og tang der hun satt.

Så tråkket jeg avsted!

Veien foran oss glitret i sola. Den var som sagt gruslagt, med småstein, hjulspor og hull her og der . Selv om trafikken ikke kan sammenlignes med dagens, var det da noen biler i hver retning, og støvskyene sto høyt til værs. 

Men ungene var blide og fornøyde, pludret og sang der de satt. I motbakker måtte jeg ofte leie sykkelen.

Når jeg tenker tilbake, for en uansvarlig ting å finne på. Det er mange bakker, både oppover og nedover. Tenk om bremsen hadde sviket, om kjedet hadde hoppet av, det hente jo av og til. Et hjul kunne ha punktert. Jeg kunne begynt å føde. Herregud, jeg blir helt svett.

Så mye bading ble det nok ikke, alt tatt i betraktning. Ikke så mye at det forsvarte en sånn hasardiøs ferd med nesten 3 unger og meg selv, på en skranglete sykkel.

Heldigvis endte det godt. Noen uker senere, den 26. august kom tredjemann til verden. Det ble en lett fødsel. 2-3 timer så var det gjort. 

Men det å se mitt oldebarn med hjelm på hodet, trygt spent fast i en tilhenger når hun skal ut på veien, sender en bølge av lettelse gjennom hele meg. For nå skjønner jeg endelig hva jeg risikerte. Jeg vet hvor nær jeg var kanten…!

Ps. Mitt første og eneste forsøk på photoshop, falt ikke helt heldig ut. Men jeg fikk i alle fall plassert en kurv på sykkelstyret. Sykkelen er helt identisk med den gamle min, bare at den var lysegrønn.

Skål, min skjønne dronning!

Jada, det var i Jeltsins dage. Alle har vel hørt om den berømmelige, storslagne gallamiddagen i Kreml, hvor Jeltsin bød dronning Sonja opp til en smektende vals…

Men der var ikke jeg.

Statsbesøket var i mai 1998, og ambassaden var i helspenn fra tidlig på etterjulsvinteren. Kongelig besøk…da må alt skinne.

Det ble sparklet, slipt og malt, litt her og litt der, så helhetsinntrykket skulle bli så bra som mulig.

Jeg påtok meg oppdraget med å sy gardiner, draperier, portierer, i alle rom i hele representasjons-delen i ambassaden, til og med garderobe og toaletter. Skiftet også setetrekk på noen stoler i garderoben.
Det trengtes. Gardinenene som hang der, var sydd av skredderverkstedet til Bolshoi-teateret for 30 år siden.

Stoff etc. kunne blitt kjøpt i Moskva ganske rimelig etter norske forhold. Fru ambassadør og jeg, med privatsjåfør, kjørte rundt til de største og flotteste forretninger i Moskva. Både stoff og farger skulle helst ikke avvike for mye fra de gamle gardinene, siden de var tilpasset resten av interiøret.

Men UD ville det anderledes, og forlangte å ta det ut i Norge. En interiørbutikk i Oslo-området fikk leveransen. Det ble mye fram og tilbake med stoffprøver, fargevalg og misforståelser. Slikt stoff lagerføres ikke i Norge, så de måtte bestille fra leverandører i utlandet, vesentlig Frankrike og Tyskland. Og tiden gikk, og gikk…Jeg kan fremdeles kjenne på frustrasjonen der jeg satt i Moskva og ventet.

Det var utrolig mye som skulle beregnes, takhøyden var vel 4-5 m. Alle gardinene skulle helfores, portierer måtte i tillegg ha et mellomfor av tykk flanell. I alle vinduer var det stores.
I speilsalen alene var det 7-8 vinduer, og hvert av dem hadde, foruten storesen, 2 gulv-lange gardiner, 4 draperte kapper og 3 rosetter. Rosettene måtte håndsyes., både der og i flere andre rom.
Bolshoi hadde brukt stift og spiker som opphengsmetode, så jeg måtte finne andre utveier og forsøke å forklare for et motvillig UD.
Må berømme ambassadens driftsansvarlige, som leste mine tanker raskere enn lynet og var til uvurdelig hjelp og støtte.

Startet allerede i februar. På grunn av alle forsinkelser og rot med levering, burde jeg egentlig hatt en måned lengre tid.

Men uansett, det var det hyggeligste oppdrag jeg noen gang har hatt.
Vinterhaven ble omgjort til syrom, og jeg fikk alt jeg ba om for å lette arbeidet, bl.a ble et langt tilskjæringsbord rigget opp.

Ambassadøren var veldig spent på hvordan det skulle gå. En periode hadde jeg også en symaskin heime, så jeg sydde både sent og tidlig. All håndsøm ble utført i sene kveldstimer.
Ved hvert del-mål, kom han personlig inn i «systuen» med et glass «sjit-shampagne», det var hans uttrykk for Cava eller Prosessco. Shampagnen kom når målet var nådd.
Det hente også at han kunne komme med en skål karamellpudding til meg, når det hadde vært lunsj-arrangement i ambassaden. Det var en spesiell karamellpudding kokka laget, og som han visste jeg elsket.

Han kunne også finne på å kjøre fram sin speilblank-polerte, sorte, svære, gamle Mercedes, og kjøre meg heim hvis jeg hadde jobbet sent.
Da satt han gjerne og nynnet på en eller annen Jacques Brel-vise.

Men vi rakk det, så vidt. «Syrommet» ble ryddet kvelden før det store skulle skje.
Fikk invitasjon til lunsj med kongen og dronningen. Speilsalen var rigget til med flere store, runde bord, med fotside duker, blomster og lys.
Og selv om jeg ikke hadde plass ved kongens bord, kan jeg ikke huske annet enn at jeg følte meg både stolt og lettet over jobben jeg hadde gjort.

Nylig tok to av mine tippoldebarn , bare fem og åtte år gamle, den modige flyturen fra Oslo til Kirkenes for å besøke sin kjære farmor. Det var en reise som fikk meg til å tenke på min egen barndom, da jeg på samme alder forlot Tomma for å besøke min tante i Mo i Rana. Det var sommeren 1944. Jeg hadde også en tre år yngre søster å holde øye med. Om hvordan verden har endret seg siden den gang…men minner om eventyrlige reiser og familiebånd forblir tidløse.

Vi forlot hjemmet på Tomeide med hest og vogn, og turen til dampskipskaia i Husby tok like lang tid som mine tippoldebarn brukte på å komme halvveis til Kirkenes.

Båtens avgangstid var tidlig ettermiddag, og vi ville være framme neste morgen. Vi hadde planlagt å ha god tid, men pappa satt der sammen med oss så lenge, uanfektet av min reisefeber som jeg forsøkte å holde i sjakk. Ikke så mye spennende å se på, som vi ikke hadde sett før. Noen tyske soldater i uniform, tomme fiskekasser i høye stabler, nøter, lukt av tang, fisk, og tran blandet seg med måkeskrik…

Pappa tok oss ombord og fant lugaren hvor vi skulle sove, når den tid kom. DS Haarek hadde jeg reist med mange ganger. Den var bygget i 1867 ved Nylands verksted i Kristiania, for Helgelandske dampskipselskap as, og seilte for selskapet under hele krigen. Kapasitet 75 passasjerer. Speed 9 knop.

Sommerdagen lå flatt utover havet, gudskjelov. Så behøvde jeg ikke å tenke på sjøsjuke. Da vi forlot Husby kunne jeg se landskapet som speilet seg i vannet, forsvinne bak oss. Første anløp var Løkta, en stor omvei. Den eneste underholdning var å sitte på dekk og følge medpassasjerene, noen gubber i svarte kasjettluer og et par damer. Ingen som lignet på Henry Rinnan som jeg hadde hørt mye snakk om heime. De sa han var spion.
Og soldatene, naturligvis…

Det tok tid å komme seg til neste stopp, Nesna. Sola hadde kommet lenger ned på himmelen og kvelden nærmet seg. Da vi sto der ved rekka og så Nesna forsvinne, begynte hjemlengselen å melde seg, verst var det for min søster. -No går ho mamma på sommarfjøsen, hulket hun fram.
Båten sneglet seg videre mens vi spiste veimaten vår. Det var tid for køya. På toalettet var det alltid veldig sterk lukt av amoniakk og salmiakk eller noe, og jeg syntes lukta forfulgte meg inn på lugaren.
Under dyna kom tankene. Jeg lå i helspenn og lyttet etter fremmede lyder, vel vitende om at det kunne være tyske miner drivende i sjøen. Hornminer ble de kalt. Jeg hadde sommerfugler i magen og prikking i både armer og bein. Lyder var det nok av, en dunkende motor, kjetting som skramlet og ramlet, gods ble losset og lastet. Det var ikke mye fred å få.
Mye av tiden ble jeg sittende ved ko-øyet og titte ut i sommernatta. Fulgte med på anløpene for se hvor vi befant oss. Var vi kommet så langt som til Hemnesberget, hente det at det ble en avstikker til Finneidfjord, og kanskje helt til Vallabotn, og så tilbake til Hemnesberget. Det var foresten ingen liten avstikker.
Det var flere anløp inn gjennom Ranfjorden, før vi endelig kunne bli møtt av tante på Meyer-kaia i Mo.

De dagene vårt besøk varte, var ikke uten spenning. Det luktet til og med annerledes enn heime på gården. Vi var med tante og handlet på «kopen», kjøpe-brød. Bakeriet var adskilt fra resten av butikken med dør. Derfra var en ny dør som førte oss til fiskeavdelingen.

Men det som gjorde sterkest inntrykk var allikevel russefangene, når de kom marsjerende. Strengt bevoktet av tyske soldater med gevær. Folk prøvde å stikke til de en brødbit, eller annet spiselig, bare det ikke ble oppdaget.

På den lange turen heim, hadde vi følge med tante og hennes femårige datter.
På øverste dekk der vi satt, var det også noe dekkslast. Bl.a en del kasser med grønnsaker som skulle til festninga på Dønna. Det var jo veldig fristende, og i et ubevoktet øyeblikk fikk tante lirket ut litt blomkål til oss, fra en sprukket kasse. Kanskje det ikke var så ubevoktet allikevel, for straks var de der, soldatene. Og vi måtte levere tyvegodset fra oss!

Men vi var alle enige om, at det hadde vært en fin tur.

Fiskeribølgen

Mussa på stampen

Fiskeribølgen…det er ikke en naturkatastrofe det er snakk om, en slags monster-tsunami som kaster mann og mus, for ikke å snakke om båt og fangst langt opp i åkeren.

Nei, det er den streken på radiopanelet som befinner seg nest ytterst, i alle fall i min tid. Et frekvensbånd mellom kringkastingens mellombølge og tradisjonell kortbølge.

For å lytte på fiskeribølgen måtte man være stødig på fingeren, og da kunne man kanskje, mellom spraking og sus og bølgebrus, finne en menneskelig stemme. En som var på tur til Lofoten og som ikke hadde fått med seg trekket til lilt-puta. Fortvilet sendte han sitt budskap uti eteren: om noen hører meg så gi beskjed til kjerringa…

Eller: vi ligg no her utfør ho Beret på Kaie, mor i nøden, kjært barn har mange navn, men det var en landhandel på Dønna. Der lå de i blankstilla og ventet på silda.

Men i den vanlige radiosendingen fra NRK, fikk vi fiskerimeldinger fra Bergen hver dag. De ble lest opp mellom nyhetene og Oslo Børs…nittenfemtifem, kjøper nittiåtte og en halv, to og en halv prosent nittenførtiseks og nittenførtisju…

Og fiskerimeldingen om nattstått bruk og åtte skjepper mussa på stampen. Det var veldig interessant å få med seg. Fattigfolk spiste kokte poteter mens lyttet til fiskerimeldingen.

Man fikk vite om fangster av alle slag, på alle hav. Linefiske på Jennegga og dra på Lopphavet for noen fagster på Grunnspildra.

Lurer på hva folk i dag ville sagt hvis innspurten i 5-mila i Kollen, hadde blitt avbrutt av fiskerimeldingen.

Men det var jo greit å utvide sin horisont, Norge er jo en fiskerinasjon, snurrevad og juksa, gangvad, line og… har du foresten hørt om Thunnus Thynnus Thynnus? Ikke jeg heller!

Det er noe mismodig ved sommerens, for ikke å si høstens endelikt, som nå er på trappene. De fleste fluer har funnet veien til sitt lune hi, der de kan drømme søte drømmer om solfylte dager. Men her er det én stakkars liten flue som har besluttet seg for å fortsette sin urolige dans.

Jeg sitter her, med hodet dypt begravet i mine egne tanker, og der – surringen av den irriterende, småkåte fluen som har bestemt seg for å bli min uvelkomne følgesvenn. Den svever irritabelt rundt meg, som om den er på en viktig misjon. Hver gang den nærmer seg ansiktet mitt, har jeg en uimotståelig trang til å slå den vekk. Er det ikke typisk? Å ha en så uforholdsmessig stor irritasjon fra et så lite vesen?

Det er som om fluen har fått det for seg at mitt rom er dens personlige rike, uavhengig av årstiden. Den sirkler rundt meg som en uinvitert gjest som nekter å dra, selv om festen har ebbet ut. Jeg kan nesten høre den hånle av meg; som om den utfordrer meg til å ta tak i denne situasjonen. Tror jeg gir etter for mitt fristende behov…å knuse den mot veggen. Men på en måte er det også fascinerende – denne lille skapningen lever sitt liv, uanfektet av været og årstidens gang, mens jeg sitter og lar meg irritere over dens tilstedeværelse.

Så jeg prøver å ignorere den, men hver gang jeg løfter blikket er den der. Høres det ikke ut som en dårlig horrorfilm? «Fluen som aldri dør.» Tror den gleder seg over min frustrasjon og at det er den som gir den sin livskraft.

Likevel, her sitter jeg – mer irritert enn noen gang – og lurer på hvorfor i all verden akkurat denne fluen har valgt meg som sitt mål.